Category Archive

Etter flere års forberedelser fikk polakkene og ukrainerne i dag ja på søknaden om å arrangere EM i fotball i 2012. Det er riktignok noen år fram i tid, men det er ingen grunn til ikke å planlegge turen nedover allerede …

Det er selvfølgelig ikke tilfeldig at disse to landene fikk mesterskapet. Ukraina er en av Europas store fotballnasjoner hvor landets rikinger har valgt å investere fotballpengene innenlands og ikke i England. Ukrainas rikeste mann, Rinat Akhmetov, har investert pengene sine i Sjakhtar Donetsk som for tiden er i ferd med å bygge et av kontinentets flotteste stadionanlegg. At ukrainsk toppfotball er big business kan denne oversikten over Sjakhtars ledelse bidra til å illustrere. Lite trolig at vi vil få se Nils Arne Eggen som trener for den klubben med det første …

En annen riking, Igor Surkis, er president for Dynamo Kiev som i flere årtier har vært med på å sette sitt preg på europeisk toppfotball. Blant annet har tre av klubbens spillere blitt kåret til Europas beste spiller: Oleg Blokhin, Igor Belanov og Andrej Sjevtsjenko. Sine største kamper spiller klubben på den gedigne Olympiastadion.

Polen har kanskje ikke helt de samme meritter å vise til, selv om de imponerte stort i VM i 1982, men for oss nordmenn kan det være verdt å legge merke til at Rosenborg debuterte i Champions League i landets hovedstad Warszawa, en kamp Jørn Jamtfall neppe husker med glede. Dessverre ser det ikke ut til at fantastiske Krakow kommer med på listen over arrangørbyer.

Uansett er UEFAs tildeling av mesterskapet til Polen og Ukraina en meget spennende politisk avgjørelse som vil sikre en kulturell integrering av de to slaviske landene i Europa, og ytterligere styrke båndene mellom de to slaviske naboene. Dette vil nok ikke bety slutten på de politiske utfordringene i Ukraina, men det vil i alle fall ta noe av kraften bort fra de gjentatte påstandene om at ingen i Vest-Europa ønsker å ha noe med landet å gjøre.

Det kan kanskje være på sin plass med en liten “ting du ikke visste om ukrainsk fotball”: Selv om Terje Hauge nok er den norske dommeren med mest internasjonal suksess, er han kanskje også den mest omdiskuterte. Så også i 2005, da han ble hentet inn for å dømme den ukrainske cupfinalen mellom Sjakhtar og Dynamo. Årsaken til at man hentet en norsk dommer var at disse mestermøtene mellom landets to storklubber ofte hadde vært overskygget av beskyldninger om kampfiksing. Hauge skulle altså være et uhildet alternativ.

Det var det imidlertid få Sjakhtar-fans som trodde så mye på etter at de første tjue minuttene var unnagjort. Da hadde nemlig nordmannen rukket å tildele Dynamo et meget omdiskutert straffespark (som de skåret på) og utvise en Sjakhtar-spiller. Det hjalp ikke så mye at han ga Sjakhtar straffe i det 25. minuttet, for lagets polske (sic!) midstopper presterte å bomme. Selv hadde jeg fått billetter på øverste rad, blant en gjeng med svette og etterhvert ganske sinte Sjakhtar-tilhengere og fant det best å holde kjeft. Jeg tror det er første gang jeg har gått fra en fotballkamp i pausen. Hauge, hadde nok eskorte ut av banen, men reiste uansett hjem med bagasjen full av kjeft. Heldigvis for ham er det ikke så mange norske fotballjournalister som følger med på ukrainsk fotball - foreløpig.

Vel tilbake etter en uke i det sørlige Polen. Fire dager i vintersportstedet Zakopane ble fulgt opp med tre dager i Kraków - polakkenes stolthet. Norwegian gjør det mulig å komme seg nedover for en rimelig penge, og det østeuropeiske prisnivået er fremdeles så hyggelig at man kan feriere godt i en uke uten å ruinere seg.

Zakopane er et velkjent navn for alle som følger med på hoppsport, men tiltrekker seg turister også når hopperne har forlatt byen. Utvalget av alpinbakker er nok ikke like stort som i Alpene, men anlegget i Kasprowy Wierch er så spektakulært at det veier opp for mye. For å komme til anlegget må man ta en 70 år gammel kabelbane i fire kilometer, med en stigning på mer enn 900 meter. Ettersom denne ikke frakter mer enn 180 personer i timen, er det god plass i bakkene. Av samme grunn må man bestille billetter til kabelbanen lenge før man reiser nedover, hvis ikke må man belage seg på timesvis i kø.

Zakopane er full av restauranter og utesteder. Mange er skikkelige turistfeller og serverer så dårlig mat at de bør unngås for enhver pris, men enkelte steder får man både god mat og veldig god oppvartning. Sjekk ut Lille Sveits (Mała Szwajcaria) for minneverdig mat, og gå til Antidotum om du ønsker å møte ferierende polske ungdommer. Vi bodde forresten på et veldig ok hotell i gangavstand fra hovedgata.

Transporten mellom Zakopane og den internasjonale flyplassen i Kraków (som selvfølgelig er oppkalt etter pave Johannes Paul II, som veldig mye ellers på disse kanter) er ikke noe problem, det finnes massevis av taxisjåfører som er villig til å frakte norske turister både den ene og den andre veien. Vel nede i den Kraków bør man bosette seg i gamlebyen - Hotel Saski er et godt alternativ, ikke minst fordi ryktene skal ha det til at de har Polens eldste heis. Vi kombinerte et par dagers (og netters, må vite) sightseeing i Kraków med en utflukt til Auschwitz-Birkenau. Februar-været ga den riktige stemningen til besøket i den tidligere konsentrasjonsleiren. Heldigvis hadde vi bedre vær den formiddagen vi viet Wawel-slottet i hjertet av Krakóws gamleby. Jeg har sett mange middelalderslott i løpet av et tiår med reiser i Øst-Europa, men jeg mener bestemt at lite kommer opp mot den imponerende prakten polakkene har å vise fram.

Den som vil nyte livet i Kraków kan visstnok velge mellom 600 utesteder bare i området rundt Hovedtorget (Rynek głowny). Om man vil ha et staselig måltid går man på Wentzl, som til tross for prakt og god mat er relativt greit prismessig - man kan få en solid tre-retter til godt under 500 norske. Dessuten slipper man å tenke på å reservere bord. Vi var der helt alene i tre gode timer på en fredags kveld - min kanskje mest spesielle restaurantopplevelse noen sinne. Ikke minst fordi vi fikk det beste bordet med utsikt over torget og Maria-kirken. Hvis man (nok en gang) vil lære polske ungdommer å kjenne, kan man stikke innom Carpe Diem. Eller man kan gå hjem og legge seg - en ukes ferie i Øst-Europa kan virkelig tære på kreftene.

Ryszard Kapuściński, en av mine polske favorittforfattere, døde i forrige uke. Han ble 74 år, men vi andre må nok leve minst dobbelt så lenge for å få sett like mye av verden.

Kapuściński jobbet som reisende i journalistikk, men hans betydning er et resultat av viljen og evnen til å overstige grensene mellom journalistikken og litteraturen. Han var en mester i korte, monumentale titler, med Fotballkrigen som den mest spektakulære. Men etter min mening er det Imperiet som løfter ham opp til en av det 20. århundres store polakker. Boken er den definitive reiseberetningen fra Sovjetunionen, Kapuściński trenger virkelig inn i alle det sovjetiske imperiets avkroker og beskriver det han ser med den ypperste stil. Jeg hadde selv gleden av å skrive en artikkel om boka for noen år siden, noe som blant annet resulterte i at jeg fullstendig forelsket meg i følgende passasje:

Sprengkulde, forklarer hun, merker man på at det henger en klar, lysende tåke i luften. Når et menneske beveger se, danner det seg en korridor i denne tåken. Korridoren former seg etter omrisset av personen som passerer. Mennesket går forbi, men korridoren blir igjen, urørlig skimrende i tåken. Et svært mannfolk etterlater en stor, et lite barn - en liten. Tanja lager en smal korridor, fordi hun er tynn, men i forhold til alderen er korridoren høy - naturlig nok, for hun er jo den høyeste i klassen. Når hun er på vei til skolen om morgenen, kan Tanja se på korridorene om venninnene hennes alt har passert - alle vet hvordan korridorene til deres nærmeste naboer og kjenninger ser ut.

En bred, lav korridor med tydelige, bestemte konturer viser for eksempel at Klavdija Matvejevna, rektor ved skolen, er gått forbi.

Hvis det en morgen ikke finnes en eneste korridor som i høyde svarer til elevene i grunnskolen, betyr det at undervisningen er innstilt på grunn av kulde, og at barna sitter hjemme.

Stundom ser man en korridor som vingler bortover og plutselig slutter. Det betyr - Tanja senker stemmen - at her har det gått en fyllik, som har snublet og falt om. Når det er sprengkaldt, hender det ikke sjelden at folk fryser ihjel i fylla. Da virker en slik korridor som en blindgate.

Kapuściński nådde mange runder i verdens labyrint før han møtte sin blindgate, vi andre har gleden av å kunne følge hans litterære spor.