Monthly Archive

Artemij Lebedev er kul. Han har en visjon om at “design skal frelsa verdi”, og gjør selv alt han kan for å bidra. Som grunnlegger for et firma som nå teller mer enn 170 ansatte tjener han penger på å freshe opp russiske nettsider. Selv har jeg lenge vært en fan av studioets kolleksjon av virtuell tapet. I det siste har han også gitt seg i kast med industridesign, og skal vi tro beskrivelsen av dette tastaturet (ja, det finnes en engelskspråklig side også) kan han ha skutt gullfuglen. Det geniale med Optimus er at hver tast utgjør et display som skifter utseende ettersom den skifter funksjoner. Dermed slipper man å spekulere over om caps lock er av eller på, det er bare å se ned på tastaturet.

Men nytten stopper selvfølgelig ikke der, endelig kan hurtigtaster bli et nyttig redskap også for dem som ikke bruker 10 timer ++ foran skjermen hver dag. For oss som driver med russisk er dette ganske enkelt genialt. Nå slipper man å klistre på egne lapper på tastene for å markere hvor de ulike kyrilliske bokstavene befinner seg, eller instalere egne programmer som tilpasser det latinske tastaturet til det kyrilliske alfabetet på mer eller mindre tilfredsstillende måter. Vidunderet skal visstnok komme på markedet i løpet av 2007, og med et produkt fra Studio Artemij Lebedev slipper man å kjede seg - gjengen har allerede planlagt en egen skjermsparer for Optimusen…

Vel tilbake etter en uke i det sørlige Polen. Fire dager i vintersportstedet Zakopane ble fulgt opp med tre dager i Kraków - polakkenes stolthet. Norwegian gjør det mulig å komme seg nedover for en rimelig penge, og det østeuropeiske prisnivået er fremdeles så hyggelig at man kan feriere godt i en uke uten å ruinere seg.

Zakopane er et velkjent navn for alle som følger med på hoppsport, men tiltrekker seg turister også når hopperne har forlatt byen. Utvalget av alpinbakker er nok ikke like stort som i Alpene, men anlegget i Kasprowy Wierch er så spektakulært at det veier opp for mye. For å komme til anlegget må man ta en 70 år gammel kabelbane i fire kilometer, med en stigning på mer enn 900 meter. Ettersom denne ikke frakter mer enn 180 personer i timen, er det god plass i bakkene. Av samme grunn må man bestille billetter til kabelbanen lenge før man reiser nedover, hvis ikke må man belage seg på timesvis i kø.

Zakopane er full av restauranter og utesteder. Mange er skikkelige turistfeller og serverer så dårlig mat at de bør unngås for enhver pris, men enkelte steder får man både god mat og veldig god oppvartning. Sjekk ut Lille Sveits (Mała Szwajcaria) for minneverdig mat, og gå til Antidotum om du ønsker å møte ferierende polske ungdommer. Vi bodde forresten på et veldig ok hotell i gangavstand fra hovedgata.

Transporten mellom Zakopane og den internasjonale flyplassen i Kraków (som selvfølgelig er oppkalt etter pave Johannes Paul II, som veldig mye ellers på disse kanter) er ikke noe problem, det finnes massevis av taxisjåfører som er villig til å frakte norske turister både den ene og den andre veien. Vel nede i den Kraków bør man bosette seg i gamlebyen - Hotel Saski er et godt alternativ, ikke minst fordi ryktene skal ha det til at de har Polens eldste heis. Vi kombinerte et par dagers (og netters, må vite) sightseeing i Kraków med en utflukt til Auschwitz-Birkenau. Februar-været ga den riktige stemningen til besøket i den tidligere konsentrasjonsleiren. Heldigvis hadde vi bedre vær den formiddagen vi viet Wawel-slottet i hjertet av Krakóws gamleby. Jeg har sett mange middelalderslott i løpet av et tiår med reiser i Øst-Europa, men jeg mener bestemt at lite kommer opp mot den imponerende prakten polakkene har å vise fram.

Den som vil nyte livet i Kraków kan visstnok velge mellom 600 utesteder bare i området rundt Hovedtorget (Rynek głowny). Om man vil ha et staselig måltid går man på Wentzl, som til tross for prakt og god mat er relativt greit prismessig - man kan få en solid tre-retter til godt under 500 norske. Dessuten slipper man å tenke på å reservere bord. Vi var der helt alene i tre gode timer på en fredags kveld - min kanskje mest spesielle restaurantopplevelse noen sinne. Ikke minst fordi vi fikk det beste bordet med utsikt over torget og Maria-kirken. Hvis man (nok en gang) vil lære polske ungdommer å kjenne, kan man stikke innom Carpe Diem. Eller man kan gå hjem og legge seg - en ukes ferie i Øst-Europa kan virkelig tære på kreftene.

Man trenger ikke mange vekttall i statsvitenskap for å forstå at det politiske klimaet i Russland har gjennomgått radikale endringer de siste 10 årene. Høsten 1998 lå landet med brukket rygg økonomisk og politisk, etter den finansielle krisen som rammet landet den 17. august. Et knapt tiår senere har president Putins autoritære styre og landets enorme gass- og oljeressurser gitt russerne selvtilliten tilbake. Redaksjonen i Nordisk østforum siterer analytikeren Dmitrij Trenin på følgende måte i siste utgave av sitt tidsskrift : “Russland har gitt opp rollen som en perifer planet Pluto i et vestligorientert solsystem og i stedet besluttet å danne sentrum i sitt eget.”

Problemet med denne utviklingen er den sjåvinismen dette medfører - det brer seg en oppfatning av at russerne er bedre enn andre folkeslag. Det ekstreme utslaget av denne utviklingen er utbredelsen av fascistiske grupperinger, gjerne kalt “skinheady” i russisk media, som terroriserer og tar livet av mørkhudete studenter i russiske storbyer. Amnesty International Norge rettet i går oppmerksomheten mot dette problemet med en underskriftskampanje for å minnes drapet på tre slike studenter. Én av dem, den sengalesiske studenten Lamsar Samba Sell, døde av skudd i ryggen på vei hjem fra et internasjonalt kulturarrangement i St.Petersburg, på åstedet ble det funnet et gevær med hakekors.

Men det er ikke bare studenter som får unngjelde, også journalister er utsatt. I går kveld ble Ajdar Buribajev, journalist i det russiske Newsweek, banket opp av fire skinheader på en metrostasjon i sentrum av Moskva.

Problemet er at selv om det nå er satt i gang en etterforskning av dette overfallet, så vil ikke det få noen synlig effekt før russiske politikere med president Putin i spissen aktivt tar avstand fra skinheadene. Slik det nå er kan man begynne å tvile på om Putin i det hele tatt oppfatter dem som et problem.

David Macfadyen er en dyktig slavist. Han interesserer seg blant annet for russisk populærkultur og har holdt foredrag som “Russian Mafia-Manufactured Pedo-Porn-Pop Duo? The Odd Provenance of Tatu” og “The Romance of Piracy: Bootleggers and Hackers in Russian Society Today”. Enda mer interessant for den jevne Internett-surfer er Macfaydens podcast med russisk populærmusikk i ulike sjangre. UCLA professoren har her samlet musikk fra den russiske delen av Internett (Runet), som han presenterer i programmer på et kvarter. Kuriøst nok inneholder det første programmet en russisk remix av norske Röyksopps store hit Eple.

Men det var denne artikkelen fra Eurozine som fikk meg til å stifte nærmere bekjentskap med Macfadyen: “Valentin’s cards. Refereeing the dirtiest match in World Cup history.” Artikkelen er interessant ikke bare i kraft av en flink tittel og et spektakulært tema - den russiske dommeren Valentin Ivanovs bidrag til fotballhistorien ved å dele ut 16 gule og 4 røde kort i åttendedelsfinalen mellom Nederland og Portugal i sommerens VM - Macfadyen trekker også inn et større perspektiv, som utvider kampens kulturhistoriske betydning.

Det er imidlertid et aldri så lite problem med artikkelen - Macfadyen har tydeligvis ikke særlig peiling på fotball, og dermed ender han opp med å trekke konklusjoner på fullstendig sviktende grunnlag. Én ting er at han forveksler antallet utdelte gule kort med antallet spillere som ble notert i dommerens bok - problemet for enkelte av spillerne var jo at de havnet der to ganger, og måtte forlate banen. Verre er det når han prøver å forklare portugisernes defensive taktikk med endringer i poengsystemet innført forut for VM i USA i 1994. Dette poengsystemet har jo ingen relevans for en åttendedelsfinale, hvor man ikke deler ut poeng, men spiller etter cup-prinsippet - vinneren får fortsette i turneringen, mens taperen må reise hjem.

Man kan spørre seg om det ikke er det amerikanske perspektivet som spiller ham et puss. Macfadyens omtale av 94-VM som “the Los Angeles World Cup of 1994″ peker i den retning. I motsetning til OL, eller VM i andre idrettsgrener med langt større popularitet på det nordamerikanske kontinentet arrangeres ikke fotball-VM i byer, men i land.

Jill Walker har en blogg det er verdt å følge med på for den som er interessert i Internettets forunderligheter. I går tipset hun sine lesere om en meget interessant artikkel om hvordan LiveJournal (LJ) vokste ut av Brad Fitzpatricks hybel.

LiveJournal er på mange måter et parallet bloggeunivers hvor ting er “same, same, but different”. Den største forskjellen består nok i at LJ er mer preget av dialog mellom ulike brukere, og som artikkelen indikerer bærer LJ preg av i større grad å være et sted for å bygge/opprettholde sosiale nettverk, noe som også var Fitzpatricks motivasjon for å utvikle produktet. På mange måter ligger LJ derfor nærmere MSN og chatting enn bloggen, som ikke nødvendigvis innebærer en toveis-kommunikasjon.

I artikkelen påpekes det også at LJ i større grad tiltrekker seg tenåringer, mens blogging er mer utbredt blant folk i aldersgruppen 25-35. Dette stemmer muligens, men ikke nødvendigvis i like stor grad for hele verden. Kollega Gasan Gusjenov har studert det russiskspråklige  LJ-samfunnet og funnet at LJ her er populært også blant litt eldre brukere.

Hans forskning introduserer oss dessuten for særegenhetene ved det språket russiske LJ-brukere har utviklet for dette og lignende fora. Et språk fullt av interne koder, som har et særlig fokus på ortografiske feil og kan virke uforståelig ved første øyekast, men som likefullt har sin egen logikk. Den russiske LJ-sjargongen, blant brukerne kalt albansk, kjennetegnes av ortografisk eksperimentering, både i forholdet mellom rettskriving og uttale, og i forholdet mellom det kyrilliske og latinske alfabetet. Når denne sjargongen har fått en så enorm utbredelse i LJ, er det ikke minst på grunn av at man i LJ fokuserer mer på dialog og nettverksbygging. Dermed blir det viktig å beherske den riktige sjargongen for å være en av gjengen. En av de sentrale frasene i LJ-sjargongen er “lær deg albansk”, som blant annet viser til at man skal lære seg å gjøre de “riktige feilene”, det nytter ikke bare å begå en hvilken som helst ortografisk feil, man må sørge for at den faller inn i LJ-sjargongens system.

Det skal nok litt til før denne sjargongen utkonkurrerer det russiske standardspråket utenfor Internettet, men mange av enkeltfrasene har allerede blitt allment kjent. LJ har rett og slett bidratt til en revolusjon i synet på hvilke muligheter som ligger i det russiske språket.