Jeg hadde følgende leserinnlegg på trykk i dagens utgave av Bergens Tidende. Siden avisa er særdeles trege til å legge ut kronikkene sine på nett tar jeg ansvar selv.

Pønkerne i Pussy Riot bruker Internett til å kritisere Putin. Men hjelper det å vinne den retoriske kampen på nettet når russere flest ser Kreml-TV?

21. februar ble sjokkerte deltakere på en gudstjeneste i Frelserkirka i Moskva vitne til en politisk performance fra pønkbandet Pussy Riot. Fem unge jenter ikledd fargesprakende drakter og med strikkede finlandshetter framførte en pønk-bønn i protest mot president Vladimir Putins styre og de tette koplingene mellom kirke og stat i Russland. Bønneteksten satte fokus på korrupsjon og manglende gudfryktighet blant den russisk-ortodokse kirkas ledere.

Aksjonen, som bar navnet “Jomfru Maria, jag Putin vekk,” vakte harme blant både politiske og religiøse ledere, og noen uker senere ble tre kvinner — Maria Aljokhina, Nadezjda Tolokonnikova og Jekaterina Samusevitsj — arrestert, mistenkt for å ha deltatt i aksjonen. De har blitt siktet for hooliganisme, eller pøbelstreker, og risikerer inntil sju års fengsel. Amnesty International erklærte dem raskt for å være samvittighetsfanger. Kvinnene nekter for å ha vært med på aksjonen og har gått til sultestreik i protest mot rettergangen. Rettsaken mot de tre startet 30. juli.

Pussy Riot ble etablert i 2011 og er like mye et politisert kunstnerkollektiv som et pønkband. Gruppa består av et titalls ikke-identifiserte medlemmer med kallenavn som Serafima, Terminator og Balaklava. Anonymiteten er en bevisst strategi — man ønsker ikke fokus på enkeltindivider og understreker heller kollektivet. Maskene gir også en viss beskyttelse mot politiet. Pussy Riots aksjoner er nemlig av prinsipp ulovlige.

Samtidig er prosjektet først og fremst feministisk. På sine egne hjemmesider skriver de: “Ideen til pønkbandet Pussy Riot oppstod i 2011, da det etter den arabiske våren ble klart at vi i Russland mangler politisk og seksuell frihet, dristighet, feministisk sting og en kvinnelig president.” De henter inspirasjon fra tredjegenerasjons feminisme slik den har utviklet seg i USA. Den utmerker seg med et bredere perspektiv på kjønn og kvinnekamp enn forgjengerne fra 1970- og 1980-tallet. Dette innebærer at Pussy Riot også målbærer kampen for seksuelle minoriteters rettigheter, som er svært aktuell i Russland for tida. Det musikalske uttrykket er tydelig inspirert av Riot grrrl-bevegelsen fra 1990-tallet. Denne ideologiske miksen er svært kontroversiell i Russland hvor “feminist” er et skjellsord.

Pussy Riot bruker Internett aktivt i sine aksjoner. De har en grundig gjennomtenkt mediestrategi og har egne folk som filmer aksjonene. Etter at pønk-bønnen i Frelserkirka var avsluttet hastet de hjem for å redigere opptaket og legge det ut på gruppas egen kanal på YouTube. På videoen ser vi Pussy Riot knele foran alteret før de utfører en energisk dans. Innimellom blir vi vitne til sikkerhetsvaktenes inngripen og hoderystende kirkegjengere. Det hele akkompagneres av en studioinnspilt versjon av “Jomfru Maria, jag Putin vekk.”

I denne sammenhengen er det viktig at YouTube-videoen er noe mer enn bare en dokumentasjon av aksjonen i kirka. Den er et eget kunstnerisk produkt, en musikkvideo for den Putin-kritiske sangen. Det hele blir dessuten presentert på Pussy Riots blogg, hvor de både dokumenterer bakgrunnen for aksjonen og tolker sangteksten. Alt dette framstår som en effektiv mediepakke.

Innenfor de sosiale medienes logikk fungerer dette utmerket. De skaper innhold som kan likes, retweetes og videresendes. Den potente og ofte Putin-kritiske russiske bloggsfæren kaster seg ut i diskusjonene. Nettet er interaktivt og debatten der ligner det offentlige ordskiftet vi kjenner hjemmefra: Rikssynserne har en mening om det meste mens anonyme lesere slenger dritt i kommentarfeltet.

Men spørsmålet er om slike velregisserte kunstprosjektet er nok til å nå gjennom som politisk budskap i et medielandskap hvor TV fremdeles er kontrollert av landets politiske ledelse. Per i dag bruker halvparten av russerne Internett regelmessig mens TV fremdeles er det viktigste nyhetsmediet.

I dagene etter Pussy Riots aksjon ble hendelsen mye omtalt på russisk TV, både i regulære nyhetssendinger og debattprogrammer. Gjennom valg av vinkling og studiogjester ble gruppas samfunnskritiske budskap aktivt ignorert samtidig som deres kunstneriske uttrykksform ble fordømt. Det er særlig påfallende hvordan det som formelt sett hadde vært en bønn som målbar kritikk av manglende gudfryktighet blant russisk-ortodokse geistlige, ble fordømt som blasfemi.

Den Kreml-tro, engelskspråklige TV-kanalen Russia Today er et talende eksempel: I sin dekning av saken bruker de sangtittelen “Holy S**t.” Denne alternative sangtittelen, som er basert på refrenget, gjør det lettere å framstille Pussy Riot som blasfemiske og skjuler kritikken mot Putin fra den opprinnelige tittelen “Jomfru Maria, jag Putin vekk.”

Internetts innflytelse vokser i Russland, etterhvert som flere får tilgang til mediet. Dette endrer også myndighetenes måte å forholde seg til den Internett-baserte offentligheten. Mens de tidligere kunne ignorere Internett-fenomener, ser de seg nå nødt til å gi disse en ny fortolkning gjennom TV-mediet. Dermed oppstår det en form for dialog mellom de to offentlighetene, som opererer på helt ulike premisser.

I tilfellet Pussy Riot ser det foreløpig ut til at Kreml har vunnet informasjonskrigen. I en meningsmålingsundersøkelse fra april anser nesten halvparten av russerne Pussy Riots aksjon som pøbelstreker, mens kun 10% oppfatter den som en politisk protest.

Samtidig løper de russiske makthaverne en risiko når de begir seg inn på å kommentere Internett-fenomener i de store TV-stasjonene. Andelen russere som selv har tilgang til Internett vokser og dermed vil Internett-offentligheten utgjøre en stadig større andel av den russiske offentligheten som sådan. Å takle denne utviklinga blir en av Putins største utfordringer i perioden fram mot neste presidentvalg i 2018. Pussy Riot risikerer på sin side å måtte tilbringe hele denne perioden i fengsel.