Category Archive

For hundre år siden, om morgenen den 30. juni 1908, sa det PANG i luften over Sibir, og jordkloden opplevde den kraftigste naturlige eksplosjon i moderne tid. De lærde (og de litt mindre lærde) strides fortsatt om hva som egentlig skjedde, men den mest anerkjente versjonen er at en meteoritt eksploderte på himmelen over den russiske ødemarken. Eksplosjonen hadde en ufattelig kraft som veltet 80 millioner trær utover et område på over 2000 kvadratkilometer. 60 mil fra eksplosjonsstedet ble et lokomitiv løftet av jernbanesporet…

Til tross for denne enorme eksplosjonen har det ikke vært mulig å finne noen rester av meteoritten, noe som har ført til et utall ulike teorier om hva som egentlig skjedde denne midtsommernatten i midten av den russiske ødemarka.

En av de mer fantasifulle og utvilsomt den mest velformulerte er den russiske forfatteren Vladimir Sorokins Trilogi (Trilogija), som består av de tre romanene Is (Led, 2002), Bros vei (Put’ Bro, 2004) og 23.000 (23.000, 2005). I Sorokins univers var Tungus-meteoritten en magisk isklump som ble sendt til jorden for å gjenoppvekke 23.000 kosmiske lysstråler som hadde tatt bolig i menneskekropper og dermed blitt fanget i det meningsløse jordlige livet. Kun ved hjelp av denne isen kunne de 23.000 lysstrålene identifiseres og påny forenes i “Lysets brorskap”.

I trilogien forteller Sorokin om hvordan den brorskapets profet, Bro, finner isklumpen, får åpenbart sin misjon og starter jakten på sin 22.999 brødre og søstre. Disse er blonde og blåøyde mennesker over hele verden som besitter evnen til å snakke med hjertet, men denne evnen må vekkes, og det skjer ved hjelp av ishammere laget av is fra Tungus-meteoritten. Brorskapets mål er å samle alle de 23.000 slik at jorden kan utslettes og den kosmiske likevekten gjenopprettes.

Trilogien er fengende for sin umenneskelige kynisme. Fordi Sorokin skriver fra det kosmiske brorskapets perspektiv kan han legge fra seg alle krav til humanisme og medmennskelighet – i deres perspektiv er menneskene bare “kjøttmaskiner” som forstyrrer den kosmiske balansen. Dermed tematiserer den også det 20. århundres viktigste ideologiske erfaring: totalitarismen, hvor det menneskelige blir tilsidesatt for et høyere mål. Dette understrekes ved at brorskapet innfiltrerer både den nazistiske bevegelsen i Tyskland og Sovjetunionens KGB, for å optimalisere den brutale jakten på sine brødre og søstre. Samtidig er det interessant å se hvor godt Lysets brorskap tilpasser seg den verdensomspennende markedsliberalistiske tilstanden på 1990- og 2000-tallet. Markedsliberalismen viser seg å være et enda mer effektiv system for å realisere brorskapets mål enn det nazismen og kommunismen var.

Trilogi er den mest tilgjengelige delen av Sorokins fascinerende forfatterskap og et vakkert minnesmerke over en av vår tids mest spektakulære naturfenomener.

Et par dager etter å ha sendt inn min bokanmeldelse av Edward Lucas’ Den nye kalde krigen til Morgenbladet i forrige uke oppdaget jeg til min forferdelse at noen hadde rukket å bruke ingresspoenget mitt. I min iver etter å uttrykke meg fyndig om det russiske nittitallets essens slik vi oppfatter det her i Norge, skrev jeg følgende:

Det er på tide å ta det inn over seg: Russland er ikke lenger et fattig u-land hvor man dumper utdatert sykehusutstyr og gamle klær, hvor ubåter grunnstøter og fordrukne presidenter snubler ned flytrappen.

Det utmerkede nettbaserte tidsskriftet Transition Online serverte følgende formulering i en artikkel om russiske forretningsmenns syn på utviklingen i landet:

For Russians (and the Kremlin), being cool must be a welcome break from the past. The days of imperial breakup, financial collapse, a boozy president, and sinking submarines seem long gone.

Boris Jeltsins forhold til alkohol og Kursk-katastrofen framstår tydeligvis som markører for en forbigått epoke i nyere russisk historie.

Den tradisjonelle filmfestivalen i Sotsji har preget kulturseksjonen i russiske medier den siste uken. Fotball-EM har selvfølgelig overskygget det meste som har skjedd i den framtidige OL-byen, også hos meg, men jeg bet meg iallefall merke i dokumentarfilmen Jomfrudom regissert av Vitalij Manskij og med manus skrevet av den ikke ukjente forfatteren og litteraturkritikeren Dmitrij Bykov.

Tittelen er ikke tilfeldig. Filmen handler om tre jenter fra den russiske provinsen som er på vei til Moskva for å søke lykken. De bestemmer seg for å utnytte sin uskyld for alt det den er verdt. Filmen ble presentert under konkurranseprogrammet for spillefilmer, men skal være en dokumentar. Den spiller åpenbart på tradisjonelle myter om det uskyldsrene Russland, samtidig som Tsjekhovs Tre søstre med deres “Til Moskva, til Moskva!” lurer i bakgrunn. Man aner noen grunnleggende etiske dilemmaer i bakgrunnen når man får vite at en av jentene i filmen i tillegg til å selge jomfrudommen sin på prostitusjonsmarkedet også fikk penger fra produsentene av filmen, og filmen vakte da også debatt i Sotsji.

Det russiske pønkbandet Grazjdanskaja Oboronas vokalist og frontfigur Jegor Letov døde i går av hjerteinfarkt i sin hjemby Omsk. Letov ble bare 43 år, men til tross for et meget turbulent liv i opposisjon til alle slags autoriteter rakk han å gi pønken et russisk ansikt.

Grazjdanskaja Oborona (Grob) og Letov besøkte i fjor høst Tromsø og Oslo, og norske konsertgjengere fikk dermed en unik mulighet til å gjøre seg kjent med et stykke russisk musikkhistorie. Dette bildet som nå pryder GrObs offisielle hjemmeside er tatt nettopp i Tromsø:

Letov var en levende legende i Russland og sanger som Vse idet po planu (Alt går etter planen), er et obligatorisk reportoar for alle hobby-gitarister med respekt for seg selv:

En av mine informanter kan opplyse om at et nytt moteord har inntatt Moskva. Adjektivet ortodoks (pravoslavnyj) har nå erstattet kult (kruto) eller stilig (klëvo) blant byens unge og hippe i fraser av typen “Skikkelig ortodoks den mobilen din, ass!” (Pravoslavnoe, blin, u tebja mobilo!) eller “Se den ortodokse bilen da!” (Gljan’, kakaja pravoslavnaja tatsjka!). Særlig populært skal det visstnok være blant politteknologer i Putins parti Forent Russland.

Man kan selvfølgelig filosofere i det vide og brede om hvorfor et adjektiv som ellers er knyttet til russernes (mer eller mindre) offisielle kirke plutselig skal få en ny betydning og bli så populært. Visst har Den russisk-ortodokse kirken styrket sin stilling betraktelig etter at Putin ble president, og visst går folk for tiden av skaftet for å vise sin lojalitet til presidenten (se under), men her må det en mer subtil forklaring til for å forstå hele bildet.

Personlig tror jeg mye av forklaringen ligger i likheten mellom pravoslavnyj (ortodoks) og slavnyj (berømt, men også det litt gammelmodige: skjønn). Dermed blir det interessant å bruke pravoslavnyj fordi det på den ene siden hentyder til et ord (slavnyj) som delvis er gått ut på dato, og fordi det skaper en absurd blanding mellom den tradisjonstro ortodokse kirken og nymotens oppfinnelser som mobilen. Ganske kreativt med andre ord.

Jan Kjærstad etterlyste nylig norske intellektuelle som kunne skrive en tidsskriftsartikkel om bengalsk eller kinesisk samtidslitteratur. Jeg vet ikke om redaksjonen i Nordahl & Eftf. har tenkt å ta opp hansken i noen av sine kommende nummer, men de har ihvertfall viet et helt dobbeltnummer av tidsskriftet til ungarsk samtidslitteratur. For riktig å slå på stortromma ga de samtidig ut et dobbeltnummer om vold i litteraturen. Begge ser forlokkende ut og personlig kommer jeg nok til å avse de 140 kronene det vil koste for en hel årgang, men om det skulle være mulig å komme med en liten bønn, så hadde det vært fint om man kunne legge ut en komplett innholdsfortegnelse på hjemmesidene.

Den som blir fristet til å lese mer om ungarsk samtidslitteratur kan se på denne artikkelen om Imre Kertesz’ skrevet av nobelprisvinnerens engelske oversetter og gjort tilgjengelig på Eurozine.

Eurozine formidler også informasjon om det svenske tidsskriftet Ord & Bilds spesialnummer om russisk samtidslitteratur, som har blitt satt sammen under gjesteredaktør Kajsa Öberg Lindstens kyndige ledelse. Eurozine presenterer nummeret på følgende måte:

More than fifteen years after the fall of the Soviet empire, Russia is still looking for its identity. Traditional phenomena such as orthodox religion and proclaimed patriotism clashes with western consumerism and longing for true democracy. The resulting confusion is clearly visible in many of the short stories in Kajsa Öberg Lindsten’s selection, comprising a dozen writers.

Svenskene hadde også nylig gleden av å få oversatt Vladimir Sorokins siste roman I det heliga Rysslands tjänst (Den’ opritsjnika, 2006). Boken ble lansert på svensk, tysk, fransk og fire andre europeiske språk i forrige uke og har blitt lest som en dystopi, gjennomsyret av kritikk mot Putin-regimets autoritære tendenser. Samtidig er det minst like interessant å se hvordan Sorokin renser språket for anglisismer og erstatter dem med tradisjonelle russiske ord. Sikkert en skikkelig utfordring for oversetter Ben Hellman. Boken anbefales herved.

En russisk kollega insisterte på å overrekke meg filmen Valgdagen (Den´ vyborov, 2007, regissør Oleg Fomin), til tross for at jeg ytmet frampå om at det kanskje ikke var så viktig. Hun visste selvfølgelig hva hun gjorde. Jeg var skeptisk og så for meg en billig russisk slap-stick, men filmen, som har fått sjangerbetegnelsen fars-majeure komedie, gir et morsomt og lett nostalgisk tilbakeblikk til 1990-tallets politiske, sosiale og språklige kaos.

Handlingen utspiller seg i forbindelse med et guvernørvalg i Volga-regionen. Redaksjonen i radiostasjonen Liksom radio (Kak-by radio), får fra sin velgjører i oppgave å organisere valgkampen til en totalt ukjent (og totalt inkompetent) kandidat. Dette lykkes de selvfølgelig med, etter å ha gjennomlevd en rekke eventyr som i tillegg til radioens egne journalister og politteknologer involverer nyrike russere, banditter, Kong alkohol, militære, kosakker, fattige kunstnere, fordrukne (og forkledde) prester – kort sagt en kavalkade av de viktigste stereotypene fra ettersovjettidens Russland. Dette kunne lett ha blitt flaut, men karakterbeskrivelsene er så gode at man ikke kan unngå å le med. Filmen blir dessuten frisket opp av noen av periodens mest markante musikere som Konstantin Nikol´skij, Sjnur fra Leningrad, Umaturman, Andrej Makarevitsj fra Masjina Vremeni, Bi-2, Ivanusjki International, osv, osv.

Selv om filmen tydelig tematiserer politisk betente problemstillinger (i 2004 ble guvernørvalgene avskaffet i Russland), er den ikke overtydelig kritisk mot regimet. Som Vita Ramm fra Izvestija påpeker blir man sittende igjen med et inntrykk av at det kanskje var like greit å avskaffe disse guvernørvalgene. Man kan altså spøke med politikk i russisk film, bare det gjøres ufarlig nok.

Men den politiske satiren er på ingen måte hovedtemaet i denne filmen – det er derimot språket. Og kanskje er det nettopp dette som gjør filmen så troverdig, for om det var noe russerne var opptatt av på slutten av 1990-tallet, så var det språkets påståtte forfall. For den som ønsker å vite mer om hva dette går ut på, er det bare å se og lære!

Da er katta ute av sekken. Russlands neste president heter Dmitrij Medvedev. Det er klart etter at han i dag har blitt utnevnt til kandidat for landets to største politiske parti Jedinaja Rossija (Det forente Russland) og Spravedlivaja Rossiaja (Et rettferdig Russland) til neste års russiske presidentvalg, som finner sted 2. mars. Men viktigst av alt er det selvfølgelig at han dermed også har fått sittende president Putins støtte. Hendelsen blir beskrevet på følgende måte i nettavisen Gazeta.ru:

Fremmingen [av Medvedevs kandidatur] ble fulgt av et spesielt rituale. På mandag kom ledelsen for fire av presidentens støttepartier – Det forente Russland, Et rettferdig Russland, Borgernes styrke og Agrarpartiet – til Kreml for å møte presidenten. Formelt var det nettopp de som henvendte seg til presidenten med et forslag om å fremme Medvedevs kandidatur. Til Boris Gryzlov, Sergej Mironov, Mikhail Barsjtsjevskij og Vladimir Plotnikovs ord erklærte Putin: “Jeg støtter dette kandidaturet fullt og helt.” I realiteten ble dette den lenge ventede presentasjonen av et nytt statsoverhode.

At valget skal gjennomføres før dette blir en juridisk sannhet er i denne sammenheng en bagatell.

Så skjedde det da endelig, det petersborgerne har ventet på i årevis. St.Petersburgs stolthet Zenit, med norske Erik Hagen på benken, klarte endelig å bryte Moskva-lagenes monopol og ble søndag russiske seriemestere i fotball. Den som har fått ørene tutet full av “Gullet skal hem!” i Bergens gater i hele høst kan ikke unngå å se parallellene til Branns triumf i den norske Eliteserien noen uker tidligere.

Zenits tilhengere har riktignok ikke måtte like lenge som bergenserne, laget ble sovjetiske seriemestere i 1984, men det har vært 23 lange år. På samme måte som for Brann i Norge hadde det i Russland blitt en etablert sannhet at Zenit aldri ville klare det. Riktignok hadde denne sannheten en konspiratorisk konnotasjon i den russiske fotballmytologien, i St.Petersburg har man alltid sett på Moskvas dominans med skepsis – og mistanke om korrupsjon. Hvorom allting er, foran siste serierunde var flere eksperter overbevist om at Zenit ville tape siste kamp, og at mesterskapet også denne gangen ville tilfalle Spartak Moskva.

Men det er mer enn bare årets fotballhistorie som forbinder Russlands “nordlige hovedstad” med Norges middelalderhovedstad. Innbyggerne i begge byene ser på seg selv som egne folkeslag, i Bergen kalles dette bergenspatriotisme, i St.Petersburg (eller Piter, som lokalbefolkningen selv liker å si) kan dette knyttes opp til den Petersburgmyten som norske russiskfilologer er så glad i å snakke om. I denne sammenhengen er det riktignok mer interessant å se på Petersburgmyten ikke i litteraturen, men i de siste årenes rap-musikk. Nettopp her kommer forbindelsen mellom oppfatningen av St.Petersburg-identiteten som noe spesielt og betydningen av Zenit som samlingspunkt tydeligst fram.

Bergen har riktignok Bergensbølgen, men jeg kan ikke huske å ha hørt Sondre Lerche eller Kings of Convenience synge egenkomponerte sanger om Brann. St.Petersburgs Kirpitsji og Leningrad derimot, er store fans av byens fotballag.

I sangen “SpB” – en vanlig forkortelse for St.Petersburg – fra albumet “Kapitalizm 00″ forklarer rapperne Vasia og Danila hvorfor byen er så spesiell: “Piters folk har en annen nasjonalitet, kapitalismen her er mer subtil, her har vi en annen virkelighet [...] Piter-folk har helt andre ting i hodet”, sangen tar oss med på en rundreise blant byens severdigheter, og selvfølgelig til “Petrogradka, Petrovskij stadion, her spiller Zenit, Zenit - champion!”

Leningrad har flere sanger som handler om Zenit. Den ene fra albumet “Pulja”, som rett og slett heter Zenit, avsluttes med Zenit-supporternes kamprop: “Kto boleet za Zenit – u togo vsegda stoit! [Dagblad-journalisten Morten Strand har dristet seg til en oversettelse]“. En annen sang – “Ole, Ole” fra albumet “Dlja Millionov” – går i sambarytmer og forteller om en typisk hjemmekamp for den dedikerte Zenit-tilhenger: “Ole, ole, vi heier, slapper av og drikker på fotballkamp”, og her snakker vi ikke om medgangssupportere, gud forby: “Kampen blir spennende. Dommeren er en pederast også i dag, han dømmer ikke for oss, men spiller for dem. Men Zenit, er uansett vår Zenit, selv om de ikke skulle vinne i dag, vi kommer uansett tilbake til stadion, det er ingenting å diskutere: Zenit – Champion!”

Etter en litt treg start for et år siden, har nettstedet Vox Publica fått litt mer sving på sakene, ikke minst ved å trekke veksler på Raftostiftelsen. I forbindelse med ettårsdagen for drapet på Anna Politkovskaja har de laget et temanummer (eller hva man nå skal kalle det når det dreier seg om et nettsted) om pressefrihet i Russland. I tillegg til et utdrag fra Politkovskajas bok Mitt russiske testament, har man også muligheten til å se en TV-dokumentar laget av TV2-journalisten Øystein Bogen, og lese to artikler (1,2) av den russiske journalisten Natalja Novozjilova som tidligere i år vant Fritt Ords pressepris, samt én artikkel av Joachim Widman, sjefsredaktør i det tyske nyhetsbyrået Deutscher Depeschendienst.

Bortsett fra noen små unøyaktigheter er det meget interessant stoff, som gir et godt innblikk i situasjonen for russiske journalister og redaktører i dag. Det er for eksempel for lettvint å skrive at “Politkovskaja aldri ble fast spaltist i noen av Norges største aviser”, slik det blir gjort i forordet, eller implisere at hun ikke fikk nok oppmerksomhet i Norge. Ny tid er kanskje ikke en av Norges største aviser, men i det siste året får sin død var Politkovskaja jevnlig på trykk i ukeavisen. Dessverre ser det ikke ut til at alle artiklene ligger tilgjenglig på Ny tids hjemmesider nå. Dessuten viser jo Natalja Novozjilova nettopp til at Politkovskaja hadde mange venner utenfor Russlands grenser, ja kanskje flere enn hjemme i Russland.

Jeg er dessuten uenig i at Russlands president kommer fra landets politiske og intellektuelle elite, slik Widman skriver. Putin kommer fra KGB/FSB, sikkerhetspolitiet som utgjør en stat i staten og har en egen æreskodeks. Det er jo nettopp dette apparatet som er hans maktgrunnlag, og ikke det tidligere Partiet, eller (den tidligere) intelligensiaen.

Men altså, bortsett fra noen små unøyaktigheter av dette slaget er Vox Publicas temanummer viktig lesning. Og for den som lurer, overskriften er selvfølgelig et sitat fra en av de omtalte tekstene, men for å finne ut hvilken må du lese dem selv.

En av mine russiske favorittbøker fra 1990-tallet har nå blitt oversatt til norsk. Medea og hennes barn er en fantastisk fortelling om krim-greske Medea Mendez og hennes storfamilie fra Ljudmila Ulitskajas hånd. Handlingen er lagt til 1970-tallet og selv om hun ikke har noen barn selv er den aldrende Medea selve definisjonen på en mater familias der hun mottar besøk fra alle deler av familien, som har forgreninger utover hele det enorme Sovjetunionen. Disse to størrelsene framstår også som helt sentrale i romanen – på den ene siden sovjetstaten, og på den andre familien. Ulitskaja er en mester til å vise hvordan enkeltmennesket levde og overlevde under sovjetregimet uten å gjøre det til banal, anti-sovjetisk propaganda. Samtidig er boken en hyllest til Krim-halvøyas mangfoldige, multietniske historie. Få er klar over det i dag, men før russerne og ukrainerne begynte å krangle om herredømme over dette ferieparadiset, var Krim dominert av grekere og tartarer, men det var selvfølgelig le-enge før Stalins deportasjoner.

Oversetter Marit Bjerkeng ga oss Sonetsjka på norsk for et år siden og har nok en gang gjort en fantastisk jobb med Ulitskajas stilsikre prosa. Bazar forlag har på sin side gjort en flott jobb med selve boken, som har et lekkert omslag (som er nær ved å overbevise meg om at neste sommer bør tilbringes ved Svartehavet) og en liten liste med forklaringer til sovjetiske realia som kan være til nytte for norske lesere.

Kollega Jelena Markasova holdt i dag et interessant foredrag her ved Universitetet i Bergen om russiske ordbøker som tar for seg språket i sovjetperioden. Budskapet var klart: Gasan Gusejnovs D.S.P. er bra, de andre ordbøkene duger ikke. Men russisk begrenser seg heldigvis ikke bare til sovjetspråket, hva nå det enn måtte være, og nettet er fullt av ordbøker som vil hjelpe oss til å forstå. Selv foretrekker jeg ordboken fra Multilex, som oversetter mellom russisk og en rekke europeiske språk + uzbekisk, men i det siste har jeg også blitt veldig fascinert av Vizual´nyj slovarik som visualiserer assosiasjonene til hvert enkelt ord basert på ulike kriterier (selve ordbokartikkelen, treff på Internett eller lignende). Det er morsomt å se hvor assosiasjonsrekkene fører, som denne fra Tmin (karve) via strana (land) til suverenitet. Selv lærte jeg av nevnte Markasova at doppel kümmel var svært populært i Sovjetunionen i mellomkrigstida, så mine assosiasjoner går snarere fra karve via hjemmebrenning til stupfyll…

Andrej Belyj-prisen er en av russisk litteraturs mest kuriøse. Vinneren får et eple, en flaske vodka og en rubel. Selve prisutdelingen er også litt uvanlig, ettersom vinnerene blir offentliggjort allerede en måned før seremonien finner sted. Til gjengjeld bruker både prismottakerne og prisutdelerne denne måneden på å skrive taler – ingen andre litteraturpriser har så gode taler som Belyj-prisen. Som journalisten Mikhail Trofimenkov skriver “er nettopp disse talene prisutdelingens største attraksjon: deres esoteriske utbrodering antar i beste fall et hint av klovneri, men framstår i verste fall som tung og traurig akademiprosa.”

I forbindelse med at poesifestivalen Audiatur har invitert fjorårets prisvinner i kategorien poesi – Aleksandr Skidan – til Bergen i september har jeg oversatt Dmitrij Golynkos tale til Skidan under fjorårets seremoni. Så får leserne selv vurdere om det dreier seg om klovneri eller akademiprosa.

Aftenposten kunne i går melde at Vladimir Putin og Kreml har tatt kontroll over historieundervisningen i russiske skoler. Presidentadministrasjonen har bestilt en ny lærerveiledning i historie hvor USAs utenrikspolitikk blir kraftig kritisert, hvor Sovjetunionen blir framstilt som en forkjemper for menneskerettigheter, mens Stalins masseslakt blir unnskyldt med samtidens tøffe krav. I Aftenpostens anonyme (!) artikkel kan vi videre lese at Dumaen nylig vedtok en lov som gjør det obligatorisk å undervise etter de lærebøkene læreplanen anbefaler. Bloggerkollega Kalle Kniivilä har skrevet en mer utfyllende sak om samme fenomen som avsluttes med en underholdende test i russisk historie.

Å lage en ny læreplan eller gjøre den obligatorisk er kanskje ikke så oppsiktsvekkende, men Putins innblanding i historieundervisningen føyer seg inn i et mønster av tiltak som har til hensikt å sikre at russiske myndigheters virkelighetsoppfatning får størst mulig ressonans. Det russiske språkåret, som avholdes nå i 2007 og blant annet har til hensikt å opprettholde det russiske språkets posisjon i de områdene hvor det spilte en rolle under sovjetstyret, er et annet. Det var slike tiltak som for et år siden fikk Dmitrij Trenin til å uttale følgende i artikkelen Russia leaves the West:

“Inntil nylig anså Russland seg selv som Pluto i et vestlig solsystem, veldig langt fra sentrum men likefullt en del av det samme solsystemet. Nå har det helt og holdent forlatt den banen. Russlands leder har gitt opp å bli en del av Vesten og har begynt å etablere sitt eget Moskva-sentrerte system.”

Det er verdt å ta denne nyheten på alvor, for som oppstyret rundt krigsminnesmerket i Tallinn tidligere i år viste, så kan forskjellig historieforståelse være opphavet til ganske opphetede konflikter.

Russisk biznizlønsj er et velkjent fenomen for alle som har hatt gleden av å gjøre en eller annen forretning med russere. Da spares det ikke på noe, og iallefall ikke vodkaen. Franskmenn er heller ikke kjent for å være plagsomt avholdne og i et møte mellom Vladimir Putin og Frankrikes nye president Nikolas Sarkozy under G8-møtet i juni ble det tydeligvis konsumert rikelige mengder alkoholholdig drikke. Iallefall nok til at Sarkozy morer seg stort både over det nettopp avsluttede møtet med Putin og den forestående pressekonferansen.

Det er sommer og tid for å lese. Det er iallefall ikke så mye annet å finne på med det været vi er blitt tildelt. Godt da at nettstedet Words Without Borders varter opp med en samling russisk samtidslitteratur i oversettelse til engelsk. Juli-nummeret inneholder alt fra velkjente Viktor Pelevin via fjorårets hit i russisk litteratur Olga Slavnikova til relativt ferske Tatjana Mosejeva. Sjekk det ut!

Dersom du, som meg, har planer om å reise til Moskva, kan det være verdt å ta en titt på nettstedet Enigmaguide. Enigma skal visstnok være en forkortelse for Expats from Norway Indulge in Gourmet Moscow A la carte. Det er likevel vanskelig å overse assosiasjonene til Churchills berømte sitat om Russland som en gåte svøpt i et mysterium inne i en enigma (”Russia is a riddle wrapped in a mystery inside an enigma”), en assosiasjonsrekke som kan utvides til å inkludere Fjodor Tjuttsjevs strofe “Russland kan ikke fattes med forstanden … Russland kan man bare tro på” (Россию умом не понять … в Россию можно только верить). Men det er vel bare om man har forlest seg på litteraturpensumet til russisk storfag …

Enigmaguide har uansett mye nyttig informasjon for nordmenn som skal besøke den russiske hovedstaden, alt fra hvordan man skaffer visum, via akseptabel pris for taxi fra flyplassen til sentrum (og tilbake igjen - noe som selvfølgelig ikke er helt det samme), til tips om hvor man kan spise (og drikke). Selv slutter jeg meg til lovprisningen av den legendariske georgiske restauranten Gurija.

Filminteresserte nordmenn er godt kjent med Andrej Tarkovskijs filmer. Stalker, Solaris og alle de andre mesterverkene er stadig å se på filmklubber rundt i landet. Her i Bergen har dessuten Cinemateket brukt det siste året på å presentere andre sovjetiske filmperler.
Men man kan jo ikke drive og se Tarkovskij i all evighet, og jeg har derfor bestemt meg for å presentere noen av de nyere russiske filmene det er verdt å legge merke til. Den som er ekstra interessert kan følge med på det som skjer i Russland på egen hånd ved å sjekke ut Kinokultura, Kinoart eller Nasj film.

Må se:

- Tilbake (Vozvrasjtsjenie, 2003, Andrej Zvjagintsev)

En av de absolutt beste filmene jeg har sett, både hva gjelder bilde, skuespill og plot. To unge brødre får plutselig tilbake faren som hadde forsvunnet ti år tidligere, men gjensynet blir ikke helt som forventet. Vendepunktet i filmen er av den typen som setter deg fullstendig ut. Se traileren!

- Dårekisten (Dom durakov, 2002, Andrej Kontsjalovskij)

Kontsjalovskij har tydeligvis latt seg inspirere av Emir Kusturica og blander humor og alvor, galskap og storpolitikk. Handlingen utspiller seg i et galehus som har havnet midt i ildlinjen mellom russiske og tsjetsjenske styrker. Jeg blir overrasket om man finner denne i videosjappene i Moskva. Se traileren.

- Gjøken (Kukusjka, 2003, Andrej Rogozjkin)

Forviklingskomedie fra Finland under andre verdenskrig. Det er ikke nødvendigvis gitt at en film hvor en same, en tysker og en russer blir plassert sammen skal få deg til å trekke på smilebåndet, men Rogozjkin har klart det.

- Idioten (Idiot, 2003, Vladimir Bortko)

Ok, dette er jo egentlig en TV-serie, men kan kjøpes på DVD og får dermed plass her. Ikke det at den er så fantastisk, den kan på langt nær måle seg med de beste kinofilmene på denne listen, men det er lagt store ressurser ned i å gjenskape 1800-tallets Russland og serien ble en kjempesuksess blant russiske TV-seere. Dessuten er den så bokstavtro at man knapt behøver å lese boka.

- Koktebel (Koktebel’, 2003, Boris Khlebnikov og Aleksej Popogrebskij)

Kanskje litt merkelig og kanskje litt lang, men til gjengjeld veldig russisk og så ender den jo opp på Krim da.

- Garpastum (Garpastum, 2005, Aleksej German jr.)

Denne har jeg ikke sett, men den virker så lovende at den i alle fall har fått plass på min personlige “må se”-liste. Filmen har fått navn etter et ballspill fra romertiden (Harpastum) og handler om et brødrepar i Petrograd under første verdenskrig som drømmer om sin egen fotballstadion.

- Bror og Bror 2 (Brat og Brat 2, 2000, Aleksej Balabanov)

De cooleste actionfilmene som er laget i det postsovjetiske Russland. Inneholder masse bra popmusikk og mye slang du aldri vil lære av kvinnelige russiske universitetslærere (hør et underholdende eksempel). Toeren er etter min mening hakket bedre enn eneren.

- Elskeren (Ljubovnik, 2002, Valerij Todorovskij)

Helt ok film som kommer med på listen av nostalgiske grunner, den er nemlig spilt inn i Minsk.

For spesielt interesserte:

- Nattevakten (Notsjnoj dozor, 2004, Timur Bekmambetov) og Dagvakten (Dnevnoj dozor, 2005, Timur Bekmambetov)

Science fiction basert på Sergej Lukjanenkos bøker ved sammen navn. Litt for mye Hollywood (overtydelige referanser til Ringenes Herre, Star Wars og Matrix) til at de falt helt i smak hos meg. Se trailere for Nattevakten og Dagvakten.

- Fire (Tsjetyre, 2004, Ilja Krzjanovskij)

Scenariet er skrevet av Vladimir Sorokin og det sier egentlig det meste - dette er ikke en film for de sarte sjeler. Om du ser den får du garantert et nytt syn på russiske babusjkaer.

Mens vi venter på:

- Wow! (Wow!, 2007?, Viktor Ginzburg)

Filmatiseringen av Viktor Pelevins roman Generation ‘P’. Ikke alle vil si seg enig med regissør Ginzburg i at Pelevin lever opp til tradisjonen med store filosofiske romaner, men jeg gleder meg i alle fall til denne filmen.

- Den bebodde øya (Obitaemyj ostrov, 2008?, Fedor Bondartsjuk)

Denne er basert på Strugatskij-brødrenes science fiction-roman ved samme navn. Ser ut til å bli tøff!

Norske lesere har allerede hatt flere anledninger til å gjøre seg kjent med den russiske forfatteren Viktor Pelevins forfatterskap. Generasjon “P” som kom på norsk i 2003 fikk faktisk litt oppmerksomhet på det norske bokmarkedet. Her beskriver Pelevin 1990-tallets Russland med alle dets obskure realiteter.

Nå kan interesserte lesere følge Pelevin videre inn i den russiske samtidens forvirrede, men interessante irrganger gjennom to nye utgivelser på Cappelen. Tallene er nok den romanen som ligner mest på Generasjon “P”, og tar oss med inn i hverdagen til bankmannen Stjopa. Han har fått det for seg at tallet 34 kan hjelpe ham gjennom livet, og sannelig ser det ikke ut til at han har rett, iallefall en stund… Romanen inneholder (så vidt jeg husker) en helt fantastisk skytescene fra en sushi-restaurant i Moskva, samt noen litt for inngående beskrivelser av det gjennomsnittsrusseren ville ha kalt avvikende seksuell aktivitet.

Skrekkens hjelm bygger på myten om Thesevs, men er en meget kreativ omskriving av originalen. Den inngår i en internasjonal bokserie om myter, og kan tidvis gi et visst inntrykk av å være et bestillingsverk. Skrekkens hjelm er den første boken jeg har lest som er bygget opp som en Internett-chat, etter alt å dømme inspirert av Live Journal som har blitt så populært blant russiske nettbrukere.

Oversetter Isak Rogde kunne i dag fortelle lytterne av Ordfront om utfordringene med å oversette Pelevin: “Hver gang jeg åpner en Pelevin-bok tenker jeg at dette blir et helsikkens vanskelig arbeid.” Personlig foretrekker jeg Tallene, eller aller helst Varulvens hellige bok, som enda ikke finnes på norsk. Tittelen på sistnevnte er forøvrig det beste eksemplet på de oversettelsesproblemene Rogde snakker om, fordi hovedpersonen i romanen strengt tatt ikke er en ulv, men en rev. Men Rogde har løst slike utfordringer på en glimrende måte før, så vi kan bare håpe at han gir seg i kast også med denne.

Artemij Lebedev er kul. Han har en visjon om at “design skal frelsa verdi”, og gjør selv alt han kan for å bidra. Som grunnlegger for et firma som nå teller mer enn 170 ansatte tjener han penger på å freshe opp russiske nettsider. Selv har jeg lenge vært en fan av studioets kolleksjon av virtuell tapet. I det siste har han også gitt seg i kast med industridesign, og skal vi tro beskrivelsen av dette tastaturet (ja, det finnes en engelskspråklig side også) kan han ha skutt gullfuglen. Det geniale med Optimus er at hver tast utgjør et display som skifter utseende ettersom den skifter funksjoner. Dermed slipper man å spekulere over om caps lock er av eller på, det er bare å se ned på tastaturet.

Men nytten stopper selvfølgelig ikke der, endelig kan hurtigtaster bli et nyttig redskap også for dem som ikke bruker 10 timer ++ foran skjermen hver dag. For oss som driver med russisk er dette ganske enkelt genialt. Nå slipper man å klistre på egne lapper på tastene for å markere hvor de ulike kyrilliske bokstavene befinner seg, eller instalere egne programmer som tilpasser det latinske tastaturet til det kyrilliske alfabetet på mer eller mindre tilfredsstillende måter. Vidunderet skal visstnok komme på markedet i løpet av 2007, og med et produkt fra Studio Artemij Lebedev slipper man å kjede seg - gjengen har allerede planlagt en egen skjermsparer for Optimusen…

Man trenger ikke mange vekttall i statsvitenskap for å forstå at det politiske klimaet i Russland har gjennomgått radikale endringer de siste 10 årene. Høsten 1998 lå landet med brukket rygg økonomisk og politisk, etter den finansielle krisen som rammet landet den 17. august. Et knapt tiår senere har president Putins autoritære styre og landets enorme gass- og oljeressurser gitt russerne selvtilliten tilbake. Redaksjonen i Nordisk østforum siterer analytikeren Dmitrij Trenin på følgende måte i siste utgave av sitt tidsskrift : “Russland har gitt opp rollen som en perifer planet Pluto i et vestligorientert solsystem og i stedet besluttet å danne sentrum i sitt eget.”

Problemet med denne utviklingen er den sjåvinismen dette medfører - det brer seg en oppfatning av at russerne er bedre enn andre folkeslag. Det ekstreme utslaget av denne utviklingen er utbredelsen av fascistiske grupperinger, gjerne kalt “skinheady” i russisk media, som terroriserer og tar livet av mørkhudete studenter i russiske storbyer. Amnesty International Norge rettet i går oppmerksomheten mot dette problemet med en underskriftskampanje for å minnes drapet på tre slike studenter. Én av dem, den sengalesiske studenten Lamsar Samba Sell, døde av skudd i ryggen på vei hjem fra et internasjonalt kulturarrangement i St.Petersburg, på åstedet ble det funnet et gevær med hakekors.

Men det er ikke bare studenter som får unngjelde, også journalister er utsatt. I går kveld ble Ajdar Buribajev, journalist i det russiske Newsweek, banket opp av fire skinheader på en metrostasjon i sentrum av Moskva.

Problemet er at selv om det nå er satt i gang en etterforskning av dette overfallet, så vil ikke det få noen synlig effekt før russiske politikere med president Putin i spissen aktivt tar avstand fra skinheadene. Slik det nå er kan man begynne å tvile på om Putin i det hele tatt oppfatter dem som et problem.

David Macfadyen er en dyktig slavist. Han interesserer seg blant annet for russisk populærkultur og har holdt foredrag som “Russian Mafia-Manufactured Pedo-Porn-Pop Duo? The Odd Provenance of Tatu” og “The Romance of Piracy: Bootleggers and Hackers in Russian Society Today”. Enda mer interessant for den jevne Internett-surfer er Macfaydens podcast med russisk populærmusikk i ulike sjangre. UCLA professoren har her samlet musikk fra den russiske delen av Internett (Runet), som han presenterer i programmer på et kvarter. Kuriøst nok inneholder det første programmet en russisk remix av norske Röyksopps store hit Eple.

Men det var denne artikkelen fra Eurozine som fikk meg til å stifte nærmere bekjentskap med Macfadyen: “Valentin’s cards. Refereeing the dirtiest match in World Cup history.” Artikkelen er interessant ikke bare i kraft av en flink tittel og et spektakulært tema - den russiske dommeren Valentin Ivanovs bidrag til fotballhistorien ved å dele ut 16 gule og 4 røde kort i åttendedelsfinalen mellom Nederland og Portugal i sommerens VM - Macfadyen trekker også inn et større perspektiv, som utvider kampens kulturhistoriske betydning.

Det er imidlertid et aldri så lite problem med artikkelen - Macfadyen har tydeligvis ikke særlig peiling på fotball, og dermed ender han opp med å trekke konklusjoner på fullstendig sviktende grunnlag. Én ting er at han forveksler antallet utdelte gule kort med antallet spillere som ble notert i dommerens bok - problemet for enkelte av spillerne var jo at de havnet der to ganger, og måtte forlate banen. Verre er det når han prøver å forklare portugisernes defensive taktikk med endringer i poengsystemet innført forut for VM i USA i 1994. Dette poengsystemet har jo ingen relevans for en åttendedelsfinale, hvor man ikke deler ut poeng, men spiller etter cup-prinsippet - vinneren får fortsette i turneringen, mens taperen må reise hjem.

Man kan spørre seg om det ikke er det amerikanske perspektivet som spiller ham et puss. Macfadyens omtale av 94-VM som “the Los Angeles World Cup of 1994″ peker i den retning. I motsetning til OL, eller VM i andre idrettsgrener med langt større popularitet på det nordamerikanske kontinentet arrangeres ikke fotball-VM i byer, men i land.

Jill Walker har en blogg det er verdt å følge med på for den som er interessert i Internettets forunderligheter. I går tipset hun sine lesere om en meget interessant artikkel om hvordan LiveJournal (LJ) vokste ut av Brad Fitzpatricks hybel.

LiveJournal er på mange måter et parallet bloggeunivers hvor ting er “same, same, but different”. Den største forskjellen består nok i at LJ er mer preget av dialog mellom ulike brukere, og som artikkelen indikerer bærer LJ preg av i større grad å være et sted for å bygge/opprettholde sosiale nettverk, noe som også var Fitzpatricks motivasjon for å utvikle produktet. På mange måter ligger LJ derfor nærmere MSN og chatting enn bloggen, som ikke nødvendigvis innebærer en toveis-kommunikasjon.

I artikkelen påpekes det også at LJ i større grad tiltrekker seg tenåringer, mens blogging er mer utbredt blant folk i aldersgruppen 25-35. Dette stemmer muligens, men ikke nødvendigvis i like stor grad for hele verden. Kollega Gasan Gusjenov har studert det russiskspråklige  LJ-samfunnet og funnet at LJ her er populært også blant litt eldre brukere.

Hans forskning introduserer oss dessuten for særegenhetene ved det språket russiske LJ-brukere har utviklet for dette og lignende fora. Et språk fullt av interne koder, som har et særlig fokus på ortografiske feil og kan virke uforståelig ved første øyekast, men som likefullt har sin egen logikk. Den russiske LJ-sjargongen, blant brukerne kalt albansk, kjennetegnes av ortografisk eksperimentering, både i forholdet mellom rettskriving og uttale, og i forholdet mellom det kyrilliske og latinske alfabetet. Når denne sjargongen har fått en så enorm utbredelse i LJ, er det ikke minst på grunn av at man i LJ fokuserer mer på dialog og nettverksbygging. Dermed blir det viktig å beherske den riktige sjargongen for å være en av gjengen. En av de sentrale frasene i LJ-sjargongen er “lær deg albansk”, som blant annet viser til at man skal lære seg å gjøre de “riktige feilene”, det nytter ikke bare å begå en hvilken som helst ortografisk feil, man må sørge for at den faller inn i LJ-sjargongens system.

Det skal nok litt til før denne sjargongen utkonkurrerer det russiske standardspråket utenfor Internettet, men mange av enkeltfrasene har allerede blitt allment kjent. LJ har rett og slett bidratt til en revolusjon i synet på hvilke muligheter som ligger i det russiske språket.

Russlandsnummeret av litteraturtidsskriftet Nordahl & eftf. ble godt mottatt og etterhvert utsolgt. Men det er ingen grunn til å fortvile, for nå har redaksjonen funnet penger til å trykke et nytt opplag. Dermed kan den som vil vite mer om hva som rører seg i den russisk samtidslitteraturen ganske snart oppsøke Jung forlags hjemmesider og legge inn en bestilling.

Den internasjonale organisasjonen Reportere uten grenser slapp like før nyttår sin årlige rapport om forholdene for pressefrihet verden over. Statistikken er dyster og viser at antallet drepte journalister (81) ikke har vært høyere siden 1994. I Europa er det kun russerne som har gjort det til en vane å ta livet av de fremste representantene for den fjerde statsmakt - tre drepte journalister i 2006 er identisk med årsgjennomsnittet for de sju årene Vladimir Putin har sittet ved makten. Ikke engang internasjonal berømmelse kunne redde Anna Politkovskaja fra å bli brutalt myrdet i Moskva for knappe tre måneder siden.

I nabolandet Hviterussland nøyer man seg med å knekke nesen på uønskede journalister. Til gjengjeld utmerker landet seg som et av Internettets svarte hull - det eneste europeiske landet som har fått denne tvilsomme æren. Myndighetene bruker sin kontroll over telenettet og Internett-servere til å stenge nærgående nettsider. Menneskerettighetssenteret Vjasna melder daglig om det hviterussiske regimets forsøk på å knekke det sivile samfunn - som når politiet anholder mindreårige for å være i besittelse av illegale aviser.