Ulitskaja på norsk (igjen)

En av mine russiske favorittbøker fra 1990-tallet har nå blitt oversatt til norsk. Medea og hennes barn er en fantastisk fortelling om krim-greske Medea Mendez og hennes storfamilie fra Ljudmila Ulitskajas hånd. Handlingen er lagt til 1970-tallet og selv om hun ikke har noen barn selv er den aldrende Medea selve definisjonen på en mater familias der hun mottar besøk fra alle deler av familien, som har forgreninger utover hele det enorme Sovjetunionen. Disse to størrelsene framstår også som helt sentrale i romanen – på den ene siden sovjetstaten, og på den andre familien. Ulitskaja er en mester til å vise hvordan enkeltmennesket levde og overlevde under sovjetregimet uten å gjøre det til banal, anti-sovjetisk propaganda. Samtidig er boken en hyllest til Krim-halvøyas mangfoldige, multietniske historie. Få er klar over det i dag, men før russerne og ukrainerne begynte å krangle om herredømme over dette ferieparadiset, var Krim dominert av grekere og tartarer, men det var selvfølgelig le-enge før Stalins deportasjoner.

Oversetter Marit Bjerkeng ga oss Sonetsjka på norsk for et år siden og har nok en gang gjort en fantastisk jobb med Ulitskajas stilsikre prosa. Bazar forlag har på sin side gjort en flott jobb med selve boken, som har et lekkert omslag (som er nær ved å overbevise meg om at neste sommer bør tilbringes ved Svartehavet) og en liten liste med forklaringer til sovjetiske realia som kan være til nytte for norske lesere.

Bryllupssommer

Andre bruker muligens ferien til å dra på ferie, noen er sikkert innom en og annen festival også. Selv har jeg viet sommeren til bryllupsfeiringer landet og jorda rundt. Det er et valg jeg er såre fornøyd med – få fester er så godt forberedt som bryllupsfesten, og få blir så mye diskutert i ettertid. Men det er viktig å passe på at man får feiret skikkelig!

Dagbladets Magasinet kjører selvfølgelig masse bryllupsstoff nå midt i sesongen, men har av en eller annen grunn valgt å konsentrere seg om Hollywood-versjonen. Godt da at man kan søke tilflukt hos det New York-ukrainske sigøynerpunk-bandet Gogol Bordello og deres rykende ferske plate Super taranta. Den nest siste låta heter rett og slett American Wedding:

Have you ever been to American wedding? // Where is the vodka, where´s marinated herring? // Where is the supply that´s gonna last three days? // Where is the musicians that got the taste? // Where is the band that like Fanfare. // Gonna keep it goin´ 24 hours?!

…

Nothing gets these people going // not even Gypsy Kings // nobody talks about my Supertheory of Supereverythings!

…

I understand the cultures of a different kind // But here word celebration just doesn´t come to mind.

Har du muligheten så sørg for å få sjekket dem ut på Storsjöyran, Storås eller Øya i aller nærmeste framtid!

Den som ikke har den muligheten, men likevel er ute etter litt skikkelig bryllupsinspirasjon kan ta for seg noen av filmhistoriens store bryllupsfilmer: Michael Ciminos Hjortejegeren, Emir Kusturicas filmer eller Alejandro Gonzalez Inarritus Babel.

Slavisk EM 2012

Etter flere års forberedelser fikk polakkene og ukrainerne i dag ja på søknaden om å arrangere EM i fotball i 2012. Det er riktignok noen år fram i tid, men det er ingen grunn til ikke å planlegge turen nedover allerede …

Det er selvfølgelig ikke tilfeldig at disse to landene fikk mesterskapet. Ukraina er en av Europas store fotballnasjoner hvor landets rikinger har valgt å investere fotballpengene innenlands og ikke i England. Ukrainas rikeste mann, Rinat Akhmetov, har investert pengene sine i Sjakhtar Donetsk som for tiden er i ferd med å bygge et av kontinentets flotteste stadionanlegg. At ukrainsk toppfotball er big business kan denne oversikten over Sjakhtars ledelse bidra til å illustrere. Lite trolig at vi vil få se Nils Arne Eggen som trener for den klubben med det første …

En annen riking, Igor Surkis, er president for Dynamo Kiev som i flere årtier har vært med på å sette sitt preg på europeisk toppfotball. Blant annet har tre av klubbens spillere blitt kåret til Europas beste spiller: Oleg Blokhin, Igor Belanov og Andrej Sjevtsjenko. Sine største kamper spiller klubben på den gedigne Olympiastadion.

Polen har kanskje ikke helt de samme meritter å vise til, selv om de imponerte stort i VM i 1982, men for oss nordmenn kan det være verdt å legge merke til at Rosenborg debuterte i Champions League i landets hovedstad Warszawa, en kamp Jørn Jamtfall neppe husker med glede. Dessverre ser det ikke ut til at fantastiske Krakow kommer med på listen over arrangørbyer.

Uansett er UEFAs tildeling av mesterskapet til Polen og Ukraina en meget spennende politisk avgjørelse som vil sikre en kulturell integrering av de to slaviske landene i Europa, og ytterligere styrke båndene mellom de to slaviske naboene. Dette vil nok ikke bety slutten på de politiske utfordringene i Ukraina, men det vil i alle fall ta noe av kraften bort fra de gjentatte påstandene om at ingen i Vest-Europa ønsker å ha noe med landet å gjøre.

Det kan kanskje være på sin plass med en liten “ting du ikke visste om ukrainsk fotball”: Selv om Terje Hauge nok er den norske dommeren med mest internasjonal suksess, er han kanskje også den mest omdiskuterte. Så også i 2005, da han ble hentet inn for å dømme den ukrainske cupfinalen mellom Sjakhtar og Dynamo. Årsaken til at man hentet en norsk dommer var at disse mestermøtene mellom landets to storklubber ofte hadde vært overskygget av beskyldninger om kampfiksing. Hauge skulle altså være et uhildet alternativ.

Det var det imidlertid få Sjakhtar-fans som trodde så mye på etter at de første tjue minuttene var unnagjort. Da hadde nemlig nordmannen rukket å tildele Dynamo et meget omdiskutert straffespark (som de skåret på) og utvise en Sjakhtar-spiller. Det hjalp ikke så mye at han ga Sjakhtar straffe i det 25. minuttet, for lagets polske (sic!) midstopper presterte å bomme. Selv hadde jeg fått billetter på øverste rad, blant en gjeng med svette og etterhvert ganske sinte Sjakhtar-tilhengere og fant det best å holde kjeft. Jeg tror det er første gang jeg har gått fra en fotballkamp i pausen. Hauge, hadde nok eskorte ut av banen, men reiste uansett hjem med bagasjen full av kjeft. Heldigvis for ham er det ikke så mange norske fotballjournalister som følger med på ukrainsk fotball – foreløpig.

Ambassadørens hund

Vår nåværende ambassadør til Russland Øyvind Nordsletten rakk å gjøre seg mektig populær i Ukraina i løpet av sine år som Norges første ambassadør i Kyiv. Blant diplomatene i byen går det fremdeles gjetord om denne høyreiste vikingen som visstnok syklet til møter i det ukrainske utenriksdepartementet. I en fersk bok av Laada Bilaniuk om språksituasjonen i landet får vi en forklaring på hva populariteten består i, fra Ukrainas utenriksminister Borys Tarasiuk, som er opptatt av gode rollemodeller som går foran og viser at også ukrainsk er et språk av internasjonal betydning:

“Some examples are close to my heart. The first ambassador of Norway, Nord Slattern [sic!], impressed everyone. He spoke at parliament in Ukrainian on issues of gender, and this was met with ovations. It was another ground of criticizing those deputies, predominantly deputies on the left, who used only Russian. See – he is a foreigner, he could learn to speak in Ukrainian, and what is it that gets in your way?”

Ukrainas president og revolusjonshelt Viktor Jusjtsjenko gjorde nettopp som Tarasiuk beskrev og kritiserte en byråkrat fra Øst-Ukraina for å foretrekke russisk. Under et møte i innenriksdepartementet langet han ut med følgende tirade mot en politileder fra Zaporizjzja som ba om å få holde sitt innlegg på russisk:

“Kjære venner, la oss nå bli enige om dette… Jeg hadde en kamerat – en ambassadør fra et skandinavisk land som var en stor beundrer av Ukraina. Under et møte sa han spøkefullt: Viktor Andrijovytsj, jeg har en hund som jeg lærte opp til å lyde ukrainske kommandoer på tre måneder. Dere, mine venner, er statstjenestemenn! Og som lovens representanter må dere etterleve språkloven – en statstjenestmann skal beherske ukrainsk, om så med noen feil her og der.”

Hunden er dessverre død, ellers kunne den sikkert ha gjort stor nytte for seg i det ukrainske byråkratiet.