Category Archive

Da er katta ute av sekken. Russlands neste president heter Dmitrij Medvedev. Det er klart etter at han i dag har blitt utnevnt til kandidat for landets to største politiske parti Jedinaja Rossija (Det forente Russland) og Spravedlivaja Rossiaja (Et rettferdig Russland) til neste års russiske presidentvalg, som finner sted 2. mars. Men viktigst av alt er det selvfølgelig at han dermed også har fått sittende president Putins støtte. Hendelsen blir beskrevet på følgende måte i nettavisen Gazeta.ru:

Fremmingen [av Medvedevs kandidatur] ble fulgt av et spesielt rituale. På mandag kom ledelsen for fire av presidentens støttepartier – Det forente Russland, Et rettferdig Russland, Borgernes styrke og Agrarpartiet – til Kreml for å møte presidenten. Formelt var det nettopp de som henvendte seg til presidenten med et forslag om å fremme Medvedevs kandidatur. Til Boris Gryzlov, Sergej Mironov, Mikhail Barsjtsjevskij og Vladimir Plotnikovs ord erklærte Putin: “Jeg støtter dette kandidaturet fullt og helt.” I realiteten ble dette den lenge ventede presentasjonen av et nytt statsoverhode.

At valget skal gjennomføres før dette blir en juridisk sannhet er i denne sammenheng en bagatell.

Aftenposten kunne i går melde at Vladimir Putin og Kreml har tatt kontroll over historieundervisningen i russiske skoler. Presidentadministrasjonen har bestilt en ny lærerveiledning i historie hvor USAs utenrikspolitikk blir kraftig kritisert, hvor Sovjetunionen blir framstilt som en forkjemper for menneskerettigheter, mens Stalins masseslakt blir unnskyldt med samtidens tøffe krav. I Aftenpostens anonyme (!) artikkel kan vi videre lese at Dumaen nylig vedtok en lov som gjør det obligatorisk å undervise etter de lærebøkene læreplanen anbefaler. Bloggerkollega Kalle Kniivilä har skrevet en mer utfyllende sak om samme fenomen som avsluttes med en underholdende test i russisk historie.

Å lage en ny læreplan eller gjøre den obligatorisk er kanskje ikke så oppsiktsvekkende, men Putins innblanding i historieundervisningen føyer seg inn i et mønster av tiltak som har til hensikt å sikre at russiske myndigheters virkelighetsoppfatning får størst mulig ressonans. Det russiske språkåret, som avholdes nå i 2007 og blant annet har til hensikt å opprettholde det russiske språkets posisjon i de områdene hvor det spilte en rolle under sovjetstyret, er et annet. Det var slike tiltak som for et år siden fikk Dmitrij Trenin til å uttale følgende i artikkelen Russia leaves the West:

“Inntil nylig anså Russland seg selv som Pluto i et vestlig solsystem, veldig langt fra sentrum men likefullt en del av det samme solsystemet. Nå har det helt og holdent forlatt den banen. Russlands leder har gitt opp å bli en del av Vesten og har begynt å etablere sitt eget Moskva-sentrerte system.”

Det er verdt å ta denne nyheten på alvor, for som oppstyret rundt krigsminnesmerket i Tallinn tidligere i år viste, så kan forskjellig historieforståelse være opphavet til ganske opphetede konflikter.

Russisk biznizlønsj er et velkjent fenomen for alle som har hatt gleden av å gjøre en eller annen forretning med russere. Da spares det ikke på noe, og iallefall ikke vodkaen. Franskmenn er heller ikke kjent for å være plagsomt avholdne og i et møte mellom Vladimir Putin og Frankrikes nye president Nikolas Sarkozy under G8-møtet i juni ble det tydeligvis konsumert rikelige mengder alkoholholdig drikke. Iallefall nok til at Sarkozy morer seg stort både over det nettopp avsluttede møtet med Putin og den forestående pressekonferansen.

Sommeren er endelig over oss – og med den alskens festivaler. Hviterussernes mest kjente er Slavjanskij bazar som starter i Mark Chagalls Vitsebsk på torsdag. Etter å ha startet som en ren musikkfestival for 13 år siden har den nå blitt et utstillingsvindu for offisiell hviterussisk kulturpolitikk og ideologi. Som arrangørene skriver på sin hjemmeside: “Festivalen er et symbol på de slaviske folks enhet og vennskap”. Vakre ord som imidlertid har en bakside i den hviterussiske konteksten – de brukes gjerne til å framheve russisk kultur på bekostning av den genuint hviterussiske.

Men Slavjanskij bazar er ikke alene om å ha stor politisk betydning. Hviterusserne feiret i dag sin nasjonaldag til minne om frigjøringen fra nazistene i 1944. Retorikken rundt feiringen er særegen. I sin hilsen til landets innbyggere omtaler president Aljaksandr Lukasjenka dagen som “Den hviterussiske republikkens uavhengighetsdag”. Dermed setter han et stort historisk likhetstegn mellom Den hviterussiske sovjetrepublikken og dagens Hviterussland. For det er ikke alle som vil kunne være enig med Lukasjenka i at Hviterussland fikk sin frihet i 1944. Før Lukasjenka ble president feiret man 27. juli som uavhengighetsdag – dagen markerte landets uavhengighet fra Sovjetunionen.

Det er ikke bare retorikken som bringer minnene tilbake til Sovjetunionen. Om man ser på denne videoen fra dagens markering kan man få inntrykk av at arrangørene har tatt en dose sovjetnostalgi og blandet den med litt nordkoreansk krydder. For å organisere slike arrangementer trenger man gjerne en solid base av unge marsjeringsvillige barn, og hva passer vel da bedre enn å revitalisere pionerbevegelsen fra sovjettiden. Pionerbevegelsens leder Leonid Kovalev kan fortelle til Naviny.by at hans organisasjon i dag består av omtrent 350.000 barn og ungdom fordelt på oktoberbarn, pionerer og komsomoler som “Alltid er beredt til å tjene Fedrelandet, rettferdigheten og det godes sak!”

Hva menneskerettigheter og demokrati angår har det vært få lyspunkter i hviterussisk politikk de siste 10-12 årene. Nettopp alle disse problemene blir tatt opp i organisasjonen Freedom Houses siste rapport om verdens mest undertrykkende regimer med tittelen “The worst of the worst”. Hviterussland havnet riktignok ikke i den aller verste gruppen med land som Cuba, Libya, Nord Korea og Turkmenistan, men i denne konkurransen er ikke det til mye trøst. Rapporten viser at Hviterusslands problemer berører alle samfunnsområder: fra det politiske systemet via pressefriheten til utdanningssystemet.

Samtidig kommer den ikke uventede beskjeden om at opposisjonens siste presidentkandidat Aljaksandr Milinkjevitsj har mistet støtte i egne rekker. Under en kongress for de (svært så) ulike partiene som inngår i opposisjonen ble det vedtatt at man ikke skal ha én bestemt lederfigur, men heller et slags presidium som hvor lederansvaret vil rotere. Vedtaket signaliserer et ønske om å la de ulike partiene drive med sin egen politikk i perioden mellom valgene. Ideen er at man skal samles om en enkelt leder når neste valg nærmer seg. Milinkjevitsj er selv uenig i denne strategien, men ser ingen stor dramatikk i kongressens vedtak. I et intervju til Radio Free Europe/Radio Liberty sier han at det beste ville ha vært å jobbe sammen med en langsiktig strategi for å overbevise hviterusserne om de endringene som må til. For ham ligger opposisjonens store utfordring i å skape en bevissthet om at hviterusserne er en distinkt nasjon med en århundrelang historie å være stolt av. Nettopp den manglende nasjonale bevisstheten er for ham årsaken til at landet ikke har hatt samme utvikling som nabolandene i Baltikum, Polen og Ukraina. Samtidig ser han nå at hviterusserne er i ferd med å bygge en identitet knyttet til det uavhengige Hviterussland og at nettopp denne statsdannelsen på lang sikt vil sikre en felles hviterussisk identitet. Spørsmålet er bare hvilke verdier denne identiteten vil bygges rundt.

I Hviterussland er avisen Nasja Niva en av de institusjonene som mest konsekvent har jobbet for å utvikle en hviterussisk identitet basert på det hviterussiske språket og en bevissthet om hviterussernes historie som noe distinkt fra den russiske. I neste uke vil  avisen motta en pressepris fra den norske ytringsfrihetsorganisasjonen Fritt ord, etter å ha blitt foreslått av blant andre Stiftelsen Egil Raftos hus her i Bergen. Selv har jeg gleden av å kunne delta under prisutdelingen som foregår i Oslo om en uke og ser fram til å få mer innside-informasjon om situasjonen i Hviterussland.

Jeg husker Hviterussland som et flott land å bo i, men at det skulle være så flott visste jeg ikke. Visesekretær for Aljaksandr Lukasjenkas presidentadministrasjon, Natalja Petkevitsj, kunne under en konferanse om menneskehandel i FN i forrige uke fortelle journalistene at landet ikke har noen problemer på den fronten:

“Konvensjonen om tvungen bortføring er ikke aktuell for Hviterussland. For oss har den samme betydning som beskyttelse av ozonlaget eller hjelp til sultende. Vi har ikke slike problemer.”

Det er imidlertid ikke alle som er like overbevist. Den nederlandske delegasjonen trakk seg fra konferansen da de fikk vite at Petkevitsj og den hviterussiske innenriksministeren Vladimir Naumov skulle delta. Naumov blir av EU og USA anklaget for å ha medvirket til at politikerne Juri Zakharenka og Viktar Hantsjar, forretningsmannen Anatol Krasovski og journalisten Zmitser Zavadski forsvant i Hviterussland i 1999.

Man trenger ikke mange vekttall i statsvitenskap for å forstå at det politiske klimaet i Russland har gjennomgått radikale endringer de siste 10 årene. Høsten 1998 lå landet med brukket rygg økonomisk og politisk, etter den finansielle krisen som rammet landet den 17. august. Et knapt tiår senere har president Putins autoritære styre og landets enorme gass- og oljeressurser gitt russerne selvtilliten tilbake. Redaksjonen i Nordisk østforum siterer analytikeren Dmitrij Trenin på følgende måte i siste utgave av sitt tidsskrift : “Russland har gitt opp rollen som en perifer planet Pluto i et vestligorientert solsystem og i stedet besluttet å danne sentrum i sitt eget.”

Problemet med denne utviklingen er den sjåvinismen dette medfører - det brer seg en oppfatning av at russerne er bedre enn andre folkeslag. Det ekstreme utslaget av denne utviklingen er utbredelsen av fascistiske grupperinger, gjerne kalt “skinheady” i russisk media, som terroriserer og tar livet av mørkhudete studenter i russiske storbyer. Amnesty International Norge rettet i går oppmerksomheten mot dette problemet med en underskriftskampanje for å minnes drapet på tre slike studenter. Én av dem, den sengalesiske studenten Lamsar Samba Sell, døde av skudd i ryggen på vei hjem fra et internasjonalt kulturarrangement i St.Petersburg, på åstedet ble det funnet et gevær med hakekors.

Men det er ikke bare studenter som får unngjelde, også journalister er utsatt. I går kveld ble Ajdar Buribajev, journalist i det russiske Newsweek, banket opp av fire skinheader på en metrostasjon i sentrum av Moskva.

Problemet er at selv om det nå er satt i gang en etterforskning av dette overfallet, så vil ikke det få noen synlig effekt før russiske politikere med president Putin i spissen aktivt tar avstand fra skinheadene. Slik det nå er kan man begynne å tvile på om Putin i det hele tatt oppfatter dem som et problem.

I dag er det lokalvalg i Hviterussland, hvor hviterusserne skal velge representanter til 1583 lokale sovjeter. Denne begivenheten har imidlertid fått svært lite oppmerksomhet i landets massemedier, og det er ikke bare fordi man har konsentrert seg om energikonflikten med storebror Russland - det hviterussiske politiske regimet med president Aljaksandr Lukasjenka i spissen har lenge hatt som en klar strategi å undergrave valgene som politisk institusjon.

Det dreier seg ikke bare om det sedvanlige valgfusket, som politiske observatører gjentatte ganger har pekt på, enda viktigere er det at de ulike valgene (dette gjelder presidentvalg så vel som lokalvalg) rett og slett blir forbigått i stillhet, og at den forutgående valgkampen er så godt som ikke-eksisterende.

De to framgangsmåtene tjener et felles mål - å opprettholde det eksisterende hviterussiske politiske regimet med president Aljaksandr Lukasjenka som ubestridt leder, men de fungerer litt forskjellig. Ved hjelp av valgfusk kan man kontrollere hvem som blir sittende i de ulike politiske organene, og sørge for at kritiske røster blir holdt utenfor. Ved å ignorere valgene - og særlig valgkampen - oppnår man å redusere den politiske aktiviteten i landet til et minimum, noe som hele tiden virker å ha vært et mål for Lukasjenka.

De siste ukene før dagens valg er et talende eksempel. Ales Antsipenka fra Den hviterussiske journalistforeningen påpeker i et intervju med Radio Svaboda at landets medier faktisk reduserte omtalen av valget i den siste perioden før valget skulle gjennomføres - en periode som ellers burde vært preget av politisk valgkamp og meningsutveksling. Det eneste massemediet hvor kandidatene slapp til var regionale radiostasjoner, som hadde satt av fem minutter til hver av kandidatene på tider av dagen da folk flest var på jobb:

“Jeg tror dette har vært en planlagt strategi - en depolitisering av alle valg her i landet. Det var tydelig at de ikke-statlige massemediene (det er snakk om avisene) var nokså tilbakeholdne i sin dekning av valget. Jeg tror at årsaken til dette er selvsensur for å unngå å skape ytterligere problemer for seg selv.”

Den internasjonale organisasjonen Reportere uten grenser slapp like før nyttår sin årlige rapport om forholdene for pressefrihet verden over. Statistikken er dyster og viser at antallet drepte journalister (81) ikke har vært høyere siden 1994. I Europa er det kun russerne som har gjort det til en vane å ta livet av de fremste representantene for den fjerde statsmakt - tre drepte journalister i 2006 er identisk med årsgjennomsnittet for de sju årene Vladimir Putin har sittet ved makten. Ikke engang internasjonal berømmelse kunne redde Anna Politkovskaja fra å bli brutalt myrdet i Moskva for knappe tre måneder siden.

I nabolandet Hviterussland nøyer man seg med å knekke nesen på uønskede journalister. Til gjengjeld utmerker landet seg som et av Internettets svarte hull - det eneste europeiske landet som har fått denne tvilsomme æren. Myndighetene bruker sin kontroll over telenettet og Internett-servere til å stenge nærgående nettsider. Menneskerettighetssenteret Vjasna melder daglig om det hviterussiske regimets forsøk på å knekke det sivile samfunn - som når politiet anholder mindreårige for å være i besittelse av illegale aviser.

2006 har vært et bra år, men kanskje litt anonymt. Det er mulig det er jeg som har vært opptatt av meg og mitt, men bortsett fra mye prat om Ibsen synes jeg året har forløpt rimelig ubemerket. For at 2007 skal bli mer minneverdig foreslår jeg at følgende historiske hendelser kan fylle det nye året:

Stortinget vedtar å oppheve statskirkeordningen. Dersom man i tillegg splitter opp KRL-faget i skola og sprer innholdet på historie, samfunnsfag og norsk, vil Norge endelig bli et land hvor religionsfriheten råder.

Samme lovgivende organ bestemmer seg for at raketter og alkohol ikke hører sammen og forbyr ikke-autorisert privat rakettoppskyting. Samtidig lar man Bergen fungere som rollemodell og bevilger millioner til offentlige fyrverkeri på nyttårsaften og 17. mai.

De folkevalgte bestemmer seg for å satse på miljøvennlig kollektivtrafikk og vedtar byggingen av en høyhastighetsbane fra Trondheim til Oslo som vil kunne frakte passasjerene fra sentrum til sentrum på 3 timer.

Godt nytt år!