Category Archive

Det har gått inflasjon i rapporter om brudd på menneskerettighetene i Hviterussland. Dessverre. Dessverre kjenner jeg også at jeg ikke lenger reagerer på overskriftene i de hviterussiske nettmediene, jeg har jo sett det samme så mange ganger før. Mon om ikke det er president Aljaksandr Lukasjenkas taktikk: å stramme grepet sakte, nesten umerkelig, for ikke å provosere reaksjoner fra det internasjonale samfunnet.

Denne gangen var det likevel noe som fikk meg til å sperre opp øynene. For denne gangen tok de Andrej Ljankjevitsj, den hviterussiske nettavisen Nasja Nivas utmerkede fotograf, som jeg hadde gleden av å treffe i Bergen høsten 2006 og som så ofte de siste årene har stillet min hviterusslandsnostalgi med sine fotoreportasjer fra hverdagslivet i landet. Og ikke nok med det, bildene fra arrestasjonen viser tydelig hvor brutalt Lukasjenkas lakeier i det hviterussiske spesialpolitiet har gått til verket.

Den 26 år gamle fotografen har jobbet i Nasja Niva siden 2002. Hans bilder har dessuten blitt trykket i polske, russiske, tyske, franske aviser og tidsskrifter, og, ikke minst, på forsiden av The New York Times. Han har også mottatt et ti måneder langt stipend fra den prestisjetunge internasjonale organisasjonen World Press Foto. Høsten 2006 var han invitert til Bergen av Rafto-stiftelsen for å dekke stiftelsens 20 års jubileum, hvor han gjorde et uutslettelig inntrykk med sitt gode humør.

Arrestasjonen skjedde i forbindelse med markeringen av 90-årsdagen for opprettelsen av Den hviterussiske folkerepublikken i 1918, av mange hviterussere holdt for å være den første hviterussiske statsdannelsen. Andrej ble arrestert sammen med sin journalistkollega Siamion Pjetsjanko, og var i besittelse av pressekort og et profesjonelt kamera. Spesialpolitiet var altså fullt klar over at de arresterte journalister. Pjetsjanko ble tidligere i dag dømt til 15 dagers fengsel, beskyldt for å ha ropt “Leve Hviterussland!” og for å ha holdt et forbudt hviterussisk flagg i hendene. Begge anklagene ble avvist av journalisten selv, som viser til at han var ute for å dekke demonstrasjonen for sin avis. Rettsaken mot Andrej finner sted torsdag kl 0900 hviterussisk tid.

Nasja Nivas videoreportasje viser tydelig at det gikk hardt for seg under den hviterussiske opposisjonens markering, hvor 3-5000 mennesker deltok.

For noen år siden skrev jeg en artikkel om den hviterussiske dikteren og nasjonalisten Slavamir Adamovitsj. Han gjorde seg berømt og beryktet i hjemlandet med diktet “Drep presidenten!”, som gjorde ham upopulær blant myndighetene og resulterte i en kortere fengselsstraff. Etter å ha sluppet ut demonstrerte han sin misnøye med den manglende ytringsfriheten i landet ved å sy igjen sin egen munn under en gatedemonstrasjon i Minsk.  Etterhvert så han seg nødt til å flykte til Norge, hvor han til slutt fikk politisk asyl. Nå har NRK P2s  Detektor ved journalist Janne Kjellberg fattet interesse for Adamovitsj og i morgen fredag er programmet viet den etterhvert norske hviterusseren:

1996 ble den hviterussiske dikteren Slavamir Adamovitsj fengslet i 10 måneder for å ha skrevet  diktet ”Drep presidenten!”.

På nitti-tallet var Adamovitsj en av Hviterusslands sentrale litterære stemmer med sine ekstreme kunstprovokasjoner rettet mot president Lukasjenko. I dag lever Adamovitsj ensom og isolert som politisk flyktning i Norge. 

Hvorfor er det ingen som har hørt om ham i Norge - Norge som ellers er så opptatt av ytringsfrihet og forfulgte forfattere?

Detektor har oppsøkt den  hviterussiske dikteren og nasjonalisten som utfordret ytringsfriheten i et av Europas mest autoritære regime.

Programansvarlig: Janne Kjellberg

HØR PÅ

DETEKTOR, NRK P2

FREDAG kl. 09:03

LØRDAG kl: 16:03

Den som tar seg bryet med å slå på radioen i morgen formiddag vil dermed få muligheten til å høre undertegnede lese dikt…

Hviterussere flest snakker helst russisk, men til gjengjeld er de få som bruker hviterussisk til daglig ivrige forkjempere for sitt morsmål. Likevel er de i en vanskelig stilling. Avisen Nasja Niva kunne nylig fortelle at bare 7% av de bøkene som ble utgitt i Hviterussland i fjor var på hviterussisk. Dette tallet blir imidlertid desimert når man inkluderer antall bøker importert fra Russland. I virkeligheten er det hviterussiske bokmarkedet monopolisert av russiske bøker, og det samme gjelder for film og musikk.

For å gjøre noe med dette bruker hviterussiske kulturaktivister kreftene sine på å oversette internasjonale klassikere. For noen år siden presenterte kulturtidsskriftet Arche Alice i Eventyrland i hviterussisk oversettelse, ved juletider i fjor kom Astrid Lindgrens Karlson på taket som lydbok. Nylig ble det klart at også Shrek 3, på samme måte som de to første filmene, blir dubbet til hviterussisk , og nå er det altså klart at vår Ole Brumm får en ny tvillingbror – Vinja Pykh.

Det er tydelig hvem som er målgruppen for denne kampanjen. Man får bare gratulere hviterussiske barn med gaven!

Som for å balansere inntrykket av kulturaktivistenes politiske korrekthet har følgende filmsnutt blitt publisert på Youtube:

Deutsche Welle har tatt på seg jobben med å kåre verdens beste blogg. Den tyske rikskringkasteren har i den forbindelse satt opp nettstedet Best of the Blogs. Det kom kanskje som en overraskelse for mange at en hviterussisk blogg skulle komme vinnende ut av en slik konkurranse, men vinneren Ksenja Avimova forklarer selv hvorfor nettopp hviterusserne er så langt framme på blogging:

“Her i Hviterussland har vi svært få uavhengige aviser og Internett-portaler hvor man kan si hva man mener og mange bloggere er nettopp voksne mennesker, over 20 år. Disse bloggene er ofte svært politisk orienterte. Også flere opposisjonspolitikere har blogger i Livejournal, for å uttrykke sin mening og tiltrekke seg potensielle tilhengere.”

Avimovas blogg, som har tittelen Fotografomanstvo og er registrert under navnet AKbara, består i hovedsak av fotografier fra Minsk. Juryen begrunner sitt valg med at prisvinneren ved hjelp av enkle svart-hvitt bilder og få ord klarer å portrettere dagliglivet i Minsk. De legger også vekt på at bloggen ikke er pågående politisert, men har et varmt blikk for hverdagens detaljer. En av juryens medlemmer, Aleksandr Pljusjtsjev er mer pretensiøs enn som så:

“Dette er først og fremst en fortsettelse av den klassiske russiske litteraturens tradisjoner, hvor et enkelt menneske, uten nødvendigvis å være en revolusjonær, gjør en stor jobb og viser samfunnet slik det er med de midlene hun eller han har for hånden. I dette tilfellet er det et fotoapparat.”

Avimova jobber selv som journalist, men er ikke utdannet fotograf og innrømmer glatt at hun gjerne skulle ha visst mer om fotografering. Juryen viste til at bloggen er forståelig selv for den som ikke behersker russisk, eller kjenner hverdagslivet i Hviterussland. Selv synes jeg de korte titlene gjør mye med bildene, men kunne uansett sitte lenge og mimre tilbake til Minsk. Dette bildet med tittelen “Sen kveld på jobb” er foreløpig min favoritt.

Sommeren er endelig over oss – og med den alskens festivaler. Hviterussernes mest kjente er Slavjanskij bazar som starter i Mark Chagalls Vitsebsk på torsdag. Etter å ha startet som en ren musikkfestival for 13 år siden har den nå blitt et utstillingsvindu for offisiell hviterussisk kulturpolitikk og ideologi. Som arrangørene skriver på sin hjemmeside: “Festivalen er et symbol på de slaviske folks enhet og vennskap”. Vakre ord som imidlertid har en bakside i den hviterussiske konteksten – de brukes gjerne til å framheve russisk kultur på bekostning av den genuint hviterussiske.

Men Slavjanskij bazar er ikke alene om å ha stor politisk betydning. Hviterusserne feiret i dag sin nasjonaldag til minne om frigjøringen fra nazistene i 1944. Retorikken rundt feiringen er særegen. I sin hilsen til landets innbyggere omtaler president Aljaksandr Lukasjenka dagen som “Den hviterussiske republikkens uavhengighetsdag”. Dermed setter han et stort historisk likhetstegn mellom Den hviterussiske sovjetrepublikken og dagens Hviterussland. For det er ikke alle som vil kunne være enig med Lukasjenka i at Hviterussland fikk sin frihet i 1944. Før Lukasjenka ble president feiret man 27. juli som uavhengighetsdag – dagen markerte landets uavhengighet fra Sovjetunionen.

Det er ikke bare retorikken som bringer minnene tilbake til Sovjetunionen. Om man ser på denne videoen fra dagens markering kan man få inntrykk av at arrangørene har tatt en dose sovjetnostalgi og blandet den med litt nordkoreansk krydder. For å organisere slike arrangementer trenger man gjerne en solid base av unge marsjeringsvillige barn, og hva passer vel da bedre enn å revitalisere pionerbevegelsen fra sovjettiden. Pionerbevegelsens leder Leonid Kovalev kan fortelle til Naviny.by at hans organisasjon i dag består av omtrent 350.000 barn og ungdom fordelt på oktoberbarn, pionerer og komsomoler som “Alltid er beredt til å tjene Fedrelandet, rettferdigheten og det godes sak!”

Hva menneskerettigheter og demokrati angår har det vært få lyspunkter i hviterussisk politikk de siste 10-12 årene. Nettopp alle disse problemene blir tatt opp i organisasjonen Freedom Houses siste rapport om verdens mest undertrykkende regimer med tittelen “The worst of the worst”. Hviterussland havnet riktignok ikke i den aller verste gruppen med land som Cuba, Libya, Nord Korea og Turkmenistan, men i denne konkurransen er ikke det til mye trøst. Rapporten viser at Hviterusslands problemer berører alle samfunnsområder: fra det politiske systemet via pressefriheten til utdanningssystemet.

Samtidig kommer den ikke uventede beskjeden om at opposisjonens siste presidentkandidat Aljaksandr Milinkjevitsj har mistet støtte i egne rekker. Under en kongress for de (svært så) ulike partiene som inngår i opposisjonen ble det vedtatt at man ikke skal ha én bestemt lederfigur, men heller et slags presidium som hvor lederansvaret vil rotere. Vedtaket signaliserer et ønske om å la de ulike partiene drive med sin egen politikk i perioden mellom valgene. Ideen er at man skal samles om en enkelt leder når neste valg nærmer seg. Milinkjevitsj er selv uenig i denne strategien, men ser ingen stor dramatikk i kongressens vedtak. I et intervju til Radio Free Europe/Radio Liberty sier han at det beste ville ha vært å jobbe sammen med en langsiktig strategi for å overbevise hviterusserne om de endringene som må til. For ham ligger opposisjonens store utfordring i å skape en bevissthet om at hviterusserne er en distinkt nasjon med en århundrelang historie å være stolt av. Nettopp den manglende nasjonale bevisstheten er for ham årsaken til at landet ikke har hatt samme utvikling som nabolandene i Baltikum, Polen og Ukraina. Samtidig ser han nå at hviterusserne er i ferd med å bygge en identitet knyttet til det uavhengige Hviterussland og at nettopp denne statsdannelsen på lang sikt vil sikre en felles hviterussisk identitet. Spørsmålet er bare hvilke verdier denne identiteten vil bygges rundt.

I Hviterussland er avisen Nasja Niva en av de institusjonene som mest konsekvent har jobbet for å utvikle en hviterussisk identitet basert på det hviterussiske språket og en bevissthet om hviterussernes historie som noe distinkt fra den russiske. I neste uke vil  avisen motta en pressepris fra den norske ytringsfrihetsorganisasjonen Fritt ord, etter å ha blitt foreslått av blant andre Stiftelsen Egil Raftos hus her i Bergen. Selv har jeg gleden av å kunne delta under prisutdelingen som foregår i Oslo om en uke og ser fram til å få mer innside-informasjon om situasjonen i Hviterussland.

De av dere som er av nordtrøndersk herkomst, har et år til overs og sitter inne med et brennende ønske om å lære seg russisk bør følge med nå. Nord-Trøndelag fylkeskommune har nemlig utlyst ledige studieplasser i Hviterusslands hovedstad Minsk for skoleåret 2007/08. Kurset er helt gratis og man får hybel med på kjøpet. Den som oppfyller søknadskriteriene har ingen grunn til å sitte på gjerdet – dette er et av de aller beste russiskkursene i sitt slag. Man får undervisning i små grupper med lærere som har lang erfaring i å undervise nordmenn i russisk. Minsk ligger dessuten veldig sentralt til i Øst-Europa og er et godt utgangspunkt for å bli bedre kjent med denne delen av kontinentet.

Den som ikke har et helt år, men derimot litt penger å rutte med, kan sjekke ut sommerkurset som er annonsert på samme sted. Uansett understreker dette tilbudet sangens visdom:

“Og skull du no vårra født her en plass i (Nord-)Trøndelag, da veit du at din skjebne va i go´lag denne dag”

Noen ganger blir jeg grepet av en Hviterussland-nostalgi. Heldigvis kan en rask tur rundt i verdensveven stilne noe av lengselen.

Fotografen Andrej Ljankevitsj flotte hjemmeside er et godt eksempel. Jeg traff Andrej under Rafto-prisens 20-årsjubileum i fjor høst, da han jobbet som Rafto-stiftelsens offisielle fotograf. En hyggelig fyr som stakk fram kameralinsa overalt. Hjemmesiden hans består av små fotoessay både fra Hviterussland og andre land han har reist i. Min favoritt er historien om tre gamle menn som tar badstu.

Denne bloggen er en annen god mulighet til å følge med på noen av de obskure nyhetene den hviterussiske hverdagen er så full av. Forfatteren har ikke røpet så mye om seg selv, men forteller blant annet om utfordringene med å være tysk i Hviterussland. For selv om det nå er mer enn 60 år siden andre verdenskrig tok slutt, så har ikke hviterusserne glemt nazistenes ugjerninger. Og de har visst heller ikke tenkt å etablere noe skille mellom krigens nazister og dagens tyskere. Vår blogger ble rett og slett bedt om å holde kjeft av en middelaldrende hviterussisk kvinne på en av metrostasjonene i Minsk sentrum: “Ikke snakk så høyt. Bestemoren min døde i krigen.” Man kan jo ikke ha noe av at tyskerne går rundt og morer seg.

Jeg husker Hviterussland som et flott land å bo i, men at det skulle være så flott visste jeg ikke. Visesekretær for Aljaksandr Lukasjenkas presidentadministrasjon, Natalja Petkevitsj, kunne under en konferanse om menneskehandel i FN i forrige uke fortelle journalistene at landet ikke har noen problemer på den fronten:

“Konvensjonen om tvungen bortføring er ikke aktuell for Hviterussland. For oss har den samme betydning som beskyttelse av ozonlaget eller hjelp til sultende. Vi har ikke slike problemer.”

Det er imidlertid ikke alle som er like overbevist. Den nederlandske delegasjonen trakk seg fra konferansen da de fikk vite at Petkevitsj og den hviterussiske innenriksministeren Vladimir Naumov skulle delta. Naumov blir av EU og USA anklaget for å ha medvirket til at politikerne Juri Zakharenka og Viktar Hantsjar, forretningsmannen Anatol Krasovski og journalisten Zmitser Zavadski forsvant i Hviterussland i 1999.

I dag er det lokalvalg i Hviterussland, hvor hviterusserne skal velge representanter til 1583 lokale sovjeter. Denne begivenheten har imidlertid fått svært lite oppmerksomhet i landets massemedier, og det er ikke bare fordi man har konsentrert seg om energikonflikten med storebror Russland - det hviterussiske politiske regimet med president Aljaksandr Lukasjenka i spissen har lenge hatt som en klar strategi å undergrave valgene som politisk institusjon.

Det dreier seg ikke bare om det sedvanlige valgfusket, som politiske observatører gjentatte ganger har pekt på, enda viktigere er det at de ulike valgene (dette gjelder presidentvalg så vel som lokalvalg) rett og slett blir forbigått i stillhet, og at den forutgående valgkampen er så godt som ikke-eksisterende.

De to framgangsmåtene tjener et felles mål - å opprettholde det eksisterende hviterussiske politiske regimet med president Aljaksandr Lukasjenka som ubestridt leder, men de fungerer litt forskjellig. Ved hjelp av valgfusk kan man kontrollere hvem som blir sittende i de ulike politiske organene, og sørge for at kritiske røster blir holdt utenfor. Ved å ignorere valgene - og særlig valgkampen - oppnår man å redusere den politiske aktiviteten i landet til et minimum, noe som hele tiden virker å ha vært et mål for Lukasjenka.

De siste ukene før dagens valg er et talende eksempel. Ales Antsipenka fra Den hviterussiske journalistforeningen påpeker i et intervju med Radio Svaboda at landets medier faktisk reduserte omtalen av valget i den siste perioden før valget skulle gjennomføres - en periode som ellers burde vært preget av politisk valgkamp og meningsutveksling. Det eneste massemediet hvor kandidatene slapp til var regionale radiostasjoner, som hadde satt av fem minutter til hver av kandidatene på tider av dagen da folk flest var på jobb:

“Jeg tror dette har vært en planlagt strategi - en depolitisering av alle valg her i landet. Det var tydelig at de ikke-statlige massemediene (det er snakk om avisene) var nokså tilbakeholdne i sin dekning av valget. Jeg tror at årsaken til dette er selvsensur for å unngå å skape ytterligere problemer for seg selv.”

Den internasjonale organisasjonen Reportere uten grenser slapp like før nyttår sin årlige rapport om forholdene for pressefrihet verden over. Statistikken er dyster og viser at antallet drepte journalister (81) ikke har vært høyere siden 1994. I Europa er det kun russerne som har gjort det til en vane å ta livet av de fremste representantene for den fjerde statsmakt - tre drepte journalister i 2006 er identisk med årsgjennomsnittet for de sju årene Vladimir Putin har sittet ved makten. Ikke engang internasjonal berømmelse kunne redde Anna Politkovskaja fra å bli brutalt myrdet i Moskva for knappe tre måneder siden.

I nabolandet Hviterussland nøyer man seg med å knekke nesen på uønskede journalister. Til gjengjeld utmerker landet seg som et av Internettets svarte hull - det eneste europeiske landet som har fått denne tvilsomme æren. Myndighetene bruker sin kontroll over telenettet og Internett-servere til å stenge nærgående nettsider. Menneskerettighetssenteret Vjasna melder daglig om det hviterussiske regimets forsøk på å knekke det sivile samfunn - som når politiet anholder mindreårige for å være i besittelse av illegale aviser.