Monthly Archive

Ryszard Kapuściński, en av mine polske favorittforfattere, døde i forrige uke. Han ble 74 år, men vi andre må nok leve minst dobbelt så lenge for å få sett like mye av verden.

Kapuściński jobbet som reisende i journalistikk, men hans betydning er et resultat av viljen og evnen til å overstige grensene mellom journalistikken og litteraturen. Han var en mester i korte, monumentale titler, med Fotballkrigen som den mest spektakulære. Men etter min mening er det Imperiet som løfter ham opp til en av det 20. århundres store polakker. Boken er den definitive reiseberetningen fra Sovjetunionen, Kapuściński trenger virkelig inn i alle det sovjetiske imperiets avkroker og beskriver det han ser med den ypperste stil. Jeg hadde selv gleden av å skrive en artikkel om boka for noen år siden, noe som blant annet resulterte i at jeg fullstendig forelsket meg i følgende passasje:

Sprengkulde, forklarer hun, merker man på at det henger en klar, lysende tåke i luften. Når et menneske beveger se, danner det seg en korridor i denne tåken. Korridoren former seg etter omrisset av personen som passerer. Mennesket går forbi, men korridoren blir igjen, urørlig skimrende i tåken. Et svært mannfolk etterlater en stor, et lite barn - en liten. Tanja lager en smal korridor, fordi hun er tynn, men i forhold til alderen er korridoren høy - naturlig nok, for hun er jo den høyeste i klassen. Når hun er på vei til skolen om morgenen, kan Tanja se på korridorene om venninnene hennes alt har passert - alle vet hvordan korridorene til deres nærmeste naboer og kjenninger ser ut.

En bred, lav korridor med tydelige, bestemte konturer viser for eksempel at Klavdija Matvejevna, rektor ved skolen, er gått forbi.

Hvis det en morgen ikke finnes en eneste korridor som i høyde svarer til elevene i grunnskolen, betyr det at undervisningen er innstilt på grunn av kulde, og at barna sitter hjemme.

Stundom ser man en korridor som vingler bortover og plutselig slutter. Det betyr - Tanja senker stemmen - at her har det gått en fyllik, som har snublet og falt om. Når det er sprengkaldt, hender det ikke sjelden at folk fryser ihjel i fylla. Da virker en slik korridor som en blindgate.

Kapuściński nådde mange runder i verdens labyrint før han møtte sin blindgate, vi andre har gleden av å kunne følge hans litterære spor.

I dag er det lokalvalg i Hviterussland, hvor hviterusserne skal velge representanter til 1583 lokale sovjeter. Denne begivenheten har imidlertid fått svært lite oppmerksomhet i landets massemedier, og det er ikke bare fordi man har konsentrert seg om energikonflikten med storebror Russland - det hviterussiske politiske regimet med president Aljaksandr Lukasjenka i spissen har lenge hatt som en klar strategi å undergrave valgene som politisk institusjon.

Det dreier seg ikke bare om det sedvanlige valgfusket, som politiske observatører gjentatte ganger har pekt på, enda viktigere er det at de ulike valgene (dette gjelder presidentvalg så vel som lokalvalg) rett og slett blir forbigått i stillhet, og at den forutgående valgkampen er så godt som ikke-eksisterende.

De to framgangsmåtene tjener et felles mål - å opprettholde det eksisterende hviterussiske politiske regimet med president Aljaksandr Lukasjenka som ubestridt leder, men de fungerer litt forskjellig. Ved hjelp av valgfusk kan man kontrollere hvem som blir sittende i de ulike politiske organene, og sørge for at kritiske røster blir holdt utenfor. Ved å ignorere valgene - og særlig valgkampen - oppnår man å redusere den politiske aktiviteten i landet til et minimum, noe som hele tiden virker å ha vært et mål for Lukasjenka.

De siste ukene før dagens valg er et talende eksempel. Ales Antsipenka fra Den hviterussiske journalistforeningen påpeker i et intervju med Radio Svaboda at landets medier faktisk reduserte omtalen av valget i den siste perioden før valget skulle gjennomføres - en periode som ellers burde vært preget av politisk valgkamp og meningsutveksling. Det eneste massemediet hvor kandidatene slapp til var regionale radiostasjoner, som hadde satt av fem minutter til hver av kandidatene på tider av dagen da folk flest var på jobb:

“Jeg tror dette har vært en planlagt strategi - en depolitisering av alle valg her i landet. Det var tydelig at de ikke-statlige massemediene (det er snakk om avisene) var nokså tilbakeholdne i sin dekning av valget. Jeg tror at årsaken til dette er selvsensur for å unngå å skape ytterligere problemer for seg selv.”

Russlandsnummeret av litteraturtidsskriftet Nordahl & eftf. ble godt mottatt og etterhvert utsolgt. Men det er ingen grunn til å fortvile, for nå har redaksjonen funnet penger til å trykke et nytt opplag. Dermed kan den som vil vite mer om hva som rører seg i den russisk samtidslitteraturen ganske snart oppsøke Jung forlags hjemmesider og legge inn en bestilling.

Vår nåværende ambassadør til Russland Øyvind Nordsletten rakk å gjøre seg mektig populær i Ukraina i løpet av sine år som Norges første ambassadør i Kyiv. Blant diplomatene i byen går det fremdeles gjetord om denne høyreiste vikingen som visstnok syklet til møter i det ukrainske utenriksdepartementet. I en fersk bok av Laada Bilaniuk om språksituasjonen i landet får vi en forklaring på hva populariteten består i, fra Ukrainas utenriksminister Borys Tarasiuk, som er opptatt av gode rollemodeller som går foran og viser at også ukrainsk er et språk av internasjonal betydning:

“Some examples are close to my heart. The first ambassador of Norway, Nord Slattern [sic!], impressed everyone. He spoke at parliament in Ukrainian on issues of gender, and this was met with ovations. It was another ground of criticizing those deputies, predominantly deputies on the left, who used only Russian. See - he is a foreigner, he could learn to speak in Ukrainian, and what is it that gets in your way?”

Ukrainas president og revolusjonshelt Viktor Jusjtsjenko gjorde nettopp som Tarasiuk beskrev og kritiserte en byråkrat fra Øst-Ukraina for å foretrekke russisk. Under et møte i innenriksdepartementet langet han ut med følgende tirade mot en politileder fra Zaporizjzja som ba om å få holde sitt innlegg på russisk:

“Kjære venner, la oss nå bli enige om dette… Jeg hadde en kamerat - en ambassadør fra et skandinavisk land som var en stor beundrer av Ukraina. Under et møte sa han spøkefullt: Viktor Andrijovytsj, jeg har en hund som jeg lærte opp til å lyde ukrainske kommandoer på tre måneder. Dere, mine venner, er statstjenestemenn! Og som lovens representanter må dere etterleve språkloven - en statstjenestmann skal beherske ukrainsk, om så med noen feil her og der.”

Hunden er dessverre død, ellers kunne den sikkert ha gjort stor nytte for seg i det ukrainske byråkratiet.

Den internasjonale organisasjonen Reportere uten grenser slapp like før nyttår sin årlige rapport om forholdene for pressefrihet verden over. Statistikken er dyster og viser at antallet drepte journalister (81) ikke har vært høyere siden 1994. I Europa er det kun russerne som har gjort det til en vane å ta livet av de fremste representantene for den fjerde statsmakt - tre drepte journalister i 2006 er identisk med årsgjennomsnittet for de sju årene Vladimir Putin har sittet ved makten. Ikke engang internasjonal berømmelse kunne redde Anna Politkovskaja fra å bli brutalt myrdet i Moskva for knappe tre måneder siden.

I nabolandet Hviterussland nøyer man seg med å knekke nesen på uønskede journalister. Til gjengjeld utmerker landet seg som et av Internettets svarte hull - det eneste europeiske landet som har fått denne tvilsomme æren. Myndighetene bruker sin kontroll over telenettet og Internett-servere til å stenge nærgående nettsider. Menneskerettighetssenteret Vjasna melder daglig om det hviterussiske regimets forsøk på å knekke det sivile samfunn - som når politiet anholder mindreårige for å være i besittelse av illegale aviser.

Jeg har vært så heldig å kunne bruke de første dagene av det nye året til å lese ferdig den ukrainske forfatteren Jurij Andrukhovytsj‘ roman Perverzija (1996). Romanen omtales som det beste eksemplet på ukrainsk postmodernisme, og er i sannhet en salig blanding av tekstfragmenter pakket inn av “utgiverens” forord og etterord. Disse fragmentene forteller om Stanislav Perfetskyjs (også kjent som “Jona Ryb, Karp Ljubanskyj,  Som Rakhmanskyj, Pertsjylo, Syljnyj Perets, Antypod, Bimber, Bibamus, Pier Dolynskyj, Kamal Mankhmal, Johan Kohan, og dessuten - Hljuk, Bljum, Vrubl og Strudl… Og dette er på ingen måte en komplett liste”) reise til Venezia for å delta på seminaret “Verdens postkarnevaliske forvirring: hva preger horisonten?” arrangert av organisasjonen La morte di Venezia. Seminaret har som mål å “frambringe de mest aktuelle antakelser om hvilke muligheter menneskeheten har til å forbli, være eller bli seg selv”, men antar snart veldig mystiske former som minner sterkt om Mikhail Bulgakovs Mesteren og Margarita, selv om de bibelske overtonene ikke er like tilstedeværende.

I sin fortelling om Stakh Perfetskyjs eventyr tematiserer Andrukhovytsj spørsmål om identitet (jfr. den allerede omtalte navneleken) og Ukrainas plass i Europa, og knytter dette opp til Europas kulturhistorie, hvor Ukraina plutselig får en helt sentral plass. Hovedpersonen er født i Faenstad (eller Djevelby - Tsjortopil): “Du har kanskje ikke hørt om det. Det er en liten by i fjellene, ikke så langt fra Romania, nesten ved Europas sentrum. Jeg er født der.” Han framholder selv et grunnleggende prinsipp for boken i sitt eget foredrag under seminaret: “Når sant skal sies finnes det ingen virkelighet. Det som finnes er et uendelig antall forestillinger om denne virkeligheten, som alle er feilaktige og gjensidig utelukkende. For å overleve må vi anta at hver av disse forestillingene er sanne. Det ville vi da også ha gjort, dersom vi ikke hadde vært sikre på at det bare kan finnes, ja at det virkelig bare eksisterer én sannhet, og dens navn er - virkeligheten.”

Alt dette Perverzija gjør meget lesverdig, om enn noe krevende. For norske lesere kan den engelske oversettelsen anbefales.