Monthly Archive

Hvor mange homofile fotballspillere kjenner du? Selv har jeg spilt fotball i mer enn 20 år med hundrevis av forskjellige medspillere. Kun én av dem har vært åpent homofil. Dermed er jeg én bedre enn den svenske fotballegenden Glenn Hysén.

Bergens Tidende sammenligner i dagens leder holdningene til homofili  i idrettsbevegelsen med de man finner i Den norske kirke og er nok ikke så langt fra sannheten. Idrettsorganisasjonenes manglende innsats for å øke aksepten for homofile blir særlig påfallende når man ser hvor store ressurser som har blitt brukt på likestilling og kampen mot rasisme. Man kan saktens si at det fremdeles er et godt stykke å gå der også, men det betyr ikke at de homofile skal måtte vente til etter at kvinner og fargede er fullt akseptert til de kan få nyte godt av en lignende oppfølging. Personlig tror jeg nok det kreves større vilje til aktiv innsats enn hva Starts sportslige leder ga uttrykk for høsten 2006:

Om det blir mange store anti-homofobi prosjekter tviler sportslig leder Gjone på.

– Det viktigste for oss er å signalisere at det å være homo ikke er negativt. At ingen skal føle seg utenfor fordi de ikke er hetero. Det som er viktig for Start er at folk kan spille fotball og at de er hyggelige mennesker. Da er det uinteressant hvilken legning de har.

Men hva er problemet? BT-lederen snakker om diskriminering av homofile:

Idrettens homofobi er av den klassiske utgaven; hetsing, stempling og utskjelling av mennesker som blir oppfattet som annerledes, enten det skjer for å skape frykt eller for å overdøve egen frykt. Idrettens toleranse for homohets er i slekt med andre former for diskriminering, som rasisme.

Selv tror jeg det handler mindre om åpenlys hetsing av konkrete homofile enn om en måte å snakke om homofili på som gjør at de oppfatter seg som uønsket. “Homo” blir brukt som en betegnelse på alt det man ikke ønsker å være, som “den andre” man definerer seg i opposisjon til. Når dommeren er dårlig er han en homo, når man hater motstanderne kalles de homser. Dette har selvfølgelig ingenting med de aktuelle dommernes eller spillernes legning å gjøre, men er med på å skape en atmosfære hvor det må være vanskelig å stå fram som homofil. Innenfor fotballen er homo altså fremdeles noe man blir beskyldt for å være.

Kvinnelige og fargede fotballspillere har blitt mer og mer akseptert etterhvert som de har levert OL-gull og avgjørende mål. Kanskje må det en homofil toppskårer til for å endre holdningene?

Jan Kjærstad etterlyste nylig norske intellektuelle som kunne skrive en tidsskriftsartikkel om bengalsk eller kinesisk samtidslitteratur. Jeg vet ikke om redaksjonen i Nordahl & Eftf. har tenkt å ta opp hansken i noen av sine kommende nummer, men de har ihvertfall viet et helt dobbeltnummer av tidsskriftet til ungarsk samtidslitteratur. For riktig å slå på stortromma ga de samtidig ut et dobbeltnummer om vold i litteraturen. Begge ser forlokkende ut og personlig kommer jeg nok til å avse de 140 kronene det vil koste for en hel årgang, men om det skulle være mulig å komme med en liten bønn, så hadde det vært fint om man kunne legge ut en komplett innholdsfortegnelse på hjemmesidene.

Den som blir fristet til å lese mer om ungarsk samtidslitteratur kan se på denne artikkelen om Imre Kertesz’ skrevet av nobelprisvinnerens engelske oversetter og gjort tilgjengelig på Eurozine.

Eurozine formidler også informasjon om det svenske tidsskriftet Ord & Bilds spesialnummer om russisk samtidslitteratur, som har blitt satt sammen under gjesteredaktør Kajsa Öberg Lindstens kyndige ledelse. Eurozine presenterer nummeret på følgende måte:

More than fifteen years after the fall of the Soviet empire, Russia is still looking for its identity. Traditional phenomena such as orthodox religion and proclaimed patriotism clashes with western consumerism and longing for true democracy. The resulting confusion is clearly visible in many of the short stories in Kajsa Öberg Lindsten’s selection, comprising a dozen writers.

Svenskene hadde også nylig gleden av å få oversatt Vladimir Sorokins siste roman I det heliga Rysslands tjänst (Den’ opritsjnika, 2006). Boken ble lansert på svensk, tysk, fransk og fire andre europeiske språk i forrige uke og har blitt lest som en dystopi, gjennomsyret av kritikk mot Putin-regimets autoritære tendenser. Samtidig er det minst like interessant å se hvordan Sorokin renser språket for anglisismer og erstatter dem med tradisjonelle russiske ord. Sikkert en skikkelig utfordring for oversetter Ben Hellman. Boken anbefales herved.

Hviterussere flest snakker helst russisk, men til gjengjeld er de få som bruker hviterussisk til daglig ivrige forkjempere for sitt morsmål. Likevel er de i en vanskelig stilling. Avisen Nasja Niva kunne nylig fortelle at bare 7% av de bøkene som ble utgitt i Hviterussland i fjor var på hviterussisk. Dette tallet blir imidlertid desimert når man inkluderer antall bøker importert fra Russland. I virkeligheten er det hviterussiske bokmarkedet monopolisert av russiske bøker, og det samme gjelder for film og musikk.

For å gjøre noe med dette bruker hviterussiske kulturaktivister kreftene sine på å oversette internasjonale klassikere. For noen år siden presenterte kulturtidsskriftet Arche Alice i Eventyrland i hviterussisk oversettelse, ved juletider i fjor kom Astrid Lindgrens Karlson på taket som lydbok. Nylig ble det klart at også Shrek 3, på samme måte som de to første filmene, blir dubbet til hviterussisk , og nå er det altså klart at vår Ole Brumm får en ny tvillingbror – Vinja Pykh.

Det er tydelig hvem som er målgruppen for denne kampanjen. Man får bare gratulere hviterussiske barn med gaven!

Som for å balansere inntrykket av kulturaktivistenes politiske korrekthet har følgende filmsnutt blitt publisert på Youtube:

For en gjennomsnittlig kvasipuritansk nordmann kan det være et sjokk å studere tyske TV-kanaler nærmere. Et influensatilfelle har gitt meg muligheten til å gjøre nettopp det den siste uken, så sjokket kan forsåvidt være delvis preget av tidvisse feberanfall. Likefullt, det er ikke til å komme bort fra at tyskere har andre normer for hva som kan vises på TV og ikke. Det er godt mulig at dette henger sammen med påvirkning fra en viss Sigmund, han advarte som kjent mot å skjule sine lyster.

Det er uansett en smule kuriøst hvor mye pornografi og sex-industri man blir vitne til etterhvert som klokka passerer ni på kvelden mens man surfer rundt fra den ene reklamebefengte kanalen til den neste. Enkelte kanaler har tydeligvis spesialisert seg på dette og lar mykporno veksle med reklame for ulike telefonsex-tjenester i beste Søndag Søndag-stil. Andre nøyer seg med å spekulere i samme retning, og lar toppløse damer lede latterlig dårlige innringingsprogrammer. En kanal som VOX har spesialisert seg på dokumentarer hvor man enten følger innsattes liv bak lås og slå, eller lærer ulike aktører i sex- og pornobransjen nærmere å kjenne.

Alt dette hadde kanskje ikke vært så overraskende om det ikke var for at det framstår som så veldig NORMALT. I en av de aktuelle dokumentarene tok det meg minst et kvarter før jeg forstod at den hyggelige hjemme-hos-reportasjen fortalte om livet til tre prostituerte jenter som gjorde seg klar for nattevakt (og ikke for et hore-og-hallik kostymeparty, slik jeg trodde).

Det som får meg til å sperre opp øynene er altså ikke så mye det jeg faktisk får se (man finner da alltids det samme på Internett i Norge også), som den naturlige tonen det blir beskrevet med. Og – som en gjennomsnittlig kvasipuritansk nordmann – blir jeg også litt forstyrret av det hele. Jeg er jo forsåvidt vant med at TV-filmer avbrytes av lengre reklamepauser, men når dette innebærer 10 minutter med svært så eksplisitte reklamesnutter for telefonsextjenester kjenner jeg at jeg lar meg irritere. Spesielt når filmen som blir avbrutt er en eller annen versjon av Karate Kid, hvor det høyeste uttrykk for kjærlighet er et lite nuss på kinnet.

En russisk kollega insisterte på å overrekke meg filmen Valgdagen (Den´ vyborov, 2007, regissør Oleg Fomin), til tross for at jeg ytmet frampå om at det kanskje ikke var så viktig. Hun visste selvfølgelig hva hun gjorde. Jeg var skeptisk og så for meg en billig russisk slap-stick, men filmen, som har fått sjangerbetegnelsen fars-majeure komedie, gir et morsomt og lett nostalgisk tilbakeblikk til 1990-tallets politiske, sosiale og språklige kaos.

Handlingen utspiller seg i forbindelse med et guvernørvalg i Volga-regionen. Redaksjonen i radiostasjonen Liksom radio (Kak-by radio), får fra sin velgjører i oppgave å organisere valgkampen til en totalt ukjent (og totalt inkompetent) kandidat. Dette lykkes de selvfølgelig med, etter å ha gjennomlevd en rekke eventyr som i tillegg til radioens egne journalister og politteknologer involverer nyrike russere, banditter, Kong alkohol, militære, kosakker, fattige kunstnere, fordrukne (og forkledde) prester – kort sagt en kavalkade av de viktigste stereotypene fra ettersovjettidens Russland. Dette kunne lett ha blitt flaut, men karakterbeskrivelsene er så gode at man ikke kan unngå å le med. Filmen blir dessuten frisket opp av noen av periodens mest markante musikere som Konstantin Nikol´skij, Sjnur fra Leningrad, Umaturman, Andrej Makarevitsj fra Masjina Vremeni, Bi-2, Ivanusjki International, osv, osv.

Selv om filmen tydelig tematiserer politisk betente problemstillinger (i 2004 ble guvernørvalgene avskaffet i Russland), er den ikke overtydelig kritisk mot regimet. Som Vita Ramm fra Izvestija påpeker blir man sittende igjen med et inntrykk av at det kanskje var like greit å avskaffe disse guvernørvalgene. Man kan altså spøke med politikk i russisk film, bare det gjøres ufarlig nok.

Men den politiske satiren er på ingen måte hovedtemaet i denne filmen – det er derimot språket. Og kanskje er det nettopp dette som gjør filmen så troverdig, for om det var noe russerne var opptatt av på slutten av 1990-tallet, så var det språkets påståtte forfall. For den som ønsker å vite mer om hva dette går ut på, er det bare å se og lære!