Category Archive

Hvor mange homofile fotballspillere kjenner du? Selv har jeg spilt fotball i mer enn 20 år med hundrevis av forskjellige medspillere. Kun én av dem har vært åpent homofil. Dermed er jeg én bedre enn den svenske fotballegenden Glenn Hysén.

Bergens Tidende sammenligner i dagens leder holdningene til homofili  i idrettsbevegelsen med de man finner i Den norske kirke og er nok ikke så langt fra sannheten. Idrettsorganisasjonenes manglende innsats for å øke aksepten for homofile blir særlig påfallende når man ser hvor store ressurser som har blitt brukt på likestilling og kampen mot rasisme. Man kan saktens si at det fremdeles er et godt stykke å gå der også, men det betyr ikke at de homofile skal måtte vente til etter at kvinner og fargede er fullt akseptert til de kan få nyte godt av en lignende oppfølging. Personlig tror jeg nok det kreves større vilje til aktiv innsats enn hva Starts sportslige leder ga uttrykk for høsten 2006:

Om det blir mange store anti-homofobi prosjekter tviler sportslig leder Gjone på.

– Det viktigste for oss er å signalisere at det å være homo ikke er negativt. At ingen skal føle seg utenfor fordi de ikke er hetero. Det som er viktig for Start er at folk kan spille fotball og at de er hyggelige mennesker. Da er det uinteressant hvilken legning de har.

Men hva er problemet? BT-lederen snakker om diskriminering av homofile:

Idrettens homofobi er av den klassiske utgaven; hetsing, stempling og utskjelling av mennesker som blir oppfattet som annerledes, enten det skjer for å skape frykt eller for å overdøve egen frykt. Idrettens toleranse for homohets er i slekt med andre former for diskriminering, som rasisme.

Selv tror jeg det handler mindre om åpenlys hetsing av konkrete homofile enn om en måte å snakke om homofili på som gjør at de oppfatter seg som uønsket. “Homo” blir brukt som en betegnelse på alt det man ikke ønsker å være, som “den andre” man definerer seg i opposisjon til. Når dommeren er dårlig er han en homo, når man hater motstanderne kalles de homser. Dette har selvfølgelig ingenting med de aktuelle dommernes eller spillernes legning å gjøre, men er med på å skape en atmosfære hvor det må være vanskelig å stå fram som homofil. Innenfor fotballen er homo altså fremdeles noe man blir beskyldt for å være.

Kvinnelige og fargede fotballspillere har blitt mer og mer akseptert etterhvert som de har levert OL-gull og avgjørende mål. Kanskje må det en homofil toppskårer til for å endre holdningene?

Så skjedde det da endelig, det petersborgerne har ventet på i årevis. St.Petersburgs stolthet Zenit, med norske Erik Hagen på benken, klarte endelig å bryte Moskva-lagenes monopol og ble søndag russiske seriemestere i fotball. Den som har fått ørene tutet full av “Gullet skal hem!” i Bergens gater i hele høst kan ikke unngå å se parallellene til Branns triumf i den norske Eliteserien noen uker tidligere.

Zenits tilhengere har riktignok ikke måtte like lenge som bergenserne, laget ble sovjetiske seriemestere i 1984, men det har vært 23 lange år. På samme måte som for Brann i Norge hadde det i Russland blitt en etablert sannhet at Zenit aldri ville klare det. Riktignok hadde denne sannheten en konspiratorisk konnotasjon i den russiske fotballmytologien, i St.Petersburg har man alltid sett på Moskvas dominans med skepsis – og mistanke om korrupsjon. Hvorom allting er, foran siste serierunde var flere eksperter overbevist om at Zenit ville tape siste kamp, og at mesterskapet også denne gangen ville tilfalle Spartak Moskva.

Men det er mer enn bare årets fotballhistorie som forbinder Russlands “nordlige hovedstad” med Norges middelalderhovedstad. Innbyggerne i begge byene ser på seg selv som egne folkeslag, i Bergen kalles dette bergenspatriotisme, i St.Petersburg (eller Piter, som lokalbefolkningen selv liker å si) kan dette knyttes opp til den Petersburgmyten som norske russiskfilologer er så glad i å snakke om. I denne sammenhengen er det riktignok mer interessant å se på Petersburgmyten ikke i litteraturen, men i de siste årenes rap-musikk. Nettopp her kommer forbindelsen mellom oppfatningen av St.Petersburg-identiteten som noe spesielt og betydningen av Zenit som samlingspunkt tydeligst fram.

Bergen har riktignok Bergensbølgen, men jeg kan ikke huske å ha hørt Sondre Lerche eller Kings of Convenience synge egenkomponerte sanger om Brann. St.Petersburgs Kirpitsji og Leningrad derimot, er store fans av byens fotballag.

I sangen “SpB” – en vanlig forkortelse for St.Petersburg – fra albumet “Kapitalizm 00″ forklarer rapperne Vasia og Danila hvorfor byen er så spesiell: “Piters folk har en annen nasjonalitet, kapitalismen her er mer subtil, her har vi en annen virkelighet [...] Piter-folk har helt andre ting i hodet”, sangen tar oss med på en rundreise blant byens severdigheter, og selvfølgelig til “Petrogradka, Petrovskij stadion, her spiller Zenit, Zenit - champion!”

Leningrad har flere sanger som handler om Zenit. Den ene fra albumet “Pulja”, som rett og slett heter Zenit, avsluttes med Zenit-supporternes kamprop: “Kto boleet za Zenit – u togo vsegda stoit! [Dagblad-journalisten Morten Strand har dristet seg til en oversettelse]“. En annen sang – “Ole, Ole” fra albumet “Dlja Millionov” – går i sambarytmer og forteller om en typisk hjemmekamp for den dedikerte Zenit-tilhenger: “Ole, ole, vi heier, slapper av og drikker på fotballkamp”, og her snakker vi ikke om medgangssupportere, gud forby: “Kampen blir spennende. Dommeren er en pederast også i dag, han dømmer ikke for oss, men spiller for dem. Men Zenit, er uansett vår Zenit, selv om de ikke skulle vinne i dag, vi kommer uansett tilbake til stadion, det er ingenting å diskutere: Zenit – Champion!”

Etter flere års forberedelser fikk polakkene og ukrainerne i dag ja på søknaden om å arrangere EM i fotball i 2012. Det er riktignok noen år fram i tid, men det er ingen grunn til ikke å planlegge turen nedover allerede …

Det er selvfølgelig ikke tilfeldig at disse to landene fikk mesterskapet. Ukraina er en av Europas store fotballnasjoner hvor landets rikinger har valgt å investere fotballpengene innenlands og ikke i England. Ukrainas rikeste mann, Rinat Akhmetov, har investert pengene sine i Sjakhtar Donetsk som for tiden er i ferd med å bygge et av kontinentets flotteste stadionanlegg. At ukrainsk toppfotball er big business kan denne oversikten over Sjakhtars ledelse bidra til å illustrere. Lite trolig at vi vil få se Nils Arne Eggen som trener for den klubben med det første …

En annen riking, Igor Surkis, er president for Dynamo Kiev som i flere årtier har vært med på å sette sitt preg på europeisk toppfotball. Blant annet har tre av klubbens spillere blitt kåret til Europas beste spiller: Oleg Blokhin, Igor Belanov og Andrej Sjevtsjenko. Sine største kamper spiller klubben på den gedigne Olympiastadion.

Polen har kanskje ikke helt de samme meritter å vise til, selv om de imponerte stort i VM i 1982, men for oss nordmenn kan det være verdt å legge merke til at Rosenborg debuterte i Champions League i landets hovedstad Warszawa, en kamp Jørn Jamtfall neppe husker med glede. Dessverre ser det ikke ut til at fantastiske Krakow kommer med på listen over arrangørbyer.

Uansett er UEFAs tildeling av mesterskapet til Polen og Ukraina en meget spennende politisk avgjørelse som vil sikre en kulturell integrering av de to slaviske landene i Europa, og ytterligere styrke båndene mellom de to slaviske naboene. Dette vil nok ikke bety slutten på de politiske utfordringene i Ukraina, men det vil i alle fall ta noe av kraften bort fra de gjentatte påstandene om at ingen i Vest-Europa ønsker å ha noe med landet å gjøre.

Det kan kanskje være på sin plass med en liten “ting du ikke visste om ukrainsk fotball”: Selv om Terje Hauge nok er den norske dommeren med mest internasjonal suksess, er han kanskje også den mest omdiskuterte. Så også i 2005, da han ble hentet inn for å dømme den ukrainske cupfinalen mellom Sjakhtar og Dynamo. Årsaken til at man hentet en norsk dommer var at disse mestermøtene mellom landets to storklubber ofte hadde vært overskygget av beskyldninger om kampfiksing. Hauge skulle altså være et uhildet alternativ.

Det var det imidlertid få Sjakhtar-fans som trodde så mye på etter at de første tjue minuttene var unnagjort. Da hadde nemlig nordmannen rukket å tildele Dynamo et meget omdiskutert straffespark (som de skåret på) og utvise en Sjakhtar-spiller. Det hjalp ikke så mye at han ga Sjakhtar straffe i det 25. minuttet, for lagets polske (sic!) midstopper presterte å bomme. Selv hadde jeg fått billetter på øverste rad, blant en gjeng med svette og etterhvert ganske sinte Sjakhtar-tilhengere og fant det best å holde kjeft. Jeg tror det er første gang jeg har gått fra en fotballkamp i pausen. Hauge, hadde nok eskorte ut av banen, men reiste uansett hjem med bagasjen full av kjeft. Heldigvis for ham er det ikke så mange norske fotballjournalister som følger med på ukrainsk fotball - foreløpig.

David Macfadyen er en dyktig slavist. Han interesserer seg blant annet for russisk populærkultur og har holdt foredrag som “Russian Mafia-Manufactured Pedo-Porn-Pop Duo? The Odd Provenance of Tatu” og “The Romance of Piracy: Bootleggers and Hackers in Russian Society Today”. Enda mer interessant for den jevne Internett-surfer er Macfaydens podcast med russisk populærmusikk i ulike sjangre. UCLA professoren har her samlet musikk fra den russiske delen av Internett (Runet), som han presenterer i programmer på et kvarter. Kuriøst nok inneholder det første programmet en russisk remix av norske Röyksopps store hit Eple.

Men det var denne artikkelen fra Eurozine som fikk meg til å stifte nærmere bekjentskap med Macfadyen: “Valentin’s cards. Refereeing the dirtiest match in World Cup history.” Artikkelen er interessant ikke bare i kraft av en flink tittel og et spektakulært tema - den russiske dommeren Valentin Ivanovs bidrag til fotballhistorien ved å dele ut 16 gule og 4 røde kort i åttendedelsfinalen mellom Nederland og Portugal i sommerens VM - Macfadyen trekker også inn et større perspektiv, som utvider kampens kulturhistoriske betydning.

Det er imidlertid et aldri så lite problem med artikkelen - Macfadyen har tydeligvis ikke særlig peiling på fotball, og dermed ender han opp med å trekke konklusjoner på fullstendig sviktende grunnlag. Én ting er at han forveksler antallet utdelte gule kort med antallet spillere som ble notert i dommerens bok - problemet for enkelte av spillerne var jo at de havnet der to ganger, og måtte forlate banen. Verre er det når han prøver å forklare portugisernes defensive taktikk med endringer i poengsystemet innført forut for VM i USA i 1994. Dette poengsystemet har jo ingen relevans for en åttendedelsfinale, hvor man ikke deler ut poeng, men spiller etter cup-prinsippet - vinneren får fortsette i turneringen, mens taperen må reise hjem.

Man kan spørre seg om det ikke er det amerikanske perspektivet som spiller ham et puss. Macfadyens omtale av 94-VM som “the Los Angeles World Cup of 1994″ peker i den retning. I motsetning til OL, eller VM i andre idrettsgrener med langt større popularitet på det nordamerikanske kontinentet arrangeres ikke fotball-VM i byer, men i land.