Category Archive

En av mine informanter kan opplyse om at et nytt moteord har inntatt Moskva. Adjektivet ortodoks (pravoslavnyj) har nå erstattet kult (kruto) eller stilig (klëvo) blant byens unge og hippe i fraser av typen “Skikkelig ortodoks den mobilen din, ass!” (Pravoslavnoe, blin, u tebja mobilo!) eller “Se den ortodokse bilen da!” (Gljan’, kakaja pravoslavnaja tatsjka!). Særlig populært skal det visstnok være blant politteknologer i Putins parti Forent Russland.

Man kan selvfølgelig filosofere i det vide og brede om hvorfor et adjektiv som ellers er knyttet til russernes (mer eller mindre) offisielle kirke plutselig skal få en ny betydning og bli så populært. Visst har Den russisk-ortodokse kirken styrket sin stilling betraktelig etter at Putin ble president, og visst går folk for tiden av skaftet for å vise sin lojalitet til presidenten (se under), men her må det en mer subtil forklaring til for å forstå hele bildet.

Personlig tror jeg mye av forklaringen ligger i likheten mellom pravoslavnyj (ortodoks) og slavnyj (berømt, men også det litt gammelmodige: skjønn). Dermed blir det interessant å bruke pravoslavnyj fordi det på den ene siden hentyder til et ord (slavnyj) som delvis er gått ut på dato, og fordi det skaper en absurd blanding mellom den tradisjonstro ortodokse kirken og nymotens oppfinnelser som mobilen. Ganske kreativt med andre ord.

Jan Kjærstad etterlyste nylig norske intellektuelle som kunne skrive en tidsskriftsartikkel om bengalsk eller kinesisk samtidslitteratur. Jeg vet ikke om redaksjonen i Nordahl & Eftf. har tenkt å ta opp hansken i noen av sine kommende nummer, men de har ihvertfall viet et helt dobbeltnummer av tidsskriftet til ungarsk samtidslitteratur. For riktig å slå på stortromma ga de samtidig ut et dobbeltnummer om vold i litteraturen. Begge ser forlokkende ut og personlig kommer jeg nok til å avse de 140 kronene det vil koste for en hel årgang, men om det skulle være mulig å komme med en liten bønn, så hadde det vært fint om man kunne legge ut en komplett innholdsfortegnelse på hjemmesidene.

Den som blir fristet til å lese mer om ungarsk samtidslitteratur kan se på denne artikkelen om Imre Kertesz’ skrevet av nobelprisvinnerens engelske oversetter og gjort tilgjengelig på Eurozine.

Eurozine formidler også informasjon om det svenske tidsskriftet Ord & Bilds spesialnummer om russisk samtidslitteratur, som har blitt satt sammen under gjesteredaktør Kajsa Öberg Lindstens kyndige ledelse. Eurozine presenterer nummeret på følgende måte:

More than fifteen years after the fall of the Soviet empire, Russia is still looking for its identity. Traditional phenomena such as orthodox religion and proclaimed patriotism clashes with western consumerism and longing for true democracy. The resulting confusion is clearly visible in many of the short stories in Kajsa Öberg Lindsten’s selection, comprising a dozen writers.

Svenskene hadde også nylig gleden av å få oversatt Vladimir Sorokins siste roman I det heliga Rysslands tjänst (Den’ opritsjnika, 2006). Boken ble lansert på svensk, tysk, fransk og fire andre europeiske språk i forrige uke og har blitt lest som en dystopi, gjennomsyret av kritikk mot Putin-regimets autoritære tendenser. Samtidig er det minst like interessant å se hvordan Sorokin renser språket for anglisismer og erstatter dem med tradisjonelle russiske ord. Sikkert en skikkelig utfordring for oversetter Ben Hellman. Boken anbefales herved.

Hviterussere flest snakker helst russisk, men til gjengjeld er de få som bruker hviterussisk til daglig ivrige forkjempere for sitt morsmål. Likevel er de i en vanskelig stilling. Avisen Nasja Niva kunne nylig fortelle at bare 7% av de bøkene som ble utgitt i Hviterussland i fjor var på hviterussisk. Dette tallet blir imidlertid desimert når man inkluderer antall bøker importert fra Russland. I virkeligheten er det hviterussiske bokmarkedet monopolisert av russiske bøker, og det samme gjelder for film og musikk.

For å gjøre noe med dette bruker hviterussiske kulturaktivister kreftene sine på å oversette internasjonale klassikere. For noen år siden presenterte kulturtidsskriftet Arche Alice i Eventyrland i hviterussisk oversettelse, ved juletider i fjor kom Astrid Lindgrens Karlson på taket som lydbok. Nylig ble det klart at også Shrek 3, på samme måte som de to første filmene, blir dubbet til hviterussisk , og nå er det altså klart at vår Ole Brumm får en ny tvillingbror – Vinja Pykh.

Det er tydelig hvem som er målgruppen for denne kampanjen. Man får bare gratulere hviterussiske barn med gaven!

Som for å balansere inntrykket av kulturaktivistenes politiske korrekthet har følgende filmsnutt blitt publisert på Youtube:

En russisk kollega insisterte på å overrekke meg filmen Valgdagen (Den´ vyborov, 2007, regissør Oleg Fomin), til tross for at jeg ytmet frampå om at det kanskje ikke var så viktig. Hun visste selvfølgelig hva hun gjorde. Jeg var skeptisk og så for meg en billig russisk slap-stick, men filmen, som har fått sjangerbetegnelsen fars-majeure komedie, gir et morsomt og lett nostalgisk tilbakeblikk til 1990-tallets politiske, sosiale og språklige kaos.

Handlingen utspiller seg i forbindelse med et guvernørvalg i Volga-regionen. Redaksjonen i radiostasjonen Liksom radio (Kak-by radio), får fra sin velgjører i oppgave å organisere valgkampen til en totalt ukjent (og totalt inkompetent) kandidat. Dette lykkes de selvfølgelig med, etter å ha gjennomlevd en rekke eventyr som i tillegg til radioens egne journalister og politteknologer involverer nyrike russere, banditter, Kong alkohol, militære, kosakker, fattige kunstnere, fordrukne (og forkledde) prester – kort sagt en kavalkade av de viktigste stereotypene fra ettersovjettidens Russland. Dette kunne lett ha blitt flaut, men karakterbeskrivelsene er så gode at man ikke kan unngå å le med. Filmen blir dessuten frisket opp av noen av periodens mest markante musikere som Konstantin Nikol´skij, Sjnur fra Leningrad, Umaturman, Andrej Makarevitsj fra Masjina Vremeni, Bi-2, Ivanusjki International, osv, osv.

Selv om filmen tydelig tematiserer politisk betente problemstillinger (i 2004 ble guvernørvalgene avskaffet i Russland), er den ikke overtydelig kritisk mot regimet. Som Vita Ramm fra Izvestija påpeker blir man sittende igjen med et inntrykk av at det kanskje var like greit å avskaffe disse guvernørvalgene. Man kan altså spøke med politikk i russisk film, bare det gjøres ufarlig nok.

Men den politiske satiren er på ingen måte hovedtemaet i denne filmen – det er derimot språket. Og kanskje er det nettopp dette som gjør filmen så troverdig, for om det var noe russerne var opptatt av på slutten av 1990-tallet, så var det språkets påståtte forfall. For den som ønsker å vite mer om hva dette går ut på, er det bare å se og lære!

Etter å ha fartet rundt i Norge og verden den siste måneden har jeg nå endelig klart å slå meg til ro – i Passau, Tyskland. Treelvsbyen, hvor Inn og Ilz forenes med Donau har så langt vært en meget positiv overraskelse. Med utsikt mot Donau fra mitt midlertidige hjem i et studenthjem i Passaus gamleby er jeg vitne til at Donau nok ikke er så skjønn og blå som tyskerne skal ha det til, vi snakker vel snarere om en brunfarge av typen engelsk te. Inn derimot er distinkt grønn, noe som gir en fascinerende effekt der elvene møtes.

Wolfgang Büschers siste bok på norsk – Tyskland, en reise – viste seg å være en god innføring i den tyske provinsen for en som fra før bare hadde overflatisk kjennskap til landet. Büscher reiser bokstavlig talt landet rundt langs Tysklands yttergrenser. Han følger klokkeretningene, etter å ha startet i nordvest ved Rhinen så å si ca. kl 10 på kartet. Gradvis viser han hvordan landet endrer seg mens han forflytter seg fra region til region, men er samtidig minst like opptatt av historien som han er av geografien. Særlig minnene fra og konsekvensene av andre verdenskrig står sentralt i boken. En av de stedene Büscher er mest begeistret for på sin reise er nettopp Passau. Han omtaler blant annet Museet for moderne kunst som tilfeldigvis ligger vegg-i-vegg med mitt krypinn og derfor står høyt oppe på kulturprogrammet for de neste månedene. De lokale kneipene (i ordets tyske betydning) jeg har besøkt utstråler nettopp den sjarmen og gjestfriheten Büscher beskriver, kosten er akkurat så kraftig som man forventer, og hvert serveringssted synes å ha sitt eget øl, selvfølgelig med alkoholfrie varianter.

Min midlertidige arbeidsplass, Universität Passau, har også vist seg fra en positiv side, ikke minst på grunn av en gjennomført moderne arkitektur av den typen bare tyskerne kan lage. Det er dessuten en fryd å være på et universitet hvor bibliotekets åpningstider er innrettet etter studentene og forskernes behov, og ikke universitetets ønske om å spare penger. Vil vi noen gang oppleve at Universitetsbiblioteket i Bergen holder åpent til midnatt?

Det eneste som trekker ned er mine begredelige tyskkunnskaper. Man kommer riktignok langt med noen tyske gloser oppblandet med litt engelsk, men hva er vel mer frustrerende enn å nesten forstå alt det som blir sagt. Heldigvis blir det tyskkurs fra neste uke, og da skal jeg legge meg til en skikkelig brei bayeraksent…

Kollega Jelena Markasova holdt i dag et interessant foredrag her ved Universitetet i Bergen om russiske ordbøker som tar for seg språket i sovjetperioden. Budskapet var klart: Gasan Gusejnovs D.S.P. er bra, de andre ordbøkene duger ikke. Men russisk begrenser seg heldigvis ikke bare til sovjetspråket, hva nå det enn måtte være, og nettet er fullt av ordbøker som vil hjelpe oss til å forstå. Selv foretrekker jeg ordboken fra Multilex, som oversetter mellom russisk og en rekke europeiske språk + uzbekisk, men i det siste har jeg også blitt veldig fascinert av Vizual´nyj slovarik som visualiserer assosiasjonene til hvert enkelt ord basert på ulike kriterier (selve ordbokartikkelen, treff på Internett eller lignende). Det er morsomt å se hvor assosiasjonsrekkene fører, som denne fra Tmin (karve) via strana (land) til suverenitet. Selv lærte jeg av nevnte Markasova at doppel kümmel var svært populært i Sovjetunionen i mellomkrigstida, så mine assosiasjoner går snarere fra karve via hjemmebrenning til stupfyll…

De av dere som er av nordtrøndersk herkomst, har et år til overs og sitter inne med et brennende ønske om å lære seg russisk bør følge med nå. Nord-Trøndelag fylkeskommune har nemlig utlyst ledige studieplasser i Hviterusslands hovedstad Minsk for skoleåret 2007/08. Kurset er helt gratis og man får hybel med på kjøpet. Den som oppfyller søknadskriteriene har ingen grunn til å sitte på gjerdet – dette er et av de aller beste russiskkursene i sitt slag. Man får undervisning i små grupper med lærere som har lang erfaring i å undervise nordmenn i russisk. Minsk ligger dessuten veldig sentralt til i Øst-Europa og er et godt utgangspunkt for å bli bedre kjent med denne delen av kontinentet.

Den som ikke har et helt år, men derimot litt penger å rutte med, kan sjekke ut sommerkurset som er annonsert på samme sted. Uansett understreker dette tilbudet sangens visdom:

“Og skull du no vårra født her en plass i (Nord-)Trøndelag, da veit du at din skjebne va i go´lag denne dag”

Jill Walker har en blogg det er verdt å følge med på for den som er interessert i Internettets forunderligheter. I går tipset hun sine lesere om en meget interessant artikkel om hvordan LiveJournal (LJ) vokste ut av Brad Fitzpatricks hybel.

LiveJournal er på mange måter et parallet bloggeunivers hvor ting er “same, same, but different”. Den største forskjellen består nok i at LJ er mer preget av dialog mellom ulike brukere, og som artikkelen indikerer bærer LJ preg av i større grad å være et sted for å bygge/opprettholde sosiale nettverk, noe som også var Fitzpatricks motivasjon for å utvikle produktet. På mange måter ligger LJ derfor nærmere MSN og chatting enn bloggen, som ikke nødvendigvis innebærer en toveis-kommunikasjon.

I artikkelen påpekes det også at LJ i større grad tiltrekker seg tenåringer, mens blogging er mer utbredt blant folk i aldersgruppen 25-35. Dette stemmer muligens, men ikke nødvendigvis i like stor grad for hele verden. Kollega Gasan Gusjenov har studert det russiskspråklige  LJ-samfunnet og funnet at LJ her er populært også blant litt eldre brukere.

Hans forskning introduserer oss dessuten for særegenhetene ved det språket russiske LJ-brukere har utviklet for dette og lignende fora. Et språk fullt av interne koder, som har et særlig fokus på ortografiske feil og kan virke uforståelig ved første øyekast, men som likefullt har sin egen logikk. Den russiske LJ-sjargongen, blant brukerne kalt albansk, kjennetegnes av ortografisk eksperimentering, både i forholdet mellom rettskriving og uttale, og i forholdet mellom det kyrilliske og latinske alfabetet. Når denne sjargongen har fått en så enorm utbredelse i LJ, er det ikke minst på grunn av at man i LJ fokuserer mer på dialog og nettverksbygging. Dermed blir det viktig å beherske den riktige sjargongen for å være en av gjengen. En av de sentrale frasene i LJ-sjargongen er “lær deg albansk”, som blant annet viser til at man skal lære seg å gjøre de “riktige feilene”, det nytter ikke bare å begå en hvilken som helst ortografisk feil, man må sørge for at den faller inn i LJ-sjargongens system.

Det skal nok litt til før denne sjargongen utkonkurrerer det russiske standardspråket utenfor Internettet, men mange av enkeltfrasene har allerede blitt allment kjent. LJ har rett og slett bidratt til en revolusjon i synet på hvilke muligheter som ligger i det russiske språket.

Vår nåværende ambassadør til Russland Øyvind Nordsletten rakk å gjøre seg mektig populær i Ukraina i løpet av sine år som Norges første ambassadør i Kyiv. Blant diplomatene i byen går det fremdeles gjetord om denne høyreiste vikingen som visstnok syklet til møter i det ukrainske utenriksdepartementet. I en fersk bok av Laada Bilaniuk om språksituasjonen i landet får vi en forklaring på hva populariteten består i, fra Ukrainas utenriksminister Borys Tarasiuk, som er opptatt av gode rollemodeller som går foran og viser at også ukrainsk er et språk av internasjonal betydning:

“Some examples are close to my heart. The first ambassador of Norway, Nord Slattern [sic!], impressed everyone. He spoke at parliament in Ukrainian on issues of gender, and this was met with ovations. It was another ground of criticizing those deputies, predominantly deputies on the left, who used only Russian. See - he is a foreigner, he could learn to speak in Ukrainian, and what is it that gets in your way?”

Ukrainas president og revolusjonshelt Viktor Jusjtsjenko gjorde nettopp som Tarasiuk beskrev og kritiserte en byråkrat fra Øst-Ukraina for å foretrekke russisk. Under et møte i innenriksdepartementet langet han ut med følgende tirade mot en politileder fra Zaporizjzja som ba om å få holde sitt innlegg på russisk:

“Kjære venner, la oss nå bli enige om dette… Jeg hadde en kamerat - en ambassadør fra et skandinavisk land som var en stor beundrer av Ukraina. Under et møte sa han spøkefullt: Viktor Andrijovytsj, jeg har en hund som jeg lærte opp til å lyde ukrainske kommandoer på tre måneder. Dere, mine venner, er statstjenestemenn! Og som lovens representanter må dere etterleve språkloven - en statstjenestmann skal beherske ukrainsk, om så med noen feil her og der.”

Hunden er dessverre død, ellers kunne den sikkert ha gjort stor nytte for seg i det ukrainske byråkratiet.