Category Archive

Det russiske pønkbandet Grazjdanskaja Oboronas vokalist og frontfigur Jegor Letov døde i går av hjerteinfarkt i sin hjemby Omsk. Letov ble bare 43 år, men til tross for et meget turbulent liv i opposisjon til alle slags autoriteter rakk han å gi pønken et russisk ansikt.

Grazjdanskaja Oborona (Grob) og Letov besøkte i fjor høst Tromsø og Oslo, og norske konsertgjengere fikk dermed en unik mulighet til å gjøre seg kjent med et stykke russisk musikkhistorie. Dette bildet som nå pryder GrObs offisielle hjemmeside er tatt nettopp i Tromsø:

Letov var en levende legende i Russland og sanger som Vse idet po planu (Alt går etter planen), er et obligatorisk reportoar for alle hobby-gitarister med respekt for seg selv:

Hviterussere flest snakker helst russisk, men til gjengjeld er de få som bruker hviterussisk til daglig ivrige forkjempere for sitt morsmål. Likevel er de i en vanskelig stilling. Avisen Nasja Niva kunne nylig fortelle at bare 7% av de bøkene som ble utgitt i Hviterussland i fjor var på hviterussisk. Dette tallet blir imidlertid desimert når man inkluderer antall bøker importert fra Russland. I virkeligheten er det hviterussiske bokmarkedet monopolisert av russiske bøker, og det samme gjelder for film og musikk.

For å gjøre noe med dette bruker hviterussiske kulturaktivister kreftene sine på å oversette internasjonale klassikere. For noen år siden presenterte kulturtidsskriftet Arche Alice i Eventyrland i hviterussisk oversettelse, ved juletider i fjor kom Astrid Lindgrens Karlson på taket som lydbok. Nylig ble det klart at også Shrek 3, på samme måte som de to første filmene, blir dubbet til hviterussisk , og nå er det altså klart at vår Ole Brumm får en ny tvillingbror – Vinja Pykh.

Det er tydelig hvem som er målgruppen for denne kampanjen. Man får bare gratulere hviterussiske barn med gaven!

Som for å balansere inntrykket av kulturaktivistenes politiske korrekthet har følgende filmsnutt blitt publisert på Youtube:

Så skjedde det da endelig, det petersborgerne har ventet på i årevis. St.Petersburgs stolthet Zenit, med norske Erik Hagen på benken, klarte endelig å bryte Moskva-lagenes monopol og ble søndag russiske seriemestere i fotball. Den som har fått ørene tutet full av “Gullet skal hem!” i Bergens gater i hele høst kan ikke unngå å se parallellene til Branns triumf i den norske Eliteserien noen uker tidligere.

Zenits tilhengere har riktignok ikke måtte like lenge som bergenserne, laget ble sovjetiske seriemestere i 1984, men det har vært 23 lange år. På samme måte som for Brann i Norge hadde det i Russland blitt en etablert sannhet at Zenit aldri ville klare det. Riktignok hadde denne sannheten en konspiratorisk konnotasjon i den russiske fotballmytologien, i St.Petersburg har man alltid sett på Moskvas dominans med skepsis – og mistanke om korrupsjon. Hvorom allting er, foran siste serierunde var flere eksperter overbevist om at Zenit ville tape siste kamp, og at mesterskapet også denne gangen ville tilfalle Spartak Moskva.

Men det er mer enn bare årets fotballhistorie som forbinder Russlands “nordlige hovedstad” med Norges middelalderhovedstad. Innbyggerne i begge byene ser på seg selv som egne folkeslag, i Bergen kalles dette bergenspatriotisme, i St.Petersburg (eller Piter, som lokalbefolkningen selv liker å si) kan dette knyttes opp til den Petersburgmyten som norske russiskfilologer er så glad i å snakke om. I denne sammenhengen er det riktignok mer interessant å se på Petersburgmyten ikke i litteraturen, men i de siste årenes rap-musikk. Nettopp her kommer forbindelsen mellom oppfatningen av St.Petersburg-identiteten som noe spesielt og betydningen av Zenit som samlingspunkt tydeligst fram.

Bergen har riktignok Bergensbølgen, men jeg kan ikke huske å ha hørt Sondre Lerche eller Kings of Convenience synge egenkomponerte sanger om Brann. St.Petersburgs Kirpitsji og Leningrad derimot, er store fans av byens fotballag.

I sangen “SpB” – en vanlig forkortelse for St.Petersburg – fra albumet “Kapitalizm 00″ forklarer rapperne Vasia og Danila hvorfor byen er så spesiell: “Piters folk har en annen nasjonalitet, kapitalismen her er mer subtil, her har vi en annen virkelighet [...] Piter-folk har helt andre ting i hodet”, sangen tar oss med på en rundreise blant byens severdigheter, og selvfølgelig til “Petrogradka, Petrovskij stadion, her spiller Zenit, Zenit - champion!”

Leningrad har flere sanger som handler om Zenit. Den ene fra albumet “Pulja”, som rett og slett heter Zenit, avsluttes med Zenit-supporternes kamprop: “Kto boleet za Zenit – u togo vsegda stoit! [Dagblad-journalisten Morten Strand har dristet seg til en oversettelse]“. En annen sang – “Ole, Ole” fra albumet “Dlja Millionov” – går i sambarytmer og forteller om en typisk hjemmekamp for den dedikerte Zenit-tilhenger: “Ole, ole, vi heier, slapper av og drikker på fotballkamp”, og her snakker vi ikke om medgangssupportere, gud forby: “Kampen blir spennende. Dommeren er en pederast også i dag, han dømmer ikke for oss, men spiller for dem. Men Zenit, er uansett vår Zenit, selv om de ikke skulle vinne i dag, vi kommer uansett tilbake til stadion, det er ingenting å diskutere: Zenit – Champion!”

Andre bruker muligens ferien til å dra på ferie, noen er sikkert innom en og annen festival også. Selv har jeg viet sommeren til bryllupsfeiringer landet og jorda rundt. Det er et valg jeg er såre fornøyd med – få fester er så godt forberedt som bryllupsfesten, og få blir så mye diskutert i ettertid. Men det er viktig å passe på at man får feiret skikkelig!

Dagbladets Magasinet kjører selvfølgelig masse bryllupsstoff nå midt i sesongen, men har av en eller annen grunn valgt å konsentrere seg om Hollywood-versjonen. Godt da at man kan søke tilflukt hos det New York-ukrainske sigøynerpunk-bandet Gogol Bordello og deres rykende ferske plate Super taranta. Den nest siste låta heter rett og slett American Wedding:

Have you ever been to American wedding? // Where is the vodka, where´s marinated herring? // Where is the supply that´s gonna last three days? // Where is the musicians that got the taste? // Where is the band that like Fanfare. // Gonna keep it goin´ 24 hours?!

…

Nothing gets these people going // not even Gypsy Kings // nobody talks about my Supertheory of Supereverythings!

…

I understand the cultures of a different kind // But here word celebration just doesn´t come to mind.

Har du muligheten så sørg for å få sjekket dem ut på Storsjöyran, Storås eller Øya i aller nærmeste framtid!

Den som ikke har den muligheten, men likevel er ute etter litt skikkelig bryllupsinspirasjon kan ta for seg noen av filmhistoriens store bryllupsfilmer: Michael Ciminos Hjortejegeren, Emir Kusturicas filmer eller Alejandro Gonzalez Inarritus Babel.

Tilbake etter en kort tur til Paris, en by som i og for seg ikke skulle behøve noen introduksjon. Likevel er det interessant å merke seg at byen er i ferd med å gjenvinne en viss popularitet blant hippe, populære kunstnere. Iallefall om man skal tro (tyske!) Eckhart Nickel og hans artikkel Paris pop paradise, hvor Nickel forteller om to av populærkulturens outsidere Sofia Coppola (The Virgin Suicides, Lost in Translation og Marie Antoinette) og Jarvis Cocker (tidligere vokalist i Pulp, nå soloartist) som har bosatt seg i byen.

Det er vel heller ikke til å komme unna at Dan Browns Da Vinci-koden har bidratt til byens popularitet blant de mystisk anlagte. Selv ramlet jeg på forunderlig (mystisk) vis innom både Saint-Sulpice-kirken, med det innfelte gnomonet og Panthéon med Foucaults pendel, som ga navnet til en av bøkene fra Umberto Eco, Dan Browns skjønnlitterære storebror.

For meg gjorde det imidlertid størst inntrykk å oppdage at malerisamlingen i Louvre også inneholder bilder fra Helgelandskysten. Peder Balkes malestil er riktignok ganske romantisk, og det er bare med en god porsjon velvilje man kjenner igjen det originale landskapet. Til gjengjeld er bildene veldig flott innrammet der de henger innerst på loftet i det enorme museet.

David Macfadyen er en dyktig slavist. Han interesserer seg blant annet for russisk populærkultur og har holdt foredrag som “Russian Mafia-Manufactured Pedo-Porn-Pop Duo? The Odd Provenance of Tatu” og “The Romance of Piracy: Bootleggers and Hackers in Russian Society Today”. Enda mer interessant for den jevne Internett-surfer er Macfaydens podcast med russisk populærmusikk i ulike sjangre. UCLA professoren har her samlet musikk fra den russiske delen av Internett (Runet), som han presenterer i programmer på et kvarter. Kuriøst nok inneholder det første programmet en russisk remix av norske Röyksopps store hit Eple.

Men det var denne artikkelen fra Eurozine som fikk meg til å stifte nærmere bekjentskap med Macfadyen: “Valentin’s cards. Refereeing the dirtiest match in World Cup history.” Artikkelen er interessant ikke bare i kraft av en flink tittel og et spektakulært tema - den russiske dommeren Valentin Ivanovs bidrag til fotballhistorien ved å dele ut 16 gule og 4 røde kort i åttendedelsfinalen mellom Nederland og Portugal i sommerens VM - Macfadyen trekker også inn et større perspektiv, som utvider kampens kulturhistoriske betydning.

Det er imidlertid et aldri så lite problem med artikkelen - Macfadyen har tydeligvis ikke særlig peiling på fotball, og dermed ender han opp med å trekke konklusjoner på fullstendig sviktende grunnlag. Én ting er at han forveksler antallet utdelte gule kort med antallet spillere som ble notert i dommerens bok - problemet for enkelte av spillerne var jo at de havnet der to ganger, og måtte forlate banen. Verre er det når han prøver å forklare portugisernes defensive taktikk med endringer i poengsystemet innført forut for VM i USA i 1994. Dette poengsystemet har jo ingen relevans for en åttendedelsfinale, hvor man ikke deler ut poeng, men spiller etter cup-prinsippet - vinneren får fortsette i turneringen, mens taperen må reise hjem.

Man kan spørre seg om det ikke er det amerikanske perspektivet som spiller ham et puss. Macfadyens omtale av 94-VM som “the Los Angeles World Cup of 1994″ peker i den retning. I motsetning til OL, eller VM i andre idrettsgrener med langt større popularitet på det nordamerikanske kontinentet arrangeres ikke fotball-VM i byer, men i land.

Soulens gudfar James Brown døde første juledag… og det kunne ha føyd seg inn i rekken av kjendisdødsfall jeg knapt legger merke til. NRK-nyhetenes presentasjon av hendelsen gjorde imidlertid sitt til at den festet seg, for i løpet av det korte nyhetsinnslaget spilte de utdrag fra to av Browns mest berømte sanger “I got you (I feel good)” og “Get up (I feel like being a) sex machine”. Jeg vet ikke om nyhetsredaksjonen så ironien i dette, og ironien ville nok ha vært enda mer poengtert om det hele fant sted i påskehøytiden, men James Brown blir i alle fall husket…