Category Archive

Det har gått inflasjon i rapporter om brudd på menneskerettighetene i Hviterussland. Dessverre. Dessverre kjenner jeg også at jeg ikke lenger reagerer på overskriftene i de hviterussiske nettmediene, jeg har jo sett det samme så mange ganger før. Mon om ikke det er president Aljaksandr Lukasjenkas taktikk: å stramme grepet sakte, nesten umerkelig, for ikke å provosere reaksjoner fra det internasjonale samfunnet.

Denne gangen var det likevel noe som fikk meg til å sperre opp øynene. For denne gangen tok de Andrej Ljankjevitsj, den hviterussiske nettavisen Nasja Nivas utmerkede fotograf, som jeg hadde gleden av å treffe i Bergen høsten 2006 og som så ofte de siste årene har stillet min hviterusslandsnostalgi med sine fotoreportasjer fra hverdagslivet i landet. Og ikke nok med det, bildene fra arrestasjonen viser tydelig hvor brutalt Lukasjenkas lakeier i det hviterussiske spesialpolitiet har gått til verket.

Den 26 år gamle fotografen har jobbet i Nasja Niva siden 2002. Hans bilder har dessuten blitt trykket i polske, russiske, tyske, franske aviser og tidsskrifter, og, ikke minst, på forsiden av The New York Times. Han har også mottatt et ti måneder langt stipend fra den prestisjetunge internasjonale organisasjonen World Press Foto. Høsten 2006 var han invitert til Bergen av Rafto-stiftelsen for å dekke stiftelsens 20 års jubileum, hvor han gjorde et uutslettelig inntrykk med sitt gode humør.

Arrestasjonen skjedde i forbindelse med markeringen av 90-årsdagen for opprettelsen av Den hviterussiske folkerepublikken i 1918, av mange hviterussere holdt for å være den første hviterussiske statsdannelsen. Andrej ble arrestert sammen med sin journalistkollega Siamion Pjetsjanko, og var i besittelse av pressekort og et profesjonelt kamera. Spesialpolitiet var altså fullt klar over at de arresterte journalister. Pjetsjanko ble tidligere i dag dømt til 15 dagers fengsel, beskyldt for å ha ropt “Leve Hviterussland!” og for å ha holdt et forbudt hviterussisk flagg i hendene. Begge anklagene ble avvist av journalisten selv, som viser til at han var ute for å dekke demonstrasjonen for sin avis. Rettsaken mot Andrej finner sted torsdag kl 0900 hviterussisk tid.

Nasja Nivas videoreportasje viser tydelig at det gikk hardt for seg under den hviterussiske opposisjonens markering, hvor 3-5000 mennesker deltok.

For noen år siden skrev jeg en artikkel om den hviterussiske dikteren og nasjonalisten Slavamir Adamovitsj. Han gjorde seg berømt og beryktet i hjemlandet med diktet “Drep presidenten!”, som gjorde ham upopulær blant myndighetene og resulterte i en kortere fengselsstraff. Etter å ha sluppet ut demonstrerte han sin misnøye med den manglende ytringsfriheten i landet ved å sy igjen sin egen munn under en gatedemonstrasjon i Minsk.  Etterhvert så han seg nødt til å flykte til Norge, hvor han til slutt fikk politisk asyl. Nå har NRK P2s  Detektor ved journalist Janne Kjellberg fattet interesse for Adamovitsj og i morgen fredag er programmet viet den etterhvert norske hviterusseren:

1996 ble den hviterussiske dikteren Slavamir Adamovitsj fengslet i 10 måneder for å ha skrevet  diktet ”Drep presidenten!”.

På nitti-tallet var Adamovitsj en av Hviterusslands sentrale litterære stemmer med sine ekstreme kunstprovokasjoner rettet mot president Lukasjenko. I dag lever Adamovitsj ensom og isolert som politisk flyktning i Norge. 

Hvorfor er det ingen som har hørt om ham i Norge - Norge som ellers er så opptatt av ytringsfrihet og forfulgte forfattere?

Detektor har oppsøkt den  hviterussiske dikteren og nasjonalisten som utfordret ytringsfriheten i et av Europas mest autoritære regime.

Programansvarlig: Janne Kjellberg

HØR PÅ

DETEKTOR, NRK P2

FREDAG kl. 09:03

LØRDAG kl: 16:03

Den som tar seg bryet med å slå på radioen i morgen formiddag vil dermed få muligheten til å høre undertegnede lese dikt…

Hvor mange homofile fotballspillere kjenner du? Selv har jeg spilt fotball i mer enn 20 år med hundrevis av forskjellige medspillere. Kun én av dem har vært åpent homofil. Dermed er jeg én bedre enn den svenske fotballegenden Glenn Hysén.

Bergens Tidende sammenligner i dagens leder holdningene til homofili  i idrettsbevegelsen med de man finner i Den norske kirke og er nok ikke så langt fra sannheten. Idrettsorganisasjonenes manglende innsats for å øke aksepten for homofile blir særlig påfallende når man ser hvor store ressurser som har blitt brukt på likestilling og kampen mot rasisme. Man kan saktens si at det fremdeles er et godt stykke å gå der også, men det betyr ikke at de homofile skal måtte vente til etter at kvinner og fargede er fullt akseptert til de kan få nyte godt av en lignende oppfølging. Personlig tror jeg nok det kreves større vilje til aktiv innsats enn hva Starts sportslige leder ga uttrykk for høsten 2006:

Om det blir mange store anti-homofobi prosjekter tviler sportslig leder Gjone på.

– Det viktigste for oss er å signalisere at det å være homo ikke er negativt. At ingen skal føle seg utenfor fordi de ikke er hetero. Det som er viktig for Start er at folk kan spille fotball og at de er hyggelige mennesker. Da er det uinteressant hvilken legning de har.

Men hva er problemet? BT-lederen snakker om diskriminering av homofile:

Idrettens homofobi er av den klassiske utgaven; hetsing, stempling og utskjelling av mennesker som blir oppfattet som annerledes, enten det skjer for å skape frykt eller for å overdøve egen frykt. Idrettens toleranse for homohets er i slekt med andre former for diskriminering, som rasisme.

Selv tror jeg det handler mindre om åpenlys hetsing av konkrete homofile enn om en måte å snakke om homofili på som gjør at de oppfatter seg som uønsket. “Homo” blir brukt som en betegnelse på alt det man ikke ønsker å være, som “den andre” man definerer seg i opposisjon til. Når dommeren er dårlig er han en homo, når man hater motstanderne kalles de homser. Dette har selvfølgelig ingenting med de aktuelle dommernes eller spillernes legning å gjøre, men er med på å skape en atmosfære hvor det må være vanskelig å stå fram som homofil. Innenfor fotballen er homo altså fremdeles noe man blir beskyldt for å være.

Kvinnelige og fargede fotballspillere har blitt mer og mer akseptert etterhvert som de har levert OL-gull og avgjørende mål. Kanskje må det en homofil toppskårer til for å endre holdningene?

Etter en litt treg start for et år siden, har nettstedet Vox Publica fått litt mer sving på sakene, ikke minst ved å trekke veksler på Raftostiftelsen. I forbindelse med ettårsdagen for drapet på Anna Politkovskaja har de laget et temanummer (eller hva man nå skal kalle det når det dreier seg om et nettsted) om pressefrihet i Russland. I tillegg til et utdrag fra Politkovskajas bok Mitt russiske testament, har man også muligheten til å se en TV-dokumentar laget av TV2-journalisten Øystein Bogen, og lese to artikler (1,2) av den russiske journalisten Natalja Novozjilova som tidligere i år vant Fritt Ords pressepris, samt én artikkel av Joachim Widman, sjefsredaktør i det tyske nyhetsbyrået Deutscher Depeschendienst.

Bortsett fra noen små unøyaktigheter er det meget interessant stoff, som gir et godt innblikk i situasjonen for russiske journalister og redaktører i dag. Det er for eksempel for lettvint å skrive at “Politkovskaja aldri ble fast spaltist i noen av Norges største aviser”, slik det blir gjort i forordet, eller implisere at hun ikke fikk nok oppmerksomhet i Norge. Ny tid er kanskje ikke en av Norges største aviser, men i det siste året får sin død var Politkovskaja jevnlig på trykk i ukeavisen. Dessverre ser det ikke ut til at alle artiklene ligger tilgjenglig på Ny tids hjemmesider nå. Dessuten viser jo Natalja Novozjilova nettopp til at Politkovskaja hadde mange venner utenfor Russlands grenser, ja kanskje flere enn hjemme i Russland.

Jeg er dessuten uenig i at Russlands president kommer fra landets politiske og intellektuelle elite, slik Widman skriver. Putin kommer fra KGB/FSB, sikkerhetspolitiet som utgjør en stat i staten og har en egen æreskodeks. Det er jo nettopp dette apparatet som er hans maktgrunnlag, og ikke det tidligere Partiet, eller (den tidligere) intelligensiaen.

Men altså, bortsett fra noen små unøyaktigheter av dette slaget er Vox Publicas temanummer viktig lesning. Og for den som lurer, overskriften er selvfølgelig et sitat fra en av de omtalte tekstene, men for å finne ut hvilken må du lese dem selv.

Hva menneskerettigheter og demokrati angår har det vært få lyspunkter i hviterussisk politikk de siste 10-12 årene. Nettopp alle disse problemene blir tatt opp i organisasjonen Freedom Houses siste rapport om verdens mest undertrykkende regimer med tittelen “The worst of the worst”. Hviterussland havnet riktignok ikke i den aller verste gruppen med land som Cuba, Libya, Nord Korea og Turkmenistan, men i denne konkurransen er ikke det til mye trøst. Rapporten viser at Hviterusslands problemer berører alle samfunnsområder: fra det politiske systemet via pressefriheten til utdanningssystemet.

Samtidig kommer den ikke uventede beskjeden om at opposisjonens siste presidentkandidat Aljaksandr Milinkjevitsj har mistet støtte i egne rekker. Under en kongress for de (svært så) ulike partiene som inngår i opposisjonen ble det vedtatt at man ikke skal ha én bestemt lederfigur, men heller et slags presidium som hvor lederansvaret vil rotere. Vedtaket signaliserer et ønske om å la de ulike partiene drive med sin egen politikk i perioden mellom valgene. Ideen er at man skal samles om en enkelt leder når neste valg nærmer seg. Milinkjevitsj er selv uenig i denne strategien, men ser ingen stor dramatikk i kongressens vedtak. I et intervju til Radio Free Europe/Radio Liberty sier han at det beste ville ha vært å jobbe sammen med en langsiktig strategi for å overbevise hviterusserne om de endringene som må til. For ham ligger opposisjonens store utfordring i å skape en bevissthet om at hviterusserne er en distinkt nasjon med en århundrelang historie å være stolt av. Nettopp den manglende nasjonale bevisstheten er for ham årsaken til at landet ikke har hatt samme utvikling som nabolandene i Baltikum, Polen og Ukraina. Samtidig ser han nå at hviterusserne er i ferd med å bygge en identitet knyttet til det uavhengige Hviterussland og at nettopp denne statsdannelsen på lang sikt vil sikre en felles hviterussisk identitet. Spørsmålet er bare hvilke verdier denne identiteten vil bygges rundt.

I Hviterussland er avisen Nasja Niva en av de institusjonene som mest konsekvent har jobbet for å utvikle en hviterussisk identitet basert på det hviterussiske språket og en bevissthet om hviterussernes historie som noe distinkt fra den russiske. I neste uke vil  avisen motta en pressepris fra den norske ytringsfrihetsorganisasjonen Fritt ord, etter å ha blitt foreslått av blant andre Stiftelsen Egil Raftos hus her i Bergen. Selv har jeg gleden av å kunne delta under prisutdelingen som foregår i Oslo om en uke og ser fram til å få mer innside-informasjon om situasjonen i Hviterussland.

Jeg husker Hviterussland som et flott land å bo i, men at det skulle være så flott visste jeg ikke. Visesekretær for Aljaksandr Lukasjenkas presidentadministrasjon, Natalja Petkevitsj, kunne under en konferanse om menneskehandel i FN i forrige uke fortelle journalistene at landet ikke har noen problemer på den fronten:

“Konvensjonen om tvungen bortføring er ikke aktuell for Hviterussland. For oss har den samme betydning som beskyttelse av ozonlaget eller hjelp til sultende. Vi har ikke slike problemer.”

Det er imidlertid ikke alle som er like overbevist. Den nederlandske delegasjonen trakk seg fra konferansen da de fikk vite at Petkevitsj og den hviterussiske innenriksministeren Vladimir Naumov skulle delta. Naumov blir av EU og USA anklaget for å ha medvirket til at politikerne Juri Zakharenka og Viktar Hantsjar, forretningsmannen Anatol Krasovski og journalisten Zmitser Zavadski forsvant i Hviterussland i 1999.

Den internasjonale organisasjonen Reportere uten grenser slapp like før nyttår sin årlige rapport om forholdene for pressefrihet verden over. Statistikken er dyster og viser at antallet drepte journalister (81) ikke har vært høyere siden 1994. I Europa er det kun russerne som har gjort det til en vane å ta livet av de fremste representantene for den fjerde statsmakt - tre drepte journalister i 2006 er identisk med årsgjennomsnittet for de sju årene Vladimir Putin har sittet ved makten. Ikke engang internasjonal berømmelse kunne redde Anna Politkovskaja fra å bli brutalt myrdet i Moskva for knappe tre måneder siden.

I nabolandet Hviterussland nøyer man seg med å knekke nesen på uønskede journalister. Til gjengjeld utmerker landet seg som et av Internettets svarte hull - det eneste europeiske landet som har fått denne tvilsomme æren. Myndighetene bruker sin kontroll over telenettet og Internett-servere til å stenge nærgående nettsider. Menneskerettighetssenteret Vjasna melder daglig om det hviterussiske regimets forsøk på å knekke det sivile samfunn - som når politiet anholder mindreårige for å være i besittelse av illegale aviser.