You are currently browsing the category archive for the 'Russland' category.
Mandag og tirsdag skal jeg disputere for PhD-graden i russisk filologi på universitetet i Bergen. Mandag ettermiddag skal jeg holde en 45 min prøveforelesning med tittelen “Standard Language(s) and Contemporary Russian Literature” (kl 1630, Aud B, Sydneshaugen skole). Tirsdag finner selve disputasen sted (kl 0930–1230, samme auditorium). Der skal jeg diskutere avhandlingen Hegemonic Language and Literature: Russian Metadiscourse on Language in the 1990s med Henning Andersen (UCLA) og Michael S. Gorham (University of Florida).
Avhandlingen tar for seg språkdebatten i Russland på 1990-tallet, og fokuserer på forholdet mellom standardspråket og litteraturen. Studien er basert på en undersøkelse av russiske litteraturkritikeres kommentarer til språket i fire litterære verker. Språkdebatten forstås her som en eksplisitt metadiskurs om språk og undersøkes i forhold til to konsepter: normforhandlinger og språkideologi. Samlet fungerer disse to konseptene som et redskap til å tolke litteraturkritikernes kommentarer til språket i Russkaja krasavitsa (1990) av Viktor Jerofejev, Norma (1994) og Roman (1995) av Vladimir Sorokin, og Generation “P” (1999, oversatt til norsk som Generasjon P), av Viktor Pelevin. Min undersøkelse viser at de russiske litteraturkritikerne definitivt diskuterer språket i sine anmeldelser. Kritikernes kommentarer om språket er ofte relatert til andre kritikeres utsagn, og noen ganger til en mer generell offentlig metadiskurs om språket. Noen av dem forhandler i hvilken grad bannord eller engelske lånord skal aksepteres i språket, andre diskuterer standardspråkets utvikling.
Alle interesserte er hjertlig velkomne til begge arrangementene.
Etter å ha blitt skuffet over den russiske litteraturens utvikling på 1990-tallet leter litteraturkritikerne nå med lys og lykter etter den russiske litteraturens nye håp. En av de ofte omtalte er den 40-årige Denis Gutsko, som vant den russiske Booker-prisen i 2005. Det blir sagt at han skriver om Russland med Tarantino som forbilde.
Hans siste bok, Et lite hus i Armageddon (Domik v Armageddone), er fortellingen om den foreldreløse Fima som blir med i en ekstremistisk ortodoks gruppering som kjemper mot forbrukersamfunnet. Romanen har imidlertid høstet høyst variable kritikker:
Et lite hus i Armageddon har blitt nok en banalitet i den samtidige “unge” litteraturen: [den preges av] fremmedgjøring, ønsket om å kompensere [for denne fremmedgjøringen] gjennom det varme, familieaktige brorskapet i en ideologisk organisasjon, kampen mot forbrukersamfunnet, løgner, falskhet og de evige nederlagene, ettersom det i dagens Russland ikke er mulig å løse noen problemer med ærlige midler.
Gutsko blir sammenlignet med andre unge forfattere som også skriver om den opprørske ungdommen som den nye litterære superstjernen Zakhar Prilepin og litteraturkritikeren Roman Sentsjin, men når i følge Nezavisimaja Gazetas litteraturanmelder ikke helt opp til de to. Samtidig er også kvaliteten på disse tos forfatterskap varierende, så det spørs om ikke litteraturkritikerne må fortsette jakten på Russlands nye litterære håp.
Teknikken har gjort det mulig for meg å få sett filmen Rossija 88. Filmen har så langt vært årets mest omdiskuterte og minst sette i Russland. Årsaken er enkel. Til tross for mye heder på internasjonale filmfestivaler har den ikke sluppet til på russiske kinoer. Den er rett og slett for kontroversiell for russiske myndigheter. Samtidig har regissør Pavel Bardin valgt å holde filmen borte fra nettet – inntil nå. Dermed kan russerne endelig få sett filmen, og diskusjonen går høyt blant russiske bloggere.
Filmen forteller historien om en gruppe russiske nynazister som holder til i en bunker i utkanten av Moskva og gjør alt de kan for å gjøre livet surt for imigranter fra Sentral-Asia og Kaukasus som tjener til livets opphold på markeder utenfor den russiske hovedstaden. Filmen berører dermed et av de alvorligste problemene i dagens Russland, rasistisk motivert vold. Kontroversen består i at regissøren har antydet en forbindelse mellom den tøylesløse, meningsløse volden og russiske myndigheter. I bunkeren har nynazistene et bilde av Adolf Hitler som kan snus for å vise fram Vladimir Putin dersom politiet skulle komme innom på inspeksjon.
Rossija 88 er filmet som en stilistert hjemmelaget dokumentar a la Youtube og har tydeligvis hatt filmer som This is England, Romper Stomper, American History X som forbilder. Som en russisk blogger sier det: hvis du skriver inn skinhead i søkefeltet på Youtube, så er det i praksis Rossija 88 som dukker opp. Handlingen drives fram av et Romeo og Julie-motiv etter at hovedpersonen Sjtiks søster Julia forelsker seg i en av de azerbajdsjanerne Sjtik nærer et så sterkt hat mot. Likevel klarer handlingen aldri helt å fenge, og det mest interessante forblir skildringen av nynazistene som framstår som et kobbel med hundevalper der de småslåss seg imellom og markerer territorium ved å urinere på utallige gatehjørner.
Det er dessuten interessant å legge merke til reaksjonene blant russiske bloggere, som stort sett er negative. Dessverre virker det ofte, slik en twitrer uttrykte det, som om dette gjenspeiler bloggernes overpatriotiske sympatier. Dette viser seg for eksempel i reaksjonene på den eviglange listen av ofre for nynazister i det postsovjetiske Russland. En av bloggerne mente at denne burde ha vært erstattet av en liste over russiske falne i de to Tsjetsjenia-krigene.
Gjennomsnittlig levealder for menn i Russland er 59,3 år. Det er derfor ikke til å undres over at filosofen Vadim Tsymburskij ikke ble mer enn 52 år, i fjor var jo også Jegor Letov med på å opprettholde den dårlige statistikken. Den politiske filosofen, som også har blitt omtalt som “den russiske Huntington,” var en av de mest originale og fascinerende tenkerne i det postsovjetiske Russland.
I en artikkel i tidsskriftet Nordisk Østforum (Vadim Tsymburskij og Russland som øy: å forandre Russlands geopolitiske selvbilde, Nordisk Østforum 2/2008) skriver kollega Jardar Østbø om hvordan avviste de mest utbredte svarene på søken etter den russiske vei. Istedet for det klassiske todelte valget mellom et eurasisk eller et vestvendt Russland, foreslo Tsymburskij en mer isolasjonistisk tilnærming. I følge ham burde Russland snu ryggen til Europa, både som inspirasjon til videre utvikling og som område for videre ekspansjon, samtidig må landet avstå fra forsøk på å dominere over eller inngå allianser med land i det såkalte eurasiske området. For Russland er egentlig en øy. Som Jardar skriver:
Tsymburskij er en glødende tilhenger av en ikke-ekspansjonistisk russisk utenrikspolitikk. Russland må forsone seg med sine nye grenser, mener Tsymburskij: Det territorielle tapet i 1991 var ikke en oppgivelse av landets “naturlige grenser,” men tvert imot slutten på en nesten 300 år lang imperialistisk blindgate.
Russland er nemlig et eget kontinent, eller altså en øy. Tsymburskij har filologisk utdannelse og bruker sinnrike historiske undersøkelser for å underbygge øy-metaforen, men det viktigste for oss som Russlands naboer er kanskje fokuset på ikke-ekspansjonisme. Måtte Tsymburskijs død bidra til å gjøre slike tanker mer aktuelle!
Kommentarer