Monthly Archive

Deutsche Welle har tatt på seg jobben med å kåre verdens beste blogg. Den tyske rikskringkasteren har i den forbindelse satt opp nettstedet Best of the Blogs. Det kom kanskje som en overraskelse for mange at en hviterussisk blogg skulle komme vinnende ut av en slik konkurranse, men vinneren Ksenja Avimova forklarer selv hvorfor nettopp hviterusserne er så langt framme på blogging:

“Her i Hviterussland har vi svært få uavhengige aviser og Internett-portaler hvor man kan si hva man mener og mange bloggere er nettopp voksne mennesker, over 20 år. Disse bloggene er ofte svært politisk orienterte. Også flere opposisjonspolitikere har blogger i Livejournal, for å uttrykke sin mening og tiltrekke seg potensielle tilhengere.”

Avimovas blogg, som har tittelen Fotografomanstvo og er registrert under navnet AKbara, består i hovedsak av fotografier fra Minsk. Juryen begrunner sitt valg med at prisvinneren ved hjelp av enkle svart-hvitt bilder og få ord klarer å portrettere dagliglivet i Minsk. De legger også vekt på at bloggen ikke er pågående politisert, men har et varmt blikk for hverdagens detaljer. En av juryens medlemmer, Aleksandr Pljusjtsjev er mer pretensiøs enn som så:

“Dette er først og fremst en fortsettelse av den klassiske russiske litteraturens tradisjoner, hvor et enkelt menneske, uten nødvendigvis å være en revolusjonær, gjør en stor jobb og viser samfunnet slik det er med de midlene hun eller han har for hånden. I dette tilfellet er det et fotoapparat.”

Avimova jobber selv som journalist, men er ikke utdannet fotograf og innrømmer glatt at hun gjerne skulle ha visst mer om fotografering. Juryen viste til at bloggen er forståelig selv for den som ikke behersker russisk, eller kjenner hverdagslivet i Hviterussland. Selv synes jeg de korte titlene gjør mye med bildene, men kunne uansett sitte lenge og mimre tilbake til Minsk. Dette bildet med tittelen “Sen kveld på jobb” er foreløpig min favoritt.

Så skjedde det da endelig, det petersborgerne har ventet på i årevis. St.Petersburgs stolthet Zenit, med norske Erik Hagen på benken, klarte endelig å bryte Moskva-lagenes monopol og ble søndag russiske seriemestere i fotball. Den som har fått ørene tutet full av “Gullet skal hem!” i Bergens gater i hele høst kan ikke unngå å se parallellene til Branns triumf i den norske Eliteserien noen uker tidligere.

Zenits tilhengere har riktignok ikke måtte like lenge som bergenserne, laget ble sovjetiske seriemestere i 1984, men det har vært 23 lange år. På samme måte som for Brann i Norge hadde det i Russland blitt en etablert sannhet at Zenit aldri ville klare det. Riktignok hadde denne sannheten en konspiratorisk konnotasjon i den russiske fotballmytologien, i St.Petersburg har man alltid sett på Moskvas dominans med skepsis – og mistanke om korrupsjon. Hvorom allting er, foran siste serierunde var flere eksperter overbevist om at Zenit ville tape siste kamp, og at mesterskapet også denne gangen ville tilfalle Spartak Moskva.

Men det er mer enn bare årets fotballhistorie som forbinder Russlands “nordlige hovedstad” med Norges middelalderhovedstad. Innbyggerne i begge byene ser på seg selv som egne folkeslag, i Bergen kalles dette bergenspatriotisme, i St.Petersburg (eller Piter, som lokalbefolkningen selv liker å si) kan dette knyttes opp til den Petersburgmyten som norske russiskfilologer er så glad i å snakke om. I denne sammenhengen er det riktignok mer interessant å se på Petersburgmyten ikke i litteraturen, men i de siste årenes rap-musikk. Nettopp her kommer forbindelsen mellom oppfatningen av St.Petersburg-identiteten som noe spesielt og betydningen av Zenit som samlingspunkt tydeligst fram.

Bergen har riktignok Bergensbølgen, men jeg kan ikke huske å ha hørt Sondre Lerche eller Kings of Convenience synge egenkomponerte sanger om Brann. St.Petersburgs Kirpitsji og Leningrad derimot, er store fans av byens fotballag.

I sangen “SpB” – en vanlig forkortelse for St.Petersburg – fra albumet “Kapitalizm 00″ forklarer rapperne Vasia og Danila hvorfor byen er så spesiell: “Piters folk har en annen nasjonalitet, kapitalismen her er mer subtil, her har vi en annen virkelighet [...] Piter-folk har helt andre ting i hodet”, sangen tar oss med på en rundreise blant byens severdigheter, og selvfølgelig til “Petrogradka, Petrovskij stadion, her spiller Zenit, Zenit - champion!”

Leningrad har flere sanger som handler om Zenit. Den ene fra albumet “Pulja”, som rett og slett heter Zenit, avsluttes med Zenit-supporternes kamprop: “Kto boleet za Zenit – u togo vsegda stoit! [Dagblad-journalisten Morten Strand har dristet seg til en oversettelse]“. En annen sang – “Ole, Ole” fra albumet “Dlja Millionov” – går i sambarytmer og forteller om en typisk hjemmekamp for den dedikerte Zenit-tilhenger: “Ole, ole, vi heier, slapper av og drikker på fotballkamp”, og her snakker vi ikke om medgangssupportere, gud forby: “Kampen blir spennende. Dommeren er en pederast også i dag, han dømmer ikke for oss, men spiller for dem. Men Zenit, er uansett vår Zenit, selv om de ikke skulle vinne i dag, vi kommer uansett tilbake til stadion, det er ingenting å diskutere: Zenit – Champion!”

Etter en litt treg start for et år siden, har nettstedet Vox Publica fått litt mer sving på sakene, ikke minst ved å trekke veksler på Raftostiftelsen. I forbindelse med ettårsdagen for drapet på Anna Politkovskaja har de laget et temanummer (eller hva man nå skal kalle det når det dreier seg om et nettsted) om pressefrihet i Russland. I tillegg til et utdrag fra Politkovskajas bok Mitt russiske testament, har man også muligheten til å se en TV-dokumentar laget av TV2-journalisten Øystein Bogen, og lese to artikler (1,2) av den russiske journalisten Natalja Novozjilova som tidligere i år vant Fritt Ords pressepris, samt én artikkel av Joachim Widman, sjefsredaktør i det tyske nyhetsbyrået Deutscher Depeschendienst.

Bortsett fra noen små unøyaktigheter er det meget interessant stoff, som gir et godt innblikk i situasjonen for russiske journalister og redaktører i dag. Det er for eksempel for lettvint å skrive at “Politkovskaja aldri ble fast spaltist i noen av Norges største aviser”, slik det blir gjort i forordet, eller implisere at hun ikke fikk nok oppmerksomhet i Norge. Ny tid er kanskje ikke en av Norges største aviser, men i det siste året får sin død var Politkovskaja jevnlig på trykk i ukeavisen. Dessverre ser det ikke ut til at alle artiklene ligger tilgjenglig på Ny tids hjemmesider nå. Dessuten viser jo Natalja Novozjilova nettopp til at Politkovskaja hadde mange venner utenfor Russlands grenser, ja kanskje flere enn hjemme i Russland.

Jeg er dessuten uenig i at Russlands president kommer fra landets politiske og intellektuelle elite, slik Widman skriver. Putin kommer fra KGB/FSB, sikkerhetspolitiet som utgjør en stat i staten og har en egen æreskodeks. Det er jo nettopp dette apparatet som er hans maktgrunnlag, og ikke det tidligere Partiet, eller (den tidligere) intelligensiaen.

Men altså, bortsett fra noen små unøyaktigheter av dette slaget er Vox Publicas temanummer viktig lesning. Og for den som lurer, overskriften er selvfølgelig et sitat fra en av de omtalte tekstene, men for å finne ut hvilken må du lese dem selv.