You are currently browsing the category archive for the 'Menneskerettigheter' category.
Endelig kunne Raftostiftelsen offentliggjøre at årets pris går til journalisten Malahat Nasibova fra Aserbajdsjan. Nasibova får prisen for sine modige rapporter om de lokale myndighetenes maktovergrep mot befolkningen i den autonome republikken Nakhitsjevan, som ligger inneklemt mellom Iran, Tyrkia og Armenia. Det er spesielt verdt å legge merke til at Nasibova fortsetter å rapportere til tross for at hun flere ganger har blitt banket opp av politiet, arrestert og utsatt for drapstrusler.
Prisen setter fokus på forholdet for journalister i Aserbajdsjan, og derfor er det ekstra interessant at også organisasjonen World Association of Newspapers and News Publishers (WAN), hvor Norske Avisers Landsforbund er medlem, har fokusert på Aserbajdsjan de siste dagene. I en pressemelding som ble lansert samme dag som Raftostiftelsens offentliggjøring oppfordrer WAN aserbajdsjanske myndigheter til å løslate fem redaktører, journalister og bloggere som sitter fengslet i landet. I følge organisasjonen er det nødvendig med dyptgripende reformer for å gi rom til frie medier i Aserbajdsjan. I tillegg til de omtalte løslatelsen krever WAN at den voldelige trakasseringen av journalister opphører, at de som er ansvarlige for vold mot journalister holdes rettslig ansvarlige, at injurier og æreskrenkelser ikke skal omfattes av straffelovgivningen, og at det i større grad skal åpnes opp for uavhengige medier.
Almost two decades after the end of the Soviet era and the advent of democracy in Azerbaijan, we find few if any signs of the emergence of the stable, strong, independent and free press which is fundamental to the functioning of a fair and free society with accountable government and other public institutions. In its place, we observe a handful of non-governmental media trying to survive in a pervasive climate of intimidation and fear, financially crippled and with insignificant audiences. Drastic reforms are clearly required.
Situasjonen for uavhengige journalister i Aserbajdsjan er svært vanskelig. Derfor er det godt å se at Raftostiftelsen ikke er alene om å ta opp dette problemet. Vi som bor i Bergen vil få anledningen til å sette oss enda bedre inn i disse problemstillingene under Raftohelgen 30.oktober–1.november.
Det er i år ti år siden Lukasjenka-regimet viste seg fra sin mest brutale side. I perioden fra mai 1999 til juni 2000 ble fire kjente hviterussere “forsvunnet” under uklare omstendigheter. De fire var Jury Zakharanka, tidligere offiser og innenriksminister; Viktar Hantsjar, tidligere statssekretær og kandidat i opposisjonens uoffisielle presidentvalg i 1999; Anatol Krasowski, suksessfull forretningsmann; og Zmitser Zavadski, kameramann for den russiske TV-stasjonen ORT.
Omstendighetene rundt forsvinningene er uklare, dette gjelder både hva som faktisk skjedde og motivet for at noen skulle ha ønsket dem vekk. Samtidig var alle fire hår i presidentens politiske suppe. Flere av dem hadde tidligere jobbet tett sammen med ham, slik som Hantsjar som ledet Lukasjenkas valgkamp foran presidentvalget i 1994. Han kjente dermed presidenten bedre enn de fleste og kan derfor ha blitt oppfattet som en ekstra farlig opposisjonell. Ingen av de fire har blitt funnet, og når man i dag snakker om “forsvinninger” så underforstår man gjerne at de har blitt likvidert.
For mange hviterussere opposisjonelle er Lukasjenka-regimet fremdeles i dag et brutalt regime. De som våger seg ut på demonstrasjoner risikerer å bli fengslet, miste jobben eller studieplassen. Likevel er det som skjedde for ti år siden noe ekstraordinært i moderne hviterussisk historie. Det hviterussiske rettsvesnets behandling av disse forsvinningene har vært pinlig, og båret preg av å skulle avlede kritikk fra det internasjonale samfunnet. Denne taktikken er lett gjennomskuelig. Som enerådende president i en autoritær stat har Lukasjenka et ufravikelig ansvar for det som skjedde, og det påligger ham å bidra til en oppklaring av forholdene.
Jeg har lest Arche helt siden jeg begynte å lære meg hviterussisk en gang like etter tusenårsskiftet. Et solid kulturtidsskrift av beste østeuropeiske sort som ikke er redd for å kjøre på med numre på over 1000 sider, og et must om du vil følge med på hva intellektuelle hviterussiske nasjonalister tenker om verden.
Men et slikt tidsskrift kan selvfølgelig ikke bare operere helt fritt i Hviterussland. Vi snakker tross alt om et av Europas mest autoritære regimer. President Lukasjenkas administrasjon har lagt seg i selen for å utarbeide et lovverk som kan brukes til å kontrollere annerledestenkende i landet. En av de viktigste lovene i så måte er anti-ekstremismeloven fra 2007 som blant annet forbyr handlinger eller ytringer som prøver å eller oppfordrer til å endre landets grunnlov med makt, eller som på andre måter kan bidra til å øke spenningsnivået mellom ulike religiøse, nasjonale eller sosiale grupper i landet. Også forsøk på å hindre den hviterussiske valgkommisjonens arbeid blir forbudt ved denne “loven til bekjempelse av ekstremisme“.
Med dette som bakgrunn ble historikeren Aljaksandr Pasjkevitsj stanset av tollerne på grensen mellom Hviterussland og Polen i oktober i fjor. I bagasjen hadde han ti eksemplarer av Arches nr 7/8 for 2008 som han skulle overlevere til de polske bidragsyterne. Toller Renata Nedbajeva mente at tidsskriftets innhold kunne “skade Hviterusslands nasjonale interesser”, og det lokale KGB ba om at de ti eksemplarene ble destruert. Saken ble trukket for retten og i februar falt dommen i byretten i Brest, hvor dommeren fant at fire av artiklene i nummeret inneholder ekstremistiske ytringer. Den ene av disse viser hvor absurd hele saken er. Dommeren fant at følgende uttalelse om gjennomføringen av valget i Hviterussland i 2008 var ekstremistisk:
Fraværet av forventninger i forhold til regimets maktesløse representanter og opposisjonens passive tilnærming til valgkampen gir ikke borgerne noe annet valg enn å godta regimets ferdiglagede pakke. For eksempel så finnes det i realiteten ingen motstand mot ordningen mot forhåndsvalg…
Dermed så er det altså ekstremisme å påpeke at det ikke finnes noen motstand mot regimets gjennomføring av politiske valg. Nettopp denne tolkningen viser at problemet ikke nødvendigvis er loven i seg selv. Ulike anti-terrorlover og lover mot ekstremisme kan man finne i mange land. De vil selvfølgelig variere i innhold, men spørsmålet er like gjerne hva de brukes til, i hvilken grad rettssystemet lar seg påvirke av den utøvende makten til å “ta” meningsmotstandere.
Selv har jeg ikke hatt noen problemer med å motta tidsskriftet som blir sendt meg fra Minsk. Forrige gang jeg mottok Arche kom det til og med i en konvolutt merket med “Vypusk dazvoleny” (godkjent for utførsel). Regimets voktere er tydeligvis selektive.
Den som vil høre mer om situasjonen i Hviterussland i dag kan ta turen til Litteraturhuset i Oslo på mandag, hvor Helsingforskomiteen har invitert en rekke hviterussiske politikere og representanter for uavhengige organisasjoner til å diskutere landets forhold til EU.
Hviterusseren Aleh Dasjkevitsj’ film Zjurnalisty, gir et interessant innblikk i menneskerettighetssituasjonen i Hviterussland. Samtidig forteller den en historie ikke bare om abstrakte begreper som ytringsfrihet og pressefrihet, men også om hva Lukasjenka-regimets undertrykkende mekanismer har å si for enkeltmenneskene — for de mange journalistene som må velge mellom mulighetene til å ha til salt på grøten og ønsket om å fortelle om situasjonen i landet slik de ser den. Dasjkevitsj film viser hvor vanskelig det er for journalistene å følge sin overbevisning i et land hvor de blir systematisk motarbeidet av myndighetene. Dessverre er den engelske tekstingen veldig dårlig, men jeg håper det går bra å følge hovedlinjene likevel.
Kommentarer