You are currently browsing the category archive for the ‘Film’ category.
Tidligere i år skrev jeg en sak om NRKs planer for filmatiseringen av Mikhail Bulgakovs Mesteren og Margarita for NTL-publikasjonen Sentralposten. Nå har statskanalen endelig funnet plass i sitt sendeskjema i NRK2 og jeg følger opp med å publisere min omtale her i bloggen:
Bulgakovs mesterverk på norske TV-skjermer
Dagsavisen kunne i januar melde at NRK i nær framtid skal vise Vladimir Bortkos filmatisering av Mikhail Bulgakovs roman Mesteren og Margarita. Mange vil glede seg over muligheten til å fordype seg i en så fantastisk historie som Mesteren og Margarita, men det spørs om Bortkos filmatisering yter romanen rettferdighet.
De litteraturelskende russerne har alltid vært opptatt av å formidle klassikerne gjennom TV-skjermen, og det foreligger filmatiseringer av de fleste sentrale verkene fra den russiske litteraturhistorien. Mest storslagen er kanskje Sergej Bondartsjuks versjon av Tolstojs Krig og fred fra 1967. Den kom i fire deler på til sammen 8 timer og er regnet som tidenes dyreste filmproduksjon overhodet, med en pris som tilsvarer ca. fire milliarder i dagens norske kroner. Den fikk Oscar for beste utenlandske film i 1968 og kjennetegnes ved at den er svært tro mot teksten i Tolstojs roman.
Denne tendensen til tekst-tro filmatiseringer har også vært kjennetegnende for tilsvarende prosjekter i det postsovjetiske Russland. Disse filmatiseringene har i første rekke rettet seg mot TV-mediet. Bortko kan selv sies å ha innledet denne interessen for russisk litteratur som TV-serier med sin suksessrike versjon av Dostojevskijs Idioten fra 2003, som høstet lovord hos kritikerne og ble sett av et snitt på ti millioner seere for hver episode. I tiden etter har det formelig strømmet på med lignende produksjoner, hvor filmatiseringene av Solzjenitsyns I første krets og Ilf og Petrovs Gullkalven er blant de mest severdige.
Det er ikke overraskende at NRK har valgt å gå for Mesteren og Margarita, til tross for at det altså finnes minst like gode alternativer. Bulgakovs roman har en høy stjerne blant norske lesere og hører med blant de absolutte høydepunktene for studentene på innføringskursene i russisk litteratur ved norske universiteter.
Mesteren og Margarita ble skrevet på 1930-tallet, men kom ikke ut før i 1966-67, mer enn tjue år etter forfatterens død. Det er en spektakulær roman med tre parallelle sujetter som griper over i hverandre. Rammefortellingen er den hysterisk morsomme beretningen om hvordan djevelen kommer til Moskva på 1920-tallet for å undersøke om sovjetborgerne har forandret seg som et resultat av det kommunistiske eksperimentet. Bulgakov klarer her å vise at menneskene i Sovjetunionen er like grådige og selvopptatte som ellers i verden. Kommunistene hadde altså ikke lykkes med å skape “det nye mennesket” som var så sentralt for deres ideologi. Parallelt med dette blir vi presentert for en fantastisk kjærlighetshistorie som inkluderer den mislykkede forfatteren, Mesteren, og hans Margarita, som begge inngår avtaler med djevelen for å oppnå lykke. Den tredje historien er Mesterens roman som er en realistisk og jordnær fortelling om Pontius Pilatus’ feighet i møtet med Jesus.
Problemet oppstår altså når denne romanen om grådighet, kjærlighet og feighet skal overføres til TV-skjermen. Det mest påfallende er de håpløst utdaterte spesialeffektene, som blir ekstra flaue ettersom Bortko lovet russiske TV-seere å lage noe som var mer spennende enn Harry Potter. Dessuten oppviser Bortko, på samme måte som Bondartsjuk i sin tid gjorde det, en (for) stor respekt for den originalen han forholder seg til. Lange replikkvekslinger er sakset rett fra romanen, noe som gjør filmatiseringen stiv og forutsigbar. Bortko har dessuten blitt kritisert for castingen. Noen av skuespillerne er mer enn tretti år eldre enn de rollene de skal spille, mens andre sliter med å formidle dybden i sine roller.
Det er altså mer snakk om en filmatisk illustrasjon av romanen enn en fortolkning på TV-mediets premisser. Men det positive er at norske TV-seere uansett vil få et interessant tidsbilde av Moskva fra første halvdel av forrige århundre, og de som ikke har lest romanen tidligere vil bli kjent med et av det tjuende århundres mest fascinerende litterære verk.
Tittel: Mesteren og Margarita (Master i Margarita)
Produksjonsår: 2005
Opprinnelsesland: Russland
Regi: Vladimir Bortko
Cinemateket i Bergen kan glede byens innbyggere med et knippe nye russiske filmer nå i februar og mars. På programmet står blant annet filmen Stiljagi, som på engelsk har fått tittelen Hipsters. Jeg har tidligere hatt gleden av å anmelde denne filmen for Sentralposten og legger ut både denne anmeldelsen og noen andre (av filmer som forsåvidt ikke skal vises på Cinematket, men skitt au), som en forsmak på det man har i vente.
De som ikke gidder å vente på at YouTube-filmene skal lastes opp, eller sliter med å lese skriften på skjermen kan sjekke ut disse linkene:
Teknikken har gjort det mulig for meg å få sett filmen Rossija 88. Filmen har så langt vært årets mest omdiskuterte og minst sette i Russland. Årsaken er enkel. Til tross for mye heder på internasjonale filmfestivaler har den ikke sluppet til på russiske kinoer. Den er rett og slett for kontroversiell for russiske myndigheter. Samtidig har regissør Pavel Bardin valgt å holde filmen borte fra nettet – inntil nå. Dermed kan russerne endelig få sett filmen, og diskusjonen går høyt blant russiske bloggere.
Filmen forteller historien om en gruppe russiske nynazister som holder til i en bunker i utkanten av Moskva og gjør alt de kan for å gjøre livet surt for imigranter fra Sentral-Asia og Kaukasus som tjener til livets opphold på markeder utenfor den russiske hovedstaden. Filmen berører dermed et av de alvorligste problemene i dagens Russland, rasistisk motivert vold. Kontroversen består i at regissøren har antydet en forbindelse mellom den tøylesløse, meningsløse volden og russiske myndigheter. I bunkeren har nynazistene et bilde av Adolf Hitler som kan snus for å vise fram Vladimir Putin dersom politiet skulle komme innom på inspeksjon.
Rossija 88 er filmet som en stilistert hjemmelaget dokumentar a la Youtube og har tydeligvis hatt filmer som This is England, Romper Stomper, American History X som forbilder. Som en russisk blogger sier det: hvis du skriver inn skinhead i søkefeltet på Youtube, så er det i praksis Rossija 88 som dukker opp. Handlingen drives fram av et Romeo og Julie-motiv etter at hovedpersonen Sjtiks søster Julia forelsker seg i en av de azerbajdsjanerne Sjtik nærer et så sterkt hat mot. Likevel klarer handlingen aldri helt å fenge, og det mest interessante forblir skildringen av nynazistene som framstår som et kobbel med hundevalper der de småslåss seg imellom og markerer territorium ved å urinere på utallige gatehjørner.
Det er dessuten interessant å legge merke til reaksjonene blant russiske bloggere, som stort sett er negative. Dessverre virker det ofte, slik en twitrer uttrykte det, som om dette gjenspeiler bloggernes overpatriotiske sympatier. Dette viser seg for eksempel i reaksjonene på den eviglange listen av ofre for nynazister i det postsovjetiske Russland. En av bloggerne mente at denne burde ha vært erstattet av en liste over russiske falne i de to Tsjetsjenia-krigene.
Hviterusseren Aleh Dasjkevitsj’ film Zjurnalisty, gir et interessant innblikk i menneskerettighetssituasjonen i Hviterussland. Samtidig forteller den en historie ikke bare om abstrakte begreper som ytringsfrihet og pressefrihet, men også om hva Lukasjenka-regimets undertrykkende mekanismer har å si for enkeltmenneskene — for de mange journalistene som må velge mellom mulighetene til å ha til salt på grøten og ønsket om å fortelle om situasjonen i landet slik de ser den. Dasjkevitsj film viser hvor vanskelig det er for journalistene å følge sin overbevisning i et land hvor de blir systematisk motarbeidet av myndighetene. Dessverre er den engelske tekstingen veldig dårlig, men jeg håper det går bra å følge hovedlinjene likevel.
Kommentarer