Category Archive

For hundre år siden, om morgenen den 30. juni 1908, sa det PANG i luften over Sibir, og jordkloden opplevde den kraftigste naturlige eksplosjon i moderne tid. De lærde (og de litt mindre lærde) strides fortsatt om hva som egentlig skjedde, men den mest anerkjente versjonen er at en meteoritt eksploderte på himmelen over den russiske ødemarken. Eksplosjonen hadde en ufattelig kraft som veltet 80 millioner trær utover et område på over 2000 kvadratkilometer. 60 mil fra eksplosjonsstedet ble et lokomitiv løftet av jernbanesporet…

Til tross for denne enorme eksplosjonen har det ikke vært mulig å finne noen rester av meteoritten, noe som har ført til et utall ulike teorier om hva som egentlig skjedde denne midtsommernatten i midten av den russiske ødemarka.

En av de mer fantasifulle og utvilsomt den mest velformulerte er den russiske forfatteren Vladimir Sorokins Trilogi (Trilogija), som består av de tre romanene Is (Led, 2002), Bros vei (Put’ Bro, 2004) og 23.000 (23.000, 2005). I Sorokins univers var Tungus-meteoritten en magisk isklump som ble sendt til jorden for å gjenoppvekke 23.000 kosmiske lysstråler som hadde tatt bolig i menneskekropper og dermed blitt fanget i det meningsløse jordlige livet. Kun ved hjelp av denne isen kunne de 23.000 lysstrålene identifiseres og påny forenes i “Lysets brorskap”.

I trilogien forteller Sorokin om hvordan den brorskapets profet, Bro, finner isklumpen, får åpenbart sin misjon og starter jakten på sin 22.999 brødre og søstre. Disse er blonde og blåøyde mennesker over hele verden som besitter evnen til å snakke med hjertet, men denne evnen må vekkes, og det skjer ved hjelp av ishammere laget av is fra Tungus-meteoritten. Brorskapets mål er å samle alle de 23.000 slik at jorden kan utslettes og den kosmiske likevekten gjenopprettes.

Trilogien er fengende for sin umenneskelige kynisme. Fordi Sorokin skriver fra det kosmiske brorskapets perspektiv kan han legge fra seg alle krav til humanisme og medmennskelighet – i deres perspektiv er menneskene bare “kjøttmaskiner” som forstyrrer den kosmiske balansen. Dermed tematiserer den også det 20. århundres viktigste ideologiske erfaring: totalitarismen, hvor det menneskelige blir tilsidesatt for et høyere mål. Dette understrekes ved at brorskapet innfiltrerer både den nazistiske bevegelsen i Tyskland og Sovjetunionens KGB, for å optimalisere den brutale jakten på sine brødre og søstre. Samtidig er det interessant å se hvor godt Lysets brorskap tilpasser seg den verdensomspennende markedsliberalistiske tilstanden på 1990- og 2000-tallet. Markedsliberalismen viser seg å være et enda mer effektiv system for å realisere brorskapets mål enn det nazismen og kommunismen var.

Trilogi er den mest tilgjengelige delen av Sorokins fascinerende forfatterskap og et vakkert minnesmerke over en av vår tids mest spektakulære naturfenomener.

For noen år siden skrev jeg en artikkel om den hviterussiske dikteren og nasjonalisten Slavamir Adamovitsj. Han gjorde seg berømt og beryktet i hjemlandet med diktet “Drep presidenten!”, som gjorde ham upopulær blant myndighetene og resulterte i en kortere fengselsstraff. Etter å ha sluppet ut demonstrerte han sin misnøye med den manglende ytringsfriheten i landet ved å sy igjen sin egen munn under en gatedemonstrasjon i Minsk.  Etterhvert så han seg nødt til å flykte til Norge, hvor han til slutt fikk politisk asyl. Nå har NRK P2s  Detektor ved journalist Janne Kjellberg fattet interesse for Adamovitsj og i morgen fredag er programmet viet den etterhvert norske hviterusseren:

1996 ble den hviterussiske dikteren Slavamir Adamovitsj fengslet i 10 måneder for å ha skrevet  diktet ”Drep presidenten!”.

På nitti-tallet var Adamovitsj en av Hviterusslands sentrale litterære stemmer med sine ekstreme kunstprovokasjoner rettet mot president Lukasjenko. I dag lever Adamovitsj ensom og isolert som politisk flyktning i Norge. 

Hvorfor er det ingen som har hørt om ham i Norge - Norge som ellers er så opptatt av ytringsfrihet og forfulgte forfattere?

Detektor har oppsøkt den  hviterussiske dikteren og nasjonalisten som utfordret ytringsfriheten i et av Europas mest autoritære regime.

Programansvarlig: Janne Kjellberg

HØR PÅ

DETEKTOR, NRK P2

FREDAG kl. 09:03

LØRDAG kl: 16:03

Den som tar seg bryet med å slå på radioen i morgen formiddag vil dermed få muligheten til å høre undertegnede lese dikt…

Jan Kjærstad etterlyste nylig norske intellektuelle som kunne skrive en tidsskriftsartikkel om bengalsk eller kinesisk samtidslitteratur. Jeg vet ikke om redaksjonen i Nordahl & Eftf. har tenkt å ta opp hansken i noen av sine kommende nummer, men de har ihvertfall viet et helt dobbeltnummer av tidsskriftet til ungarsk samtidslitteratur. For riktig å slå på stortromma ga de samtidig ut et dobbeltnummer om vold i litteraturen. Begge ser forlokkende ut og personlig kommer jeg nok til å avse de 140 kronene det vil koste for en hel årgang, men om det skulle være mulig å komme med en liten bønn, så hadde det vært fint om man kunne legge ut en komplett innholdsfortegnelse på hjemmesidene.

Den som blir fristet til å lese mer om ungarsk samtidslitteratur kan se på denne artikkelen om Imre Kertesz’ skrevet av nobelprisvinnerens engelske oversetter og gjort tilgjengelig på Eurozine.

Eurozine formidler også informasjon om det svenske tidsskriftet Ord & Bilds spesialnummer om russisk samtidslitteratur, som har blitt satt sammen under gjesteredaktør Kajsa Öberg Lindstens kyndige ledelse. Eurozine presenterer nummeret på følgende måte:

More than fifteen years after the fall of the Soviet empire, Russia is still looking for its identity. Traditional phenomena such as orthodox religion and proclaimed patriotism clashes with western consumerism and longing for true democracy. The resulting confusion is clearly visible in many of the short stories in Kajsa Öberg Lindsten’s selection, comprising a dozen writers.

Svenskene hadde også nylig gleden av å få oversatt Vladimir Sorokins siste roman I det heliga Rysslands tjänst (Den’ opritsjnika, 2006). Boken ble lansert på svensk, tysk, fransk og fire andre europeiske språk i forrige uke og har blitt lest som en dystopi, gjennomsyret av kritikk mot Putin-regimets autoritære tendenser. Samtidig er det minst like interessant å se hvordan Sorokin renser språket for anglisismer og erstatter dem med tradisjonelle russiske ord. Sikkert en skikkelig utfordring for oversetter Ben Hellman. Boken anbefales herved.

Hviterussere flest snakker helst russisk, men til gjengjeld er de få som bruker hviterussisk til daglig ivrige forkjempere for sitt morsmål. Likevel er de i en vanskelig stilling. Avisen Nasja Niva kunne nylig fortelle at bare 7% av de bøkene som ble utgitt i Hviterussland i fjor var på hviterussisk. Dette tallet blir imidlertid desimert når man inkluderer antall bøker importert fra Russland. I virkeligheten er det hviterussiske bokmarkedet monopolisert av russiske bøker, og det samme gjelder for film og musikk.

For å gjøre noe med dette bruker hviterussiske kulturaktivister kreftene sine på å oversette internasjonale klassikere. For noen år siden presenterte kulturtidsskriftet Arche Alice i Eventyrland i hviterussisk oversettelse, ved juletider i fjor kom Astrid Lindgrens Karlson på taket som lydbok. Nylig ble det klart at også Shrek 3, på samme måte som de to første filmene, blir dubbet til hviterussisk , og nå er det altså klart at vår Ole Brumm får en ny tvillingbror – Vinja Pykh.

Det er tydelig hvem som er målgruppen for denne kampanjen. Man får bare gratulere hviterussiske barn med gaven!

Som for å balansere inntrykket av kulturaktivistenes politiske korrekthet har følgende filmsnutt blitt publisert på Youtube:

Deutsche Welle har tatt på seg jobben med å kåre verdens beste blogg. Den tyske rikskringkasteren har i den forbindelse satt opp nettstedet Best of the Blogs. Det kom kanskje som en overraskelse for mange at en hviterussisk blogg skulle komme vinnende ut av en slik konkurranse, men vinneren Ksenja Avimova forklarer selv hvorfor nettopp hviterusserne er så langt framme på blogging:

“Her i Hviterussland har vi svært få uavhengige aviser og Internett-portaler hvor man kan si hva man mener og mange bloggere er nettopp voksne mennesker, over 20 år. Disse bloggene er ofte svært politisk orienterte. Også flere opposisjonspolitikere har blogger i Livejournal, for å uttrykke sin mening og tiltrekke seg potensielle tilhengere.”

Avimovas blogg, som har tittelen Fotografomanstvo og er registrert under navnet AKbara, består i hovedsak av fotografier fra Minsk. Juryen begrunner sitt valg med at prisvinneren ved hjelp av enkle svart-hvitt bilder og få ord klarer å portrettere dagliglivet i Minsk. De legger også vekt på at bloggen ikke er pågående politisert, men har et varmt blikk for hverdagens detaljer. En av juryens medlemmer, Aleksandr Pljusjtsjev er mer pretensiøs enn som så:

“Dette er først og fremst en fortsettelse av den klassiske russiske litteraturens tradisjoner, hvor et enkelt menneske, uten nødvendigvis å være en revolusjonær, gjør en stor jobb og viser samfunnet slik det er med de midlene hun eller han har for hånden. I dette tilfellet er det et fotoapparat.”

Avimova jobber selv som journalist, men er ikke utdannet fotograf og innrømmer glatt at hun gjerne skulle ha visst mer om fotografering. Juryen viste til at bloggen er forståelig selv for den som ikke behersker russisk, eller kjenner hverdagslivet i Hviterussland. Selv synes jeg de korte titlene gjør mye med bildene, men kunne uansett sitte lenge og mimre tilbake til Minsk. Dette bildet med tittelen “Sen kveld på jobb” er foreløpig min favoritt.

Etter å ha fartet rundt i Norge og verden den siste måneden har jeg nå endelig klart å slå meg til ro – i Passau, Tyskland. Treelvsbyen, hvor Inn og Ilz forenes med Donau har så langt vært en meget positiv overraskelse. Med utsikt mot Donau fra mitt midlertidige hjem i et studenthjem i Passaus gamleby er jeg vitne til at Donau nok ikke er så skjønn og blå som tyskerne skal ha det til, vi snakker vel snarere om en brunfarge av typen engelsk te. Inn derimot er distinkt grønn, noe som gir en fascinerende effekt der elvene møtes.

Wolfgang Büschers siste bok på norsk – Tyskland, en reise – viste seg å være en god innføring i den tyske provinsen for en som fra før bare hadde overflatisk kjennskap til landet. Büscher reiser bokstavlig talt landet rundt langs Tysklands yttergrenser. Han følger klokkeretningene, etter å ha startet i nordvest ved Rhinen så å si ca. kl 10 på kartet. Gradvis viser han hvordan landet endrer seg mens han forflytter seg fra region til region, men er samtidig minst like opptatt av historien som han er av geografien. Særlig minnene fra og konsekvensene av andre verdenskrig står sentralt i boken. En av de stedene Büscher er mest begeistret for på sin reise er nettopp Passau. Han omtaler blant annet Museet for moderne kunst som tilfeldigvis ligger vegg-i-vegg med mitt krypinn og derfor står høyt oppe på kulturprogrammet for de neste månedene. De lokale kneipene (i ordets tyske betydning) jeg har besøkt utstråler nettopp den sjarmen og gjestfriheten Büscher beskriver, kosten er akkurat så kraftig som man forventer, og hvert serveringssted synes å ha sitt eget øl, selvfølgelig med alkoholfrie varianter.

Min midlertidige arbeidsplass, Universität Passau, har også vist seg fra en positiv side, ikke minst på grunn av en gjennomført moderne arkitektur av den typen bare tyskerne kan lage. Det er dessuten en fryd å være på et universitet hvor bibliotekets åpningstider er innrettet etter studentene og forskernes behov, og ikke universitetets ønske om å spare penger. Vil vi noen gang oppleve at Universitetsbiblioteket i Bergen holder åpent til midnatt?

Det eneste som trekker ned er mine begredelige tyskkunnskaper. Man kommer riktignok langt med noen tyske gloser oppblandet med litt engelsk, men hva er vel mer frustrerende enn å nesten forstå alt det som blir sagt. Heldigvis blir det tyskkurs fra neste uke, og da skal jeg legge meg til en skikkelig brei bayeraksent…

En av mine russiske favorittbøker fra 1990-tallet har nå blitt oversatt til norsk. Medea og hennes barn er en fantastisk fortelling om krim-greske Medea Mendez og hennes storfamilie fra Ljudmila Ulitskajas hånd. Handlingen er lagt til 1970-tallet og selv om hun ikke har noen barn selv er den aldrende Medea selve definisjonen på en mater familias der hun mottar besøk fra alle deler av familien, som har forgreninger utover hele det enorme Sovjetunionen. Disse to størrelsene framstår også som helt sentrale i romanen – på den ene siden sovjetstaten, og på den andre familien. Ulitskaja er en mester til å vise hvordan enkeltmennesket levde og overlevde under sovjetregimet uten å gjøre det til banal, anti-sovjetisk propaganda. Samtidig er boken en hyllest til Krim-halvøyas mangfoldige, multietniske historie. Få er klar over det i dag, men før russerne og ukrainerne begynte å krangle om herredømme over dette ferieparadiset, var Krim dominert av grekere og tartarer, men det var selvfølgelig le-enge før Stalins deportasjoner.

Oversetter Marit Bjerkeng ga oss Sonetsjka på norsk for et år siden og har nok en gang gjort en fantastisk jobb med Ulitskajas stilsikre prosa. Bazar forlag har på sin side gjort en flott jobb med selve boken, som har et lekkert omslag (som er nær ved å overbevise meg om at neste sommer bør tilbringes ved Svartehavet) og en liten liste med forklaringer til sovjetiske realia som kan være til nytte for norske lesere.

Andrej Belyj-prisen er en av russisk litteraturs mest kuriøse. Vinneren får et eple, en flaske vodka og en rubel. Selve prisutdelingen er også litt uvanlig, ettersom vinnerene blir offentliggjort allerede en måned før seremonien finner sted. Til gjengjeld bruker både prismottakerne og prisutdelerne denne måneden på å skrive taler – ingen andre litteraturpriser har så gode taler som Belyj-prisen. Som journalisten Mikhail Trofimenkov skriver “er nettopp disse talene prisutdelingens største attraksjon: deres esoteriske utbrodering antar i beste fall et hint av klovneri, men framstår i verste fall som tung og traurig akademiprosa.”

I forbindelse med at poesifestivalen Audiatur har invitert fjorårets prisvinner i kategorien poesi – Aleksandr Skidan – til Bergen i september har jeg oversatt Dmitrij Golynkos tale til Skidan under fjorårets seremoni. Så får leserne selv vurdere om det dreier seg om klovneri eller akademiprosa.

Det er sommer og tid for å lese. Det er iallefall ikke så mye annet å finne på med det været vi er blitt tildelt. Godt da at nettstedet Words Without Borders varter opp med en samling russisk samtidslitteratur i oversettelse til engelsk. Juli-nummeret inneholder alt fra velkjente Viktor Pelevin via fjorårets hit i russisk litteratur Olga Slavnikova til relativt ferske Tatjana Mosejeva. Sjekk det ut!

Dersom du, som meg, har planer om å reise til Moskva, kan det være verdt å ta en titt på nettstedet Enigmaguide. Enigma skal visstnok være en forkortelse for Expats from Norway Indulge in Gourmet Moscow A la carte. Det er likevel vanskelig å overse assosiasjonene til Churchills berømte sitat om Russland som en gåte svøpt i et mysterium inne i en enigma (”Russia is a riddle wrapped in a mystery inside an enigma”), en assosiasjonsrekke som kan utvides til å inkludere Fjodor Tjuttsjevs strofe “Russland kan ikke fattes med forstanden … Russland kan man bare tro på” (Россию умом не понять … в Россию можно только верить). Men det er vel bare om man har forlest seg på litteraturpensumet til russisk storfag …

Enigmaguide har uansett mye nyttig informasjon for nordmenn som skal besøke den russiske hovedstaden, alt fra hvordan man skaffer visum, via akseptabel pris for taxi fra flyplassen til sentrum (og tilbake igjen - noe som selvfølgelig ikke er helt det samme), til tips om hvor man kan spise (og drikke). Selv slutter jeg meg til lovprisningen av den legendariske georgiske restauranten Gurija.

Dagens gla´nyhet er at Thomas Marco Blatt har blitt tildelt Tarjei Vesaas’ debutantpris for sin diktsamling Slik vil jeg måle opp verden. Marco er ikke bare en spennende dikter, han er også en jævlig fin fyr. Selv skryter han dessuten av å være en habil fotballspiller, men det må jeg sjekke nærmere før jeg tror helt på.

Diktsamlingen er solid, spennende og inspirerende. Jeg har litt problemer med å plukke ut et favorittdikt, fordi kvaliteten først og fremst ligger i Stemmen, i den stemningen Marco klarer å etablere gjennom hele samlingen. Først ved andre, tredje gjennomlesning oppdaget jeg hvor overbevisende dyktig den er komponert. Ved første gangs lesning forble denne erkjennelsen en snikende følelse av kvalitet. Jeg velger meg likevel Linjene mellom oss, crossroads:

I

å trekke opp linjene mellom fire byer

som fire punkter i historien

skrevet på arket som en reiserute

paris-brüssel-københavn-stockholm

en vesteuropeisk akse

skjev

som om linjen trekkes mot havet

som linjen i et kompass

jeg hadde ett dinglende fra sekken

på jernbanestasjonen i københavn

midt i rushtida

grep jeg etter hånden hennes

men hånden var borte

og da jeg snudde meg

satt hun på huk og knøt skolissene

men redselen sitter igjen

redselen for å bli atskilt eller forlatt

ligner redselen for å drukne

eller frykten for at kjærligheten

er min korteste reise

-

for hvis vi var to punkter i historien

vil noen kunne trekke opp linjene mellom oss

som å dra linjene mellom

antikken og industrialismen,

å gjøre det som to gater i en by

der de krysser hverandre

hører sammen

som byene i en reiserute

rommene i en leilighet

eller som to navn:

at mitt navn er thomas tvileren,

mitt navn er marco oppdager

jeg heter blad og er løvet når det faller

årstidene når de skifter

Norske lesere har allerede hatt flere anledninger til å gjøre seg kjent med den russiske forfatteren Viktor Pelevins forfatterskap. Generasjon “P” som kom på norsk i 2003 fikk faktisk litt oppmerksomhet på det norske bokmarkedet. Her beskriver Pelevin 1990-tallets Russland med alle dets obskure realiteter.

Nå kan interesserte lesere følge Pelevin videre inn i den russiske samtidens forvirrede, men interessante irrganger gjennom to nye utgivelser på Cappelen. Tallene er nok den romanen som ligner mest på Generasjon “P”, og tar oss med inn i hverdagen til bankmannen Stjopa. Han har fått det for seg at tallet 34 kan hjelpe ham gjennom livet, og sannelig ser det ikke ut til at han har rett, iallefall en stund… Romanen inneholder (så vidt jeg husker) en helt fantastisk skytescene fra en sushi-restaurant i Moskva, samt noen litt for inngående beskrivelser av det gjennomsnittsrusseren ville ha kalt avvikende seksuell aktivitet.

Skrekkens hjelm bygger på myten om Thesevs, men er en meget kreativ omskriving av originalen. Den inngår i en internasjonal bokserie om myter, og kan tidvis gi et visst inntrykk av å være et bestillingsverk. Skrekkens hjelm er den første boken jeg har lest som er bygget opp som en Internett-chat, etter alt å dømme inspirert av Live Journal som har blitt så populært blant russiske nettbrukere.

Oversetter Isak Rogde kunne i dag fortelle lytterne av Ordfront om utfordringene med å oversette Pelevin: “Hver gang jeg åpner en Pelevin-bok tenker jeg at dette blir et helsikkens vanskelig arbeid.” Personlig foretrekker jeg Tallene, eller aller helst Varulvens hellige bok, som enda ikke finnes på norsk. Tittelen på sistnevnte er forøvrig det beste eksemplet på de oversettelsesproblemene Rogde snakker om, fordi hovedpersonen i romanen strengt tatt ikke er en ulv, men en rev. Men Rogde har løst slike utfordringer på en glimrende måte før, så vi kan bare håpe at han gir seg i kast også med denne.

Faste lesere vil ha lagt merke til at bloggen har fått ny design den siste uken. En av fordelene med wordpress er et stadig økende arsenal av ulike bloggdesigner, som dessuten kan tilpasses personlige behov. Min nye design heter Tarski, er laget av Ben Eastaugh og Chris Johnson, og er nok muligens ikke like kul som Peter Andre Jensens Fjords04, men til gjengjeld bedre tilpasset mitt bruk. Det eneste aberet er at man ikke kan oversette alle små tekstdetaljer til norsk, slik at bloggen fortsatt består av en salig blanding av norsk og engelsk.

Bildet på toppen tok jeg under min siste tur til Paris, og det viser det franske senatet i Luxembourg-hagen gjennom en fontene i den tilliggende Marco Polo-hagen. Fontenen bærer navnet De fire verdenshjørner og imponerte flere enn meg - selv i februar.

Jeg har også lagt til en ny side med oversikt over bøker og tidsskrifter jeg har redigert i løpet av de siste årene, hovedsaklig om russisk samtidslitteratur. Den som er interessert kan her finne informasjon om hvordan man kan få kjøpt dem. Klikk på lenken i den horisontale menylinjen under bildet.

Tilbake etter en kort tur til Paris, en by som i og for seg ikke skulle behøve noen introduksjon. Likevel er det interessant å merke seg at byen er i ferd med å gjenvinne en viss popularitet blant hippe, populære kunstnere. Iallefall om man skal tro (tyske!) Eckhart Nickel og hans artikkel Paris pop paradise, hvor Nickel forteller om to av populærkulturens outsidere Sofia Coppola (The Virgin Suicides, Lost in Translation og Marie Antoinette) og Jarvis Cocker (tidligere vokalist i Pulp, nå soloartist) som har bosatt seg i byen.

Det er vel heller ikke til å komme unna at Dan Browns Da Vinci-koden har bidratt til byens popularitet blant de mystisk anlagte. Selv ramlet jeg på forunderlig (mystisk) vis innom både Saint-Sulpice-kirken, med det innfelte gnomonet og Panthéon med Foucaults pendel, som ga navnet til en av bøkene fra Umberto Eco, Dan Browns skjønnlitterære storebror.

For meg gjorde det imidlertid størst inntrykk å oppdage at malerisamlingen i Louvre også inneholder bilder fra Helgelandskysten. Peder Balkes malestil er riktignok ganske romantisk, og det er bare med en god porsjon velvilje man kjenner igjen det originale landskapet. Til gjengjeld er bildene veldig flott innrammet der de henger innerst på loftet i det enorme museet.

Ryszard Kapuściński, en av mine polske favorittforfattere, døde i forrige uke. Han ble 74 år, men vi andre må nok leve minst dobbelt så lenge for å få sett like mye av verden.

Kapuściński jobbet som reisende i journalistikk, men hans betydning er et resultat av viljen og evnen til å overstige grensene mellom journalistikken og litteraturen. Han var en mester i korte, monumentale titler, med Fotballkrigen som den mest spektakulære. Men etter min mening er det Imperiet som løfter ham opp til en av det 20. århundres store polakker. Boken er den definitive reiseberetningen fra Sovjetunionen, Kapuściński trenger virkelig inn i alle det sovjetiske imperiets avkroker og beskriver det han ser med den ypperste stil. Jeg hadde selv gleden av å skrive en artikkel om boka for noen år siden, noe som blant annet resulterte i at jeg fullstendig forelsket meg i følgende passasje:

Sprengkulde, forklarer hun, merker man på at det henger en klar, lysende tåke i luften. Når et menneske beveger se, danner det seg en korridor i denne tåken. Korridoren former seg etter omrisset av personen som passerer. Mennesket går forbi, men korridoren blir igjen, urørlig skimrende i tåken. Et svært mannfolk etterlater en stor, et lite barn - en liten. Tanja lager en smal korridor, fordi hun er tynn, men i forhold til alderen er korridoren høy - naturlig nok, for hun er jo den høyeste i klassen. Når hun er på vei til skolen om morgenen, kan Tanja se på korridorene om venninnene hennes alt har passert - alle vet hvordan korridorene til deres nærmeste naboer og kjenninger ser ut.

En bred, lav korridor med tydelige, bestemte konturer viser for eksempel at Klavdija Matvejevna, rektor ved skolen, er gått forbi.

Hvis det en morgen ikke finnes en eneste korridor som i høyde svarer til elevene i grunnskolen, betyr det at undervisningen er innstilt på grunn av kulde, og at barna sitter hjemme.

Stundom ser man en korridor som vingler bortover og plutselig slutter. Det betyr - Tanja senker stemmen - at her har det gått en fyllik, som har snublet og falt om. Når det er sprengkaldt, hender det ikke sjelden at folk fryser ihjel i fylla. Da virker en slik korridor som en blindgate.

Kapuściński nådde mange runder i verdens labyrint før han møtte sin blindgate, vi andre har gleden av å kunne følge hans litterære spor.

Russlandsnummeret av litteraturtidsskriftet Nordahl & eftf. ble godt mottatt og etterhvert utsolgt. Men det er ingen grunn til å fortvile, for nå har redaksjonen funnet penger til å trykke et nytt opplag. Dermed kan den som vil vite mer om hva som rører seg i den russisk samtidslitteraturen ganske snart oppsøke Jung forlags hjemmesider og legge inn en bestilling.

Jeg har vært så heldig å kunne bruke de første dagene av det nye året til å lese ferdig den ukrainske forfatteren Jurij Andrukhovytsj‘ roman Perverzija (1996). Romanen omtales som det beste eksemplet på ukrainsk postmodernisme, og er i sannhet en salig blanding av tekstfragmenter pakket inn av “utgiverens” forord og etterord. Disse fragmentene forteller om Stanislav Perfetskyjs (også kjent som “Jona Ryb, Karp Ljubanskyj,  Som Rakhmanskyj, Pertsjylo, Syljnyj Perets, Antypod, Bimber, Bibamus, Pier Dolynskyj, Kamal Mankhmal, Johan Kohan, og dessuten - Hljuk, Bljum, Vrubl og Strudl… Og dette er på ingen måte en komplett liste”) reise til Venezia for å delta på seminaret “Verdens postkarnevaliske forvirring: hva preger horisonten?” arrangert av organisasjonen La morte di Venezia. Seminaret har som mål å “frambringe de mest aktuelle antakelser om hvilke muligheter menneskeheten har til å forbli, være eller bli seg selv”, men antar snart veldig mystiske former som minner sterkt om Mikhail Bulgakovs Mesteren og Margarita, selv om de bibelske overtonene ikke er like tilstedeværende.

I sin fortelling om Stakh Perfetskyjs eventyr tematiserer Andrukhovytsj spørsmål om identitet (jfr. den allerede omtalte navneleken) og Ukrainas plass i Europa, og knytter dette opp til Europas kulturhistorie, hvor Ukraina plutselig får en helt sentral plass. Hovedpersonen er født i Faenstad (eller Djevelby - Tsjortopil): “Du har kanskje ikke hørt om det. Det er en liten by i fjellene, ikke så langt fra Romania, nesten ved Europas sentrum. Jeg er født der.” Han framholder selv et grunnleggende prinsipp for boken i sitt eget foredrag under seminaret: “Når sant skal sies finnes det ingen virkelighet. Det som finnes er et uendelig antall forestillinger om denne virkeligheten, som alle er feilaktige og gjensidig utelukkende. For å overleve må vi anta at hver av disse forestillingene er sanne. Det ville vi da også ha gjort, dersom vi ikke hadde vært sikre på at det bare kan finnes, ja at det virkelig bare eksisterer én sannhet, og dens navn er - virkeligheten.”

Alt dette Perverzija gjør meget lesverdig, om enn noe krevende. For norske lesere kan den engelske oversettelsen anbefales.