Fjæra som ble til ti høns – om Internett i Hviterussland

De siste dagers rykter i norske og internasjonale medier om at hviterussiske myndigheter skal ha forbudt sine innbyggere å besøke utenlandske nettsider er en versjon av historia om fjæra som ble til ti høns. Disse ryktene kunne bare nå så langt i norske medier (helt til Nyhetsmorgen i NRK P2) fordi norske journalister mangler grunnleggende kunnskaper om Hviterussland, fordi de stoler blindt på amerikanske kilder og fordi nyheten passet så godt med myten om Hviterussland som “Europas siste diktatur.” Fremtredende hviterussiske IT-journalister har i dag avvist disse ryktene.

Bilde av Internett fra Internettet

Den omtalte hviterussiske lovgivningen er tidvis klønete formulert, og har vært gjennom flere runder med korrigeringer fra det hviterussiske IT-miljøet før den har fått den formen den har i dag. Et tillegg til denne loven ble offentliggjort av hviterussiske myndigheter i slutten av desember 2011. Dette tillegget ble deretter grunnleggende misforstått av US Library of Congress når de skulle presentere den for amerikanske medier. De hevdet at lovgivningen forbød hviterusserne å besøke utenlandske nettsider. For det første så handler ikke det lovforklarende tillegget det her er vises til om privatpersoners bruk av Internett, men om bedrifter som tilbyr tjenester basert på Internett. For det andre så er det ikke forbud mot utenlandske nettsider i sin allminnelighet, men mot nettsider som inneholder forbudt informasjon (dvs informasjon som oppfordrer til ekstremisme, eller pornografi). Det er viktig å presisere at den omtalte lovteksten ikke omtaler privatpersoners besøk av slike nettsider, men pålegger den som tilbyr nettilgang å hindre at det blir mulig å få tilgang til slike sider.

I lys av det hviterussiske regimets autoritære karakter er det ikke overraskende at pålegget om å begrense adgangen til visse typer informasjon har blitt tolket i verste mening, men akkurat i dette tilfellet er ryktene sterkt overdrevet. Dette er i dag bekreftet av hviterussiske IT-myndigheter. Det betyr ikke at hviterussiske myndigheter ikke bedriver sensur av Internett. Internett har etterhvert blitt et viktig fenomen i landet, så sent som i går kunne Gemius melde at 50% av hviterusserne bruker Internett månedlig. Forskerne i Opennet Initiative har vist at Internett-sensur i Hviterussland ikke handler om å begrense tilgang til informasjon over landegrensene (den kinesiske modellen) på permanent basis, men om strategiske (gjerne tidsavgrensede) blokkeringer av viktige nettsider og spredning av (falsk) informasjon for å undergrave meningsmotstanderes budskap, såkalt annen- og tredjegenerasjons nettsensur. For eksempel har det opposisjonelle nettstedet Charter97.org blitt hacket flere ganger den siste tiden.

I Hviterussland vekker lovgivningen irritasjon først og fremst fordi den er til hinder for den lokale IT-bransjen. Mens amazon.com og andre internasjonale leverandører av tjenester over Internett kan klare seg uten det hviterussiske markedet, er det langt verre for deres hviterussiske kolleger som nå tvinges til å organisere hele sine virksomhet innenfor landets grenser. Loven og de påfølgende ryktene rundte den har også gjort livet surt for aktører innen outsourcing i Hviterussland, landet er i Europa-toppen når det gjelder antallet ansatte i denne bransjen.

Nettopp størrelsen på IT-bransjen i Hviterussland og det faktum at halvparten av befolkninga nå bruker Internett regelmessig gjør at det å forby tilgang til utenlandske nettsider på en generell basis i praksis er umulig. Dette burde norske journalister ha skjønt.

Enhetlig Russland

Jeg hadde følgende leserinnlegg på trykk i dagens BT:

Det nærmer seg to store politiske valg i Russland, Duma-valget nå i desember og presidentvalget i mars neste år. I den forbindelse kan det være på sin plass å påpeke at navnet til Russlands største parti, “Jedinaja Rossija”, bør oversettes til norsk som Enhetlig Russland, ikke Det forente Russland eller Forent Russland, slik mange, deriblant Bergens Tidende, praktiserer i dag.

Det er flere årsaker til dette. For det første oversettes “jedinaja” med eneste, enhetlig eller felles i Berkovs autorative Russisk-norsk ordbok. Av disse passer enhetlig klart best i denne sammenhengen, ikke minst fordi det bevarer assosiasjonen til tallordet én, som i den russiske originalen. For det andre er “jedinaja” et adjektiv, som det norske enhetlig, men i motsetning til forent, som er en partisipp av verbet å forene. Den beste ekvivalenten til forent på russisk er “sojedinjonnaja” som i “Sojedinjonnye sjtaty ameriki”, eller Amerikas forente stater.

Og her er vi ved kjernen i den semantiske forskjellen på enhetlig og forent, for mens det første viser til noe som er helt og udelelig, viser det siste til at den omtalte enheten opprinnelig har bestått av flere deler, som nå har blitt brakt sammen. Dette gjenspeiler seg også i Putin/Medvedev-administrasjonens politikk. Russland, som på papiret er en føderasjon, har i praksis opphørt å være det og ligner i dag mer på en sentralstyrt enhetsstat.

Forøvrig har vi alle våre ungdomssynder.

HF og strategi: den nasjonale debatten

Jeg hadde et leserinnlegg om HFs nye strategidokument i På Høyden tidligere i dag, hvor jeg er ganske misfornøyd med det foreliggende utkastet som ble sirkulert til fakultetsstyremedlemmene og institutt- og senterlederne ved fakultetet i begynnelsen av oktober. Dette utkastet er det foreløpige resultatet av en høringsrunde som ble startet i mai i år, og skulle vel i prinsippet ha tatt utgangspunkt i den strategien som ble vedtatt av UiB i april. I tillegg til et lokalt poeng om viktigheten av å opprettholde forskerskolene ved fakultetet og et poeng (som forsåvidt har nasjonal gyldighet) om viktigheten av å rekruttere de beste kandidatene til stillinger ved fakultetet, uttrykker jeg misnøye med fakultetsledelsens manglende forståelse av humanioras egenart og betydning.

Denne manglende forståelsen er spesielt forstemmende all den tid humanioras legitimitet faktisk har vært gjenstand for ganske mye debatt i Norge og internasjonalt i løpet av de siste årene. En viktig bok internasjonalt er Martha Nussbaums Not for Profit: Why Democracy Needs the Humanities, som riktignok tar utgangspunkt i en amerikansk virkelighet, men som likefullt er et kraftig forsvar for humaniora i et demokratisk perspektiv:

Nussbaum argues that we must resist efforts to reduce education to a tool of the gross national product. Rather, we must work to reconnect education to the humanities in order to give students the capacity to be true democratic citizens of their countries and the world.

Her i Norge har vi ved flere anledninger hatt (tilløp til) debatter i forbindelse med offentliggjøringa av Forskningsrådets nasjonale strategi for humanistisk forskning. For tre år siden ved en forskergruppe ved UiO, i form av et debattinnlegg i Morgenbladet. Deres utspill tok utgangspunkt i den utmerkede kollektive monografien Tekst og historie: Å lese tekster historisk, som forfekter et syn på hva humaniora skal være:

Vårt eget utgangspunkt […] er synet på begrepene «tekst» og «historie» som fundamentale kategorier for humanvitenskapen som helhet, konstituerende for måten de humanistiske disiplinene forholder seg til virkeligheten på.

Dette viktige perspektivet blir gjentatt av Toril Moi i en kronikk i Aftenposten tidligere i år, som tar utgangspunkt i det samme Forskningsrådets strategidokument. Hennes argumentasjon tar opp i seg perspektivene til Nussbaum og Tekst/historie-gruppa ved UiO:

Humaniora gir oss vår historiske hukommelse, vår bevissthet om hvor vi kommer fra og hvem vi er i dag. Humaniora er et samfunns selvrefleksjon og ettertenksomhet. Uten humaniora vil samfunnet ikke bli noe annet enn et hukommelsesløst, byråkratisk teknokrati der ingen lenger spør om enkeltmenneskets erfaringer, eller bekymrer seg om verdier og mening. Å forsvare humaniora er å forsvare et ideal om et samfunn.

Selv har jeg, i tillegg til disse demokratiske og faglige perspektivene, vært opptatt av Humanioras legitimitet. Dette innebærer at vi som jobber innenfor humaniora har en forpliktelse til å gjøre vår forskning relevant for det samfunnet vi er en del av, det samfunnet som finansierer vår forskning. Et godt eksempel fra russiskfaget er alle de oversettelsene og forfatterbiografiene som har kommet fra professorer ved våre universiteter de siste 30-40 årene. Disse har dannet premissene for nordmenns forståelse av russere og deres kultur. Det er riktignok ikke slik at all humanioraforskning kan publiseres som kronikker i riksavisene, men dette betyr ikke at man ikke skal kunne forsvare forskningas relevans for vår forståelse av den verden vi lever i.

Men det er viktig at vi selv setter premissene for dette bidraget. Det er viktig, slik Moi sier, at vi gjennom vår virksomhet forsvarer vårt ideal om det samfunnet vi er en del av.

Hold på barna dine, homoene kommer!

I Raftostiftelsen valgte vi å gi årets pris til organisasjonen Sexual minorities Uganda for deres arbeid for at menneskerettighetene også skal omfatte seksuelle minoriteter. Dessverre er det ikke bare i Uganda at homofile og lesbiske blir forfulgt. Tidligere i oktober markerte man “Gay pride 2011” i Minsk. Det skulle være et arrangement som hjalp homofile og lesbiske i Hviterussland til å bekjempe den frykten de lever med i hverdagen. Myndighetenes reaksjoner viser imidlertid at det fremdeles er mye igjen før deres rettigheter blir respektert i landet. I begynnelsen av oktober for beboerne i sentrum av Minsk følgende brev i sine postkasser:

Ærede beboere i Lenin-bydelen i Minsk,

Bydelsadministrasjonen informerer dere om at i perioden 11.-23. oktober vil “Gay pride 2011″, en festival for homoseksuelle og lesbiske, gå av stabelen i Minsk. De viktigste arrangementene vil finne sted på adressen Partizanskij prospekt 6a i Lenin-bydelen 14., 15., 21. og 22. oktober.

Tidligere har man sett at deltakere på lignende arrangementer, beruset på alkohol eller narkotika, har begått ulovlige handlinger, også av seksuell art, med mindreårige som offer.
I den forbindelse ber bydelsadministrasjonen i Lenin-bydelen Dem om å være oppmerksomme i perioden for “Gay pride 2011″ 11.-23. oktober. Man bør holde barn under oppsyn og ikke la dem oppholde seg utendørs etter mørkets frambrudd.

For mer informasjon, ta kontakt med:
Hovedkontoret for ideologisk arbeid i Minsk byadministrasjon
Kontoret for ideologisk arbeid i Lenin-bydelen

Med dette utgangspunktet er det ikke så overraskende at by-myndighetene i Minsk forbød arrangørene av “Gay pride 2011″ å gjennomføre den planlagte paraden, som skulle foregå i utkanten av byen.