Category Archive

Den tradisjonelle filmfestivalen i Sotsji har preget kulturseksjonen i russiske medier den siste uken. Fotball-EM har selvfølgelig overskygget det meste som har skjedd i den framtidige OL-byen, også hos meg, men jeg bet meg iallefall merke i dokumentarfilmen Jomfrudom regissert av Vitalij Manskij og med manus skrevet av den ikke ukjente forfatteren og litteraturkritikeren Dmitrij Bykov.

Tittelen er ikke tilfeldig. Filmen handler om tre jenter fra den russiske provinsen som er på vei til Moskva for å søke lykken. De bestemmer seg for å utnytte sin uskyld for alt det den er verdt. Filmen ble presentert under konkurranseprogrammet for spillefilmer, men skal være en dokumentar. Den spiller åpenbart på tradisjonelle myter om det uskyldsrene Russland, samtidig som Tsjekhovs Tre søstre med deres “Til Moskva, til Moskva!” lurer i bakgrunn. Man aner noen grunnleggende etiske dilemmaer i bakgrunnen når man får vite at en av jentene i filmen i tillegg til å selge jomfrudommen sin på prostitusjonsmarkedet også fikk penger fra produsentene av filmen, og filmen vakte da også debatt i Sotsji.

Hviterussere flest snakker helst russisk, men til gjengjeld er de få som bruker hviterussisk til daglig ivrige forkjempere for sitt morsmål. Likevel er de i en vanskelig stilling. Avisen Nasja Niva kunne nylig fortelle at bare 7% av de bøkene som ble utgitt i Hviterussland i fjor var på hviterussisk. Dette tallet blir imidlertid desimert når man inkluderer antall bøker importert fra Russland. I virkeligheten er det hviterussiske bokmarkedet monopolisert av russiske bøker, og det samme gjelder for film og musikk.

For å gjøre noe med dette bruker hviterussiske kulturaktivister kreftene sine på å oversette internasjonale klassikere. For noen år siden presenterte kulturtidsskriftet Arche Alice i Eventyrland i hviterussisk oversettelse, ved juletider i fjor kom Astrid Lindgrens Karlson på taket som lydbok. Nylig ble det klart at også Shrek 3, på samme måte som de to første filmene, blir dubbet til hviterussisk , og nå er det altså klart at vår Ole Brumm får en ny tvillingbror – Vinja Pykh.

Det er tydelig hvem som er målgruppen for denne kampanjen. Man får bare gratulere hviterussiske barn med gaven!

Som for å balansere inntrykket av kulturaktivistenes politiske korrekthet har følgende filmsnutt blitt publisert på Youtube:

En russisk kollega insisterte på å overrekke meg filmen Valgdagen (Den´ vyborov, 2007, regissør Oleg Fomin), til tross for at jeg ytmet frampå om at det kanskje ikke var så viktig. Hun visste selvfølgelig hva hun gjorde. Jeg var skeptisk og så for meg en billig russisk slap-stick, men filmen, som har fått sjangerbetegnelsen fars-majeure komedie, gir et morsomt og lett nostalgisk tilbakeblikk til 1990-tallets politiske, sosiale og språklige kaos.

Handlingen utspiller seg i forbindelse med et guvernørvalg i Volga-regionen. Redaksjonen i radiostasjonen Liksom radio (Kak-by radio), får fra sin velgjører i oppgave å organisere valgkampen til en totalt ukjent (og totalt inkompetent) kandidat. Dette lykkes de selvfølgelig med, etter å ha gjennomlevd en rekke eventyr som i tillegg til radioens egne journalister og politteknologer involverer nyrike russere, banditter, Kong alkohol, militære, kosakker, fattige kunstnere, fordrukne (og forkledde) prester – kort sagt en kavalkade av de viktigste stereotypene fra ettersovjettidens Russland. Dette kunne lett ha blitt flaut, men karakterbeskrivelsene er så gode at man ikke kan unngå å le med. Filmen blir dessuten frisket opp av noen av periodens mest markante musikere som Konstantin Nikol´skij, Sjnur fra Leningrad, Umaturman, Andrej Makarevitsj fra Masjina Vremeni, Bi-2, Ivanusjki International, osv, osv.

Selv om filmen tydelig tematiserer politisk betente problemstillinger (i 2004 ble guvernørvalgene avskaffet i Russland), er den ikke overtydelig kritisk mot regimet. Som Vita Ramm fra Izvestija påpeker blir man sittende igjen med et inntrykk av at det kanskje var like greit å avskaffe disse guvernørvalgene. Man kan altså spøke med politikk i russisk film, bare det gjøres ufarlig nok.

Men den politiske satiren er på ingen måte hovedtemaet i denne filmen – det er derimot språket. Og kanskje er det nettopp dette som gjør filmen så troverdig, for om det var noe russerne var opptatt av på slutten av 1990-tallet, så var det språkets påståtte forfall. For den som ønsker å vite mer om hva dette går ut på, er det bare å se og lære!

Filminteresserte nordmenn er godt kjent med Andrej Tarkovskijs filmer. Stalker, Solaris og alle de andre mesterverkene er stadig å se på filmklubber rundt i landet. Her i Bergen har dessuten Cinemateket brukt det siste året på å presentere andre sovjetiske filmperler.
Men man kan jo ikke drive og se Tarkovskij i all evighet, og jeg har derfor bestemt meg for å presentere noen av de nyere russiske filmene det er verdt å legge merke til. Den som er ekstra interessert kan følge med på det som skjer i Russland på egen hånd ved å sjekke ut Kinokultura, Kinoart eller Nasj film.

Må se:

- Tilbake (Vozvrasjtsjenie, 2003, Andrej Zvjagintsev)

En av de absolutt beste filmene jeg har sett, både hva gjelder bilde, skuespill og plot. To unge brødre får plutselig tilbake faren som hadde forsvunnet ti år tidligere, men gjensynet blir ikke helt som forventet. Vendepunktet i filmen er av den typen som setter deg fullstendig ut. Se traileren!

- Dårekisten (Dom durakov, 2002, Andrej Kontsjalovskij)

Kontsjalovskij har tydeligvis latt seg inspirere av Emir Kusturica og blander humor og alvor, galskap og storpolitikk. Handlingen utspiller seg i et galehus som har havnet midt i ildlinjen mellom russiske og tsjetsjenske styrker. Jeg blir overrasket om man finner denne i videosjappene i Moskva. Se traileren.

- Gjøken (Kukusjka, 2003, Andrej Rogozjkin)

Forviklingskomedie fra Finland under andre verdenskrig. Det er ikke nødvendigvis gitt at en film hvor en same, en tysker og en russer blir plassert sammen skal få deg til å trekke på smilebåndet, men Rogozjkin har klart det.

- Idioten (Idiot, 2003, Vladimir Bortko)

Ok, dette er jo egentlig en TV-serie, men kan kjøpes på DVD og får dermed plass her. Ikke det at den er så fantastisk, den kan på langt nær måle seg med de beste kinofilmene på denne listen, men det er lagt store ressurser ned i å gjenskape 1800-tallets Russland og serien ble en kjempesuksess blant russiske TV-seere. Dessuten er den så bokstavtro at man knapt behøver å lese boka.

- Koktebel (Koktebel’, 2003, Boris Khlebnikov og Aleksej Popogrebskij)

Kanskje litt merkelig og kanskje litt lang, men til gjengjeld veldig russisk og så ender den jo opp på Krim da.

- Garpastum (Garpastum, 2005, Aleksej German jr.)

Denne har jeg ikke sett, men den virker så lovende at den i alle fall har fått plass på min personlige “må se”-liste. Filmen har fått navn etter et ballspill fra romertiden (Harpastum) og handler om et brødrepar i Petrograd under første verdenskrig som drømmer om sin egen fotballstadion.

- Bror og Bror 2 (Brat og Brat 2, 2000, Aleksej Balabanov)

De cooleste actionfilmene som er laget i det postsovjetiske Russland. Inneholder masse bra popmusikk og mye slang du aldri vil lære av kvinnelige russiske universitetslærere (hør et underholdende eksempel). Toeren er etter min mening hakket bedre enn eneren.

- Elskeren (Ljubovnik, 2002, Valerij Todorovskij)

Helt ok film som kommer med på listen av nostalgiske grunner, den er nemlig spilt inn i Minsk.

For spesielt interesserte:

- Nattevakten (Notsjnoj dozor, 2004, Timur Bekmambetov) og Dagvakten (Dnevnoj dozor, 2005, Timur Bekmambetov)

Science fiction basert på Sergej Lukjanenkos bøker ved sammen navn. Litt for mye Hollywood (overtydelige referanser til Ringenes Herre, Star Wars og Matrix) til at de falt helt i smak hos meg. Se trailere for Nattevakten og Dagvakten.

- Fire (Tsjetyre, 2004, Ilja Krzjanovskij)

Scenariet er skrevet av Vladimir Sorokin og det sier egentlig det meste - dette er ikke en film for de sarte sjeler. Om du ser den får du garantert et nytt syn på russiske babusjkaer.

Mens vi venter på:

- Wow! (Wow!, 2007?, Viktor Ginzburg)

Filmatiseringen av Viktor Pelevins roman Generation ‘P’. Ikke alle vil si seg enig med regissør Ginzburg i at Pelevin lever opp til tradisjonen med store filosofiske romaner, men jeg gleder meg i alle fall til denne filmen.

- Den bebodde øya (Obitaemyj ostrov, 2008?, Fedor Bondartsjuk)

Denne er basert på Strugatskij-brødrenes science fiction-roman ved samme navn. Ser ut til å bli tøff!

Tilbake etter en kort tur til Paris, en by som i og for seg ikke skulle behøve noen introduksjon. Likevel er det interessant å merke seg at byen er i ferd med å gjenvinne en viss popularitet blant hippe, populære kunstnere. Iallefall om man skal tro (tyske!) Eckhart Nickel og hans artikkel Paris pop paradise, hvor Nickel forteller om to av populærkulturens outsidere Sofia Coppola (The Virgin Suicides, Lost in Translation og Marie Antoinette) og Jarvis Cocker (tidligere vokalist i Pulp, nå soloartist) som har bosatt seg i byen.

Det er vel heller ikke til å komme unna at Dan Browns Da Vinci-koden har bidratt til byens popularitet blant de mystisk anlagte. Selv ramlet jeg på forunderlig (mystisk) vis innom både Saint-Sulpice-kirken, med det innfelte gnomonet og Panthéon med Foucaults pendel, som ga navnet til en av bøkene fra Umberto Eco, Dan Browns skjønnlitterære storebror.

For meg gjorde det imidlertid størst inntrykk å oppdage at malerisamlingen i Louvre også inneholder bilder fra Helgelandskysten. Peder Balkes malestil er riktignok ganske romantisk, og det er bare med en god porsjon velvilje man kjenner igjen det originale landskapet. Til gjengjeld er bildene veldig flott innrammet der de henger innerst på loftet i det enorme museet.