You are currently browsing the category archive for the ‘Menneskerettigheter’ category.
I Raftostiftelsen valgte vi å gi årets pris til organisasjonen Sexual minorities Uganda for deres arbeid for at menneskerettighetene også skal omfatte seksuelle minoriteter. Dessverre er det ikke bare i Uganda at homofile og lesbiske blir forfulgt. Tidligere i oktober markerte man “Gay pride 2011” i Minsk. Det skulle være et arrangement som hjalp homofile og lesbiske i Hviterussland til å bekjempe den frykten de lever med i hverdagen. Myndighetenes reaksjoner viser imidlertid at det fremdeles er mye igjen før deres rettigheter blir respektert i landet. I begynnelsen av oktober for beboerne i sentrum av Minsk følgende brev i sine postkasser:
Ærede beboere i Lenin-bydelen i Minsk,
Bydelsadministrasjonen informerer dere om at i perioden 11.-23. oktober vil “Gay pride 2011″, en festival for homoseksuelle og lesbiske, gå av stabelen i Minsk. De viktigste arrangementene vil finne sted på adressen Partizanskij prospekt 6a i Lenin-bydelen 14., 15., 21. og 22. oktober.
Tidligere har man sett at deltakere på lignende arrangementer, beruset på alkohol eller narkotika, har begått ulovlige handlinger, også av seksuell art, med mindreårige som offer.
I den forbindelse ber bydelsadministrasjonen i Lenin-bydelen Dem om å være oppmerksomme i perioden for “Gay pride 2011″ 11.-23. oktober. Man bør holde barn under oppsyn og ikke la dem oppholde seg utendørs etter mørkets frambrudd.For mer informasjon, ta kontakt med:
Hovedkontoret for ideologisk arbeid i Minsk byadministrasjon
Kontoret for ideologisk arbeid i Lenin-bydelen
Med dette utgangspunktet er det ikke så overraskende at by-myndighetene i Minsk forbød arrangørene av “Gay pride 2011″ å gjennomføre den planlagte paraden, som skulle foregå i utkanten av byen.
Det var ingen som hadde forutsett det som skjedde i Minsk på valgdagen 19. desember og det finnes ingen rasjonell forklaring på myndighetenes hensynsløst brutale reaksjoner mot de fredelige demonstrantene.
Meningsløs politivold på Uavhengighetsplassen i Minsk. Fotograf: Aleksandr Vasiukovitsj
Andrej Dynko er sjefsredaktør i nn.by, nettversjonen til en av Hviterusslands mest tradisjonsrike aviser. I Klassekampen mandag (20. desember, her tilgjengelig på engelsk) ga han en utførlig analyse av forventningene til valget, slik det så ut et par uker i forkant. “Russland og Vesten har byttet plass,” skrev han. EU som alltid tidligere hadde vært sterkt kritisk til Lukasjenka, hadde nå kommet med tilnærminger og lovet Hviterussland en støttepakke på flere milliarder euro, dersom valget foregikk i skikkelige former. På den andre sida hadde Kreml benyttet store deler av høsten til å distansere seg fra Lukasjenka, blant annet ved at filmen “Gudfaren” ble vist på den russiske TV-kanalen NTV. Filmen går detaljert gjennom Lukasjenkas maktmisbruk siden han kom til makta i 1994, presidenten blir framstilt som en blodtørstig tilhenger av Hitler og Stalin. Dynko avslutter:
I sitt valgprogram nevner Lukasjenka liberalisering for det private næringslivet: “Alt som ikke er uttrykkelig forbudt, vil være lovlig.”[…] Han vil at Vesten skal godta ham akkurat slik han er. Condoleezza Rica kalte ham en gang “Europas siste diktator.” Nå vil han bli den første diktatoren i Europa til å oppnå stilltiende aksept. Han er villig til å være Vestens klient, så lenge de ikke forlanger for mye fra ham.
En av Hviterusslands fremste redaktører så i ukene før valget altså for seg en tilnærming mellom Hviterussland og EU. To andre svært innsiktsfulle Hviterussland-kjennere, den hviterussiske statsviteren Uladzimir Padhol og den Canada-baserte historieprofessoren David Marples skrev i en analyse rett før valget noe lignende:
Clearly the EU has taken a decision to turn a blind eye to some of the deeper problems of human rights and violations of democracy within the Belarusian state, such as the detention and harassment of individual citizens seen as potential troublemakers. It insists on some minimal requirements, such as opposition access to the media during the campaign, freedom to conduct their campaigns openly, and a fair vote, but in general its attitude is more conciliatory than in the past (thenews.pl, 18 Nov). [...] Under these circumstances, the EU countries, particularly those in the vicinity like Poland and Lithuania, have seemed to be more prepared than formerly to tolerate some transgressions of the Belarusian authorities.
Denne tilnærmingen til EU kom etter at unionen hadde foretatt en “pragmatisk vending” i forholdet til Hviterussland høsten 2008. Vendingen ble politisk mulig etter at Hviterussland hadde løslatt de politiske fangene Aljaksandr Kazulin, Siarhej Parsiukevitsj and Andrej Kim. Hensikten var å øke den politiske innflytelsen over Lukasjenkas regime, med sikte på langsiktige endringer i retning av mer demokrati og større respekt for menneskerettighetene.
Det hadde altså vært nok for Lukasjenka å gjennomføre et noenlunde akseptabelt valg, uten for åpenbart valgfusk, uten for mye vold, så ville pragmatiske EU-politikere ha sluppet ham og hans regime lenger inn i folden. Han ville ha fått tilgang på flere milliarder i lån og støtte og fått muligheten til å utvikle samarbeidet gjennom EUs naboskapsstrategi som også omfatter land som Ukraina, Moldova, Georgia.
Det åpenbare valgfusket, den brutale volden fra sikkerhetspolitiet og massearrestasjonene som fulgte var et gedigent og utvetyding “Nei, takk!” til EUs invitasjoner.
Dette har skapt skarpe reaksjoner blant de av EUs medlemsland som hadde mest å vinne på et nærmere forhold til Hviterussland, Polen og Litauen. Polens utenriksminister Radosław Sikorski sår til og med tvil om Lukasjenka vant valget.
Men sjokket og skuffelsen er størst hos hviterusserne selv. I forbindelse med et forskningsprosjekt ved Universitetet i Bergen var jeg i mai i Minsk og intervjuet flere unge hviterussere som jobber med Internett. De var seg bevisst de utfordringene den hviterussiske Internett-bransjen stod overfor, men fokuserte mer på manglende investeringer, høye priser og et dårlig utarbeidet lovverk for forretningsvirksomhet på nettet, enn på sensur og forfølgelse av opposisjonelle medier på Internett. En journalist på det hviterussiske nettets største portal uttalte at han ikke opplevde noe sensur fra myndighetene mot nettbaserte massemedier. Felles for disse hviterusserne var profesjonalismen og entusiasmen for de mulighetene Internett gir. De var lidenskapelig opptatt av å utvikle nye nettprosjekter, men i økonomisk og teknologisk forstand, snarere som en arena for en politisk kamp.
Disse bloggerne og journalistene står nå som et godt eksempel på det sjokket hviterusserne opplevde 19. desember. Krystyna Kartsjevskaja beskriver det på sin blogg som det et skjellsettende sjokk:
It is my hugest shock ever, I think we see birth of new fascism in centre of Europe, pay attention please, until it is not too late.
En annen blogger, Alena Bartkevitsj, tvitret mandag om at
Jeg hadde lovet meg selv at jeg aldri skulle skrive om politikk i bloggen. Nå sitter jeg her og skriver. Nei, det vil ikke bli noen nye åpenbaringer eller kategoriske uttalelser. Snarere enn klump i halsen.
Litt senere
Vanligvis foretrekker jeg enten [å skrive] om positive ting, eller ikke noe i det hele tatt. Jeg klarer ikke holde meg lenger. Sitter her og gråter. [...]
Lukasjenkaregimets reaksjoner på demonstrasjonene var helt hinsides alle forventninger, hinsides all fornuft og helt ute av proporsjoner i forhold til den “trusselen” demonstrantene representerte både for offentlig ro og orden i Minsk, og for presidentens posisjon. Maktdemonstrasjonen viser et paranoid og hensynsløst regime. I en kommentar sitert av den britiske journalisten Timothy Garton Ash i Guardian i dag, antyder Andrej Dynko den eneste mulige forklaringen på det som skjedde:
[A simple] explanation was given to me by Andrey Dynko, editor of the leading Belarussian weekly, Nasha Niva. Lukashenko, reverting to what Dynko calls “Russian autocratic tradition”, simply wanted to get the levels of fear back up to a healthy (for the autocrat) level. National fear standards had fallen alarmingly over the last few years of relative liberalisation and opening to the west. Better teach his people a lesson again.
Lukasjenka har vist seg ute av stand til å leve med et åpnere samfunn. Han har reversert den minimale liberaliseringen som fant sted før valget og minnet hviterusserne om at enhver som våger å kritisere ham kan forvente å bli banket helseløs og kastet i fengsel. Dette er, som Garton Ash sier, et terrorregime vi i ikke kan leve med.
I går ble hviterusserne nok en gang fratatt muligheten til å bestemme hvem som skal styre landet. Det var ingen som på forhånd tvilte på at sittende president Aljaksandr Lukasjenka skulle sikre posisjonen til å styre landet og berike seg selv. Spørsmålet var hvor stor seieren vil bli, det vil si om Lukasjenka vil overgå den “overbevisende og vakre seieren” med en oppslutning på 82,6% fra 2006, eller om han ville jenke seg for å få EU til å tro på at valget var mer rettferdig denne gangen. I tillegg lurte mange på hva som vil skje med de planlagte protestene i sentrum av Minsk — hvor lang tid ville det gå før spesialstyrkene jagde dem hjem, og hvor mange ville bli arrestert?
Nå vet vi svaret. Lukasjenka skal ha fått 79,7% av stemmene og demonstrantene rakk knapt å begynne å fryse før sikkerhetspolitiet satte igang med sin brutale vold og arrestasjoner. Flere hundre er arrestert, deriblant sju av de ti presidentkandidatene. Uladzimir Njakljajew ble arrestert på sykehuset, hvor han var innlagt med alvorlige hodeskader etter å ha blitt banket opp av sikkerhetspolitiet. Blant de arresterte var også Ales Bjaljatski, som i 2006 fikk Den norske helsingforskomiteens Sakharov-pris. Allerede 9. desember ble kunstneren Ales Pusjkin arrestert. Han er kjent i Norge gjennom filmen Belarusian Waltz og for utstillinga Art against dictatorship fra i fjor høst. Youtube-filmen viser hvordan sikkerhetspolitiet behandler unge hviterussiske jenter.
Samtidig var dette valget annerledes enn de foregående, fordi Hviterussland siden sist har gjennomgått en Internett-revolusjon. I løpet av de siste 4-5 årene har Internett blitt et allemannseie og er i prinsippet tilgjengelig over hele landet. En tredjedel av landets innbyggere bruker nettet minst en gang i måneden, i de store byene blant den yngre befolkninga er tallet over 50%. Det siste året har bruken av Twitter økt med over 500%. Dette har endret forutsetningene i et land hvor presidentens makt blant annet er basert på et informasjonsmonopol. I forhold til statlig TV og presidenttro aviser, framstår Internett som en oase av meningsfrihet. I Dagens Næringslivs papirutgave på lørdag argumenterte jeg for at dette, til en viss grad, er en illusjon. Hviterussiske myndigheter bryr seg ikke om å blokkere “problematiske” sider på permanent basis, men venter med dette til situasjoner hvor de føler sin maktposisjon truet. Dette har blitt vist av forskerne bak prosjektet OpenNet Initiative. Vi så eksempler på dette under presidentvalget i 2006, da flere opposisjonelle sider lå nede på kritiske tidspunkter under og umiddelbart etter valget.
I en artikkel for Transparency International skriver den prisbelønte hviterussiske journalisten Iryna Vidanava om hvordan Internett har endret mediebildet i landet, og gjort opposisjonelle nyhetskilder mer tilgjengelig for hviterusserne. Slike sider har også blitt mer populære. I løpet av det siste året har besøkstallene for opposisjonelle nettsider økt med 55%. Mye av denne veksten forklares med den pågående valgkampen. Mens Lukasjenka har sagt at han ikke trenger noen blogg, har opposisjonskandidatene tatt i bruk nettet for hva det er verdt. Opposisjonskandidatene hadde egne hjemmesider, og var aktive på Twitter og Facebook.
Nasja Niva utilgjengelig på valgdagen.
Situasjonen endret seg radikalt på valgdagen i går. Mange opposisjonelle nyhetssteder var utilgjengelige. I flere tilfeller hadde det blitt etablert falske etterligninger av disse sidene i den hensikt å spre villedende informasjon. I perioder var sosiale medier som Facebook, Twitter og epost-tjenester som Gmail og Hotmail utilgjengelige. På Twitter ble det spredt falske rykter om at flere hadde blitt drept under demonstrasjonene og at presidentkandidat Uladzimir Njakljajew skulle være død.
Alt dette passer inn i det som forskerne i OpenNet Initiative i sin bok Access Controlled har kalt andre- og tredjegenerasjons nettsensur: strategiske blokkeringer av viktige nettsider og spredning av (falsk) informasjon for å undergrave meningsmotstanderes budskap. Disse metodene har blitt utarbeidet i land som Hviterussland og Russland. Lukasjenka har vist at han kan undertrykke opposisjonen både på gatene i Minsk og på nettet.
I kveld vil den meksikanske biskopen José Raúl Vera López motta Raftoprisen for 2010 på Den Nationale Scene i Bergen. Raúl Vera har markert seg som en oppofrende menneskerettighetsforkjemper med en særlig omsorg for de mest utsatte gruppene i samfunnet — migranter, urbefolkning, homofile og lesbiske.
Photo: Jackie Campbell
Menneskerettighetssituasjonen i Mexico er desperat. Dette er særlig knyttet til landets status som transittland på to områder: for migranter og narkotika på vei til USA. Migrantene er i denne sammenhengen en rettighetsløs gruppe som står uten beskyttelse fra meksikanske myndigheter og som utgjør lette bytter for smuglere — de såkalte coyotes. Narkotikaen er en ekstremt lukrativ forretning og kampen om kontrollen over narkotikatrafikken har ført landet inn i en regelrett krigstilstand. Etter å ha vunnet presidentvalget i Mexico i 2006 erklærte Felipe Colderon “krig mot narkotikaen” for å vinne kontroll over situasjonen. Resultatet har imidlertid blitt et kontrolløst kaos og 28000 sivile drepte på fem år.
Konsekvensene av de brutale kampene mellom ulike narkokarteller og det meksikanske militæret er ikke helt ukjent for nordmenn. I går kunne Dagbladet fortelle at mafialederen Tony Tormenta hadde blitt drept i en skuddveksling med meksikanske sikkerhetsstyrker, to dager tidligere brakte samme avis nyheten om en massegrav med 18 drepte i turistbyen Acapulco. I det norske nyhetsbildet mangler imidlertid den bakenforliggende analysen av årsakene til disse grusomhetene og den grunnleggende forståelsen av hva dette betyr for vanlige mennesker i Mexico.
Det er dette som gjør Raúl Veras arbeid så viktig. Han kombinerer arbeidet med å beskytte de mest utsatte gruppene i det meksikanske samfunnet — for tida er det særlig migranter på vei fra andre land i Latin-Amerika via Mexico til USA — med en innsiktsfull analyse av årsakene til konflikten og en kompromissløs kritikk mot navngitte myndighetspersoner. Og han bruker sin posisjon som biskop til å nå ut med sitt budskap.
Raúl Vera understreker at den bakenforliggende strukturelle årsaken til situasjonen er sosial ulikhet og fattigdom. Nesten halvparten av Mexicos befolkningen lever under fattigdomsgrensa, og situasjonen er ikke bedre i de latinamerikanske nabolandene. Menneskene som lever i denne fattigdommen er lette ofre for narkokartellenes rekrutteringspolitikk, eller for deres brutale kidnappinger. Årlig blir titusenvis av migranter kidnappet i Mexico. Voldtekter av kvinnelige migranter er ikke bare vanlig, det er en absolutt regel. En sosiologisk undersøkelse i Arizona nylig (referert av William Simmons under fredagens Raftosymposium) viste at alle de spurte kvinnelige migrantene som hadde tatt seg gjennom Mexico til USA hadde blitt voldtatt på veien.
Biskop Veras budskap er at disse overgrepene skjer med meksikanske myndigheters viten og vilje. Ofte er politimenn og migrasjonsmyndigheter innblandet. For å få en slutt på situasjonen må alle de som står bak ugjerningene bringes for retten. På kort sikt jobber biskop Vera med å få på plass et juridisk dokument som kan gi migrantene beskyttelse på sin vei gjennom Mexico, per i dag er de i realiteten rettsløse. På lenger sikt er han opptatt av å endre de sosiale og økonomiske strukturene som skaper fattigdommen, og i neste omgang migrasjonen. Dette gjelder både internt i Mexico og globalt. Dermed kan vi i Norge ikke si oss fornøyd med å ha gitt ham Raftoprisen, men må inkludere arbeidet med å redusere globale sosiale og økonomiske ulikheter i vårt videre arbeid for menneskerettigheter.
Kommentarer