Raftoprisen 2009 til Malahat Nasibova

Endelig kunne Raftostiftelsen offentliggjøre at årets pris går til journalisten Malahat Nasibova fra Aserbajdsjan. Nasibova får prisen for sine modige rapporter om de lokale myndighetenes maktovergrep mot befolkningen i den autonome republikken Nakhitsjevan, som ligger inneklemt mellom Iran, Tyrkia og Armenia. Det er spesielt verdt å legge merke til at Nasibova fortsetter å rapportere til tross for at hun flere ganger har blitt banket opp av politiet, arrestert og utsatt for drapstrusler.

Prisen setter fokus på forholdet for journalister i Aserbajdsjan, og derfor er det ekstra interessant at også organisasjonen World Association of Newspapers and News Publishers (WAN), hvor Norske Avisers Landsforbund er medlem, har fokusert på Aserbajdsjan de siste dagene. I en pressemelding som ble lansert samme dag som Raftostiftelsens offentliggjøring oppfordrer WAN aserbajdsjanske myndigheter til å løslate fem redaktører, journalister og bloggere som sitter fengslet i landet. I følge organisasjonen er det nødvendig med dyptgripende reformer for å gi rom til frie medier i Aserbajdsjan. I tillegg til de omtalte løslatelsen krever WAN at den voldelige trakasseringen av journalister opphører, at de som er ansvarlige for vold mot journalister holdes rettslig ansvarlige, at injurier og æreskrenkelser ikke skal omfattes av straffelovgivningen, og at det i større grad skal åpnes opp for uavhengige medier.

Almost two decades after the end of the Soviet era and the advent of democracy in Azerbaijan, we find few if any signs of the emergence of the stable, strong, independent and free press which is fundamental to the functioning of a fair and free society with accountable government and other public institutions. In its place, we observe a handful of non-governmental media trying to survive in a pervasive climate of intimidation and fear, financially crippled and with insignificant audiences. Drastic reforms are clearly required.

Situasjonen for uavhengige journalister i Aserbajdsjan er svært vanskelig. Derfor er det godt å se at Raftostiftelsen ikke er alene om å ta opp dette problemet. Vi som bor i Bergen vil få anledningen til å sette oss enda bedre inn i disse problemstillingene under Raftohelgen 30.oktober–1.november.

Blodig tiårsjubileum i Hviterussland

Det er i år ti år siden Lukasjenka-regimet viste seg fra sin mest brutale side. I perioden fra mai 1999 til juni 2000 ble fire kjente hviterussere “forsvunnet” under uklare omstendigheter. De fire var Jury Zakharanka, tidligere offiser og innenriksminister; Viktar Hantsjar, tidligere statssekretær og kandidat i opposisjonens uoffisielle presidentvalg i 1999; Anatol Krasowski, suksessfull forretningsmann; og Zmitser Zavadski, kameramann for den russiske TV-stasjonen ORT.

Omstendighetene rundt forsvinningene er uklare, dette gjelder både hva som faktisk skjedde og motivet for at noen skulle ha ønsket dem vekk. Samtidig var alle fire hår i presidentens politiske suppe. Flere av dem hadde tidligere jobbet tett sammen med ham, slik som Hantsjar som ledet Lukasjenkas valgkamp foran presidentvalget i 1994. Han kjente dermed presidenten bedre enn de fleste og kan derfor ha blitt oppfattet som en ekstra farlig opposisjonell. Ingen av de fire har blitt funnet, og når man i dag snakker om “forsvinninger” så underforstår man gjerne at de har blitt likvidert.

For mange hviterussere opposisjonelle er Lukasjenka-regimet fremdeles i dag et brutalt regime. De som våger seg ut på demonstrasjoner risikerer å bli fengslet, miste jobben eller studieplassen. Likevel er det som skjedde for ti år siden noe ekstraordinært i moderne hviterussisk historie. Det hviterussiske rettsvesnets behandling av disse forsvinningene har vært pinlig, og båret preg av å skulle avlede kritikk fra det internasjonale samfunnet. Denne taktikken er lett gjennomskuelig. Som enerådende president i en autoritær stat har Lukasjenka et ufravikelig ansvar for det som skjedde, og det påligger ham å bidra til en oppklaring av forholdene.

Disputas!

Mandag og tirsdag skal jeg disputere for PhD-graden i russisk filologi på universitetet i Bergen. Mandag ettermiddag skal jeg holde en 45 min prøveforelesning med tittelen “Standard Language(s) and Contemporary Russian Literature” (kl 1630, Aud B, Sydneshaugen skole). Tirsdag finner selve disputasen sted (kl 0930–1230, samme auditorium). Der skal jeg diskutere avhandlingen Hegemonic Language and Literature: Russian Metadiscourse on Language in the 1990s med Henning Andersen (UCLA) og Michael S. Gorham (University of Florida).

Avhandlingen tar for seg språkdebatten i Russland på 1990-tallet, og fokuserer på forholdet mellom standardspråket og litteraturen. Studien er basert på en undersøkelse av russiske litteraturkritikeres kommentarer til språket i fire litterære verker. Språkdebatten forstås her som en eksplisitt metadiskurs om språk og undersøkes i forhold til to konsepter: normforhandlinger og språkideologi. Samlet fungerer disse to konseptene som et redskap til å tolke litteraturkritikernes kommentarer til språket i Russkaja krasavitsa (1990) av Viktor Jerofejev, Norma (1994) og Roman (1995) av Vladimir Sorokin, og Generation “P” (1999, oversatt til norsk som Generasjon P), av Viktor Pelevin. Min undersøkelse viser at de russiske litteraturkritikerne definitivt diskuterer språket i sine anmeldelser. Kritikernes kommentarer om språket er ofte relatert til andre kritikeres utsagn, og noen ganger til en mer generell offentlig metadiskurs om språket. Noen av dem forhandler i hvilken grad bannord eller engelske lånord skal aksepteres i språket, andre diskuterer standardspråkets utvikling.

Alle interesserte er hjertlig velkomne til begge arrangementene.

Rybak i Minsk

Alexander Rybak har fått mye kjeft for å dra til Minsk, men det er først og fremst i Norge. I Hviterussland ble han tatt i mot som en helt, ikke minst av president Aljaksandr Lukasjenka som sang villig med under Rybaks framføring av den hviterussiske folkesangen Kupalinka.

Rybak opptrådte i Minsk’ største konserthus, Republikkpalasset, hvor han i tillegg til Kupalinka sang hiten Fairytail. Den som vil prøve å gjøre Rybak etter kan sjekke ut denne karaokeversjonen av Kupalinka.