Disputas!

Mandag og tirsdag skal jeg disputere for PhD-graden i russisk filologi på universitetet i Bergen. Mandag ettermiddag skal jeg holde en 45 min prøveforelesning med tittelen “Standard Language(s) and Contemporary Russian Literature” (kl 1630, Aud B, Sydneshaugen skole). Tirsdag finner selve disputasen sted (kl 0930–1230, samme auditorium). Der skal jeg diskutere avhandlingen Hegemonic Language and Literature: Russian Metadiscourse on Language in the 1990s med Henning Andersen (UCLA) og Michael S. Gorham (University of Florida).

Avhandlingen tar for seg språkdebatten i Russland på 1990-tallet, og fokuserer på forholdet mellom standardspråket og litteraturen. Studien er basert på en undersøkelse av russiske litteraturkritikeres kommentarer til språket i fire litterære verker. Språkdebatten forstås her som en eksplisitt metadiskurs om språk og undersøkes i forhold til to konsepter: normforhandlinger og språkideologi. Samlet fungerer disse to konseptene som et redskap til å tolke litteraturkritikernes kommentarer til språket i Russkaja krasavitsa (1990) av Viktor Jerofejev, Norma (1994) og Roman (1995) av Vladimir Sorokin, og Generation “P” (1999, oversatt til norsk som Generasjon P), av Viktor Pelevin. Min undersøkelse viser at de russiske litteraturkritikerne definitivt diskuterer språket i sine anmeldelser. Kritikernes kommentarer om språket er ofte relatert til andre kritikeres utsagn, og noen ganger til en mer generell offentlig metadiskurs om språket. Noen av dem forhandler i hvilken grad bannord eller engelske lånord skal aksepteres i språket, andre diskuterer standardspråkets utvikling.

Alle interesserte er hjertlig velkomne til begge arrangementene.

Dagens unge russiske litteratur

Etter å ha blitt skuffet over den russiske litteraturens utvikling på 1990-tallet leter litteraturkritikerne nå med lys og lykter etter den russiske litteraturens nye håp. En av de ofte omtalte er den 40-årige Denis Gutsko, som vant den russiske Booker-prisen i 2005. Det blir sagt at han skriver om Russland med Tarantino som forbilde.

Hans siste bok, Et lite hus i Armageddon (Domik v Armageddone), er fortellingen om den foreldreløse Fima som blir med i en ekstremistisk ortodoks gruppering som kjemper mot forbrukersamfunnet. Romanen har imidlertid høstet høyst variable kritikker:

Et lite hus i Armageddon har blitt nok en banalitet i den samtidige “unge” litteraturen: [den preges av] fremmedgjøring, ønsket om å kompensere [for denne fremmedgjøringen] gjennom det varme, familieaktige brorskapet i en ideologisk organisasjon, kampen mot forbrukersamfunnet, løgner, falskhet og de evige nederlagene, ettersom det i dagens Russland ikke er mulig å løse noen problemer med ærlige midler.

Gutsko blir sammenlignet med andre unge forfattere som også skriver om den opprørske ungdommen som den nye litterære superstjernen Zakhar Prilepin og litteraturkritikeren Roman Sentsjin, men når i følge Nezavisimaja Gazetas litteraturanmelder ikke helt opp til de to. Samtidig er også kvaliteten på disse tos forfatterskap varierende, så det spørs om ikke litteraturkritikerne må fortsette jakten på Russlands nye litterære håp.

Nylest: Jeg skal vise dere frykten

Leste nettopp Nikolaj Frobenius’ Jeg skal vise dere frykten, som baserer seg på biografien til den amerikanske klassikeren Edgar Allan Poe. Boken er, som alltid hos Frobenius, velskrevet. Frobenius klarer på imponerende vis å gjøre diskusjonen om litteraturens betydning til grunnlag for en spenningsroman som har i seg elementer av gotikk og krim. Samtidig fungerer romanen som en forlokkende innfallsport til Poes forfatterskap, og amerikanerens noveller har plutselig rykket kraftig fram på min leseliste.

Apropos

Det har vært mye diskusjon om antallet døde i Tskhinvali etter georgiske troppers bombardering og innmarsj i byen i august i år. Som vi så i forrige post på denne bloggen var det raskt snakk om flere tusen, særlig i russiske medier, men dette tallet har etterhvert sunket til noen hundre.

I et intervju med Neuer Züricher Zeitung forteller den russiske journalisten og forfatteren Arkadij Babtsjenko om sine opplevelser fra krigen. Han lurte seg med som frivillig for å rapportere fra de russiske troppenes innmarsj på vegne av den russiske avisen Novaja gazeta, den avdøde Anna Politkovskajas avis. Babtsjenko har erfaring som soldat i den russiske hæren fra Tsjetsjenia-krigen og har skrevet om dette i flere bøker. Utdrag fra en av disse bøkene er oversatt til svensk og publisert i det svenske litteraturtidsskriftet Ord & Bild.

I intervjuet beretter han om et fullstendig utbombet Tskhinvali, og er svært kritisk til de russiske myndighetenes håndtering av konflikten. Til tross for at byen hadde fått hard medfart, så han ingen tegn til noe folkemord:

There were no signs of genocide in the area. The president of South Ossetia, Eduard Kokoity, says that 2000 civilians were killed in Tskhinvali. This is simply not true. As I see it, there were probably between 150 and 200 deaths, perhaps 300, but never thousands. But every house in the city was damaged by Georgian artillery fire.

Samtidig blir han også spurt om sin egen sikkerhet som kritisk journalist i dagens Russland. Interessant nok tar han tidligere president Putins ord på alvor: Politkovskaja var ingen innflytelsesrik journalist i Russland. Det er derfor ikke noen grunn til å tro at myndighetene hadde noe ønske om å bringe henne til stillhet. Og, sier Babtsjenko, hvis ikke hun hadde innflytelse, så har iallefall ikke jeg det. Han føler seg med andre ord relativt trygg.