You are currently browsing the category archive for the ‘Ukraina’ category.
Nylig ble jeg bedt om å holde et foredrag om ukrainsk samtidslitteratur på Litteraturhuset i Oslo på et arrangement organisert av en gruppe ukrainske forleggere. En hyggelig anledning til å snakke noe som har interessert meg lenge. Arrangementet ble også omtalt i Dag og Tid, hvor journalisten siterte raust fra foredraget under overskriften Det litterære Ukraina.
Det snek seg dessverre inn en liten feil i avissaken, bildet øverste på side 15 viser Andrej Kurkov, ikke Jurij Andrukhovytsj, slik bildeteksten antyder. Andrukhovytsj ser slik ut:
-
- Jurij Andrukhovytsj
Jeg hadde følgende leserinnlegg på trykk i dagens papirutgave av Adresseavisen:
Unyansert om Ukraina
Bjørn Nistads analyse av ukrainsk politikk er unyansert og skjemmes av faktiske feil. Dette viser seg blant annet i hans analyse av de sosiale og økonomiske utfordringene Ukraina står overfor. Et eksempel er arbeidsmigrasjon, hvor tallene varierer, men de fleste kilder angir at flere millioner ukrainere jobber utenfor landets grenser. Dette er ikke unikt for Ukraina. Verdensbanken oppgir at nabolandet Polen, som er nesten like stort som Ukraina befolkningsmessig, har et tilsvarende antall arbeidere utenfor landets grenser. Det er også riktig at folketallet i Ukraina krymper, både på grunn av lave fødselstall og utvandring. Men også her er landet en del av en trend som omfatter naboland som Russland og Hviterussland. Det er dessuten viktig å være klar over at begge disse tendensene har preget Ukraina siden første halvdel av 90-tallet. Det er derfor ikke riktig, slik Nistad impliserer i sin kronikk, at denne utviklingen er et resultat av Jusjtsjenkos politikk som president.
Også Nistads analyse av Jusjtsjenkos ukrainifiseringspolitikk er problematisk. Et eksempel er den kompliserte språksituasjonen. Selv om det er langt flere som oppfatter ukrainsk som sitt morsmål, enn russisk, blir russisk jevnlig brukt av opp mot halvparten av landets befolkning. Det russiske språkets sterke stilling i Ukraina er et resultat av en historisk prosess hvor ukrainsk ble fortrengt til fordel for russisk både under sovjetperioden og i tsar-tida, og dessuten av russiske mediers sterke stilling i landet i dag. Ukrainske nasjonalister ønsker nå å reversere denne prosessen, ikke minst slik at de som har ukrainsk som morsmål skal kunne bruke språket fritt i sitt eget land. Dette gjenspeiles i utdanningspolitikken. Det er imidlertid ikke riktig, slik Nistad påstår, at “tusenvis av russiskspråklige skoler har blitt nedlagt.” Lederen for den russiske foreningen Russkaja obsjtsjina antyder at 100–150 russiskspråklige skoler har blitt lagt ned hvert år siden 2004. Rask hoderegning tilsier at det maksimalt kan være snakk om 900 skoler. Uansett er dette et tall man har grunn til å stille seg kritisk til, nettopp fordi det kommer fra en pressgruppe for russiskspråklige i landet. Ser man på bakgrunnshistorien oppdager man eksempler på at skoler har blitt nedlagt fordi de ikke har hatt nok elever. Da kan det knappest være snakk om en “hardhendt ukrainifiseringspolitikk.”
Selv forstår jeg ukrainske politikeres ønske om å styrke det ukrainske språkets stilling for å styrke den ukrainske identiteten og for å skjerme landet for politisk og kulturell innflytelse fra Russland. I forlengelse av dette er det naturlig at russisk fortsetter å ha status som et minoritetsspråk. Her finnes det imidlertid ingen fasitsvar og jeg tror ukrainerne ville tjene på å bruke gulrot i form av økonomiske og institusjonelle insentiver snarere enn pisk i språkpolitikken.
Slike nyanser er det ikke plass for i Nistads kronikk som preges retorisk patos og en omgang med kilder som ikke er en akademiker verdig.
Martin Paulsen, postdoktor i russisk, UiB
Det vil si, i avisa hadde de redigert setningen “Lederen for den russiske foreningen Russkaja obsjtsjina antyder at 100–150 russiskspråklige skoler har blitt lagt ned hvert år siden 2004.” til “Lederen for den russiske foreningen Russkaja obsjtsjina antyder at 100 russiskspråklige skoler har blitt lagt ned hvert år siden 2004.” og dermed klart å ødelegge nesten hele poenget med leserinnlegget, men det skal visst komme en korreksjon i morgendagens utgave.
Valget i Ukraina har fått betydelig plass i norske medier, helt sikkert på grunn av alt oppstyret rundt Oransjerevolusjonen for fem år siden. Studentradioen i Bergen viet en helt utgave av sitt utenriksprogram “Mir” [sic!] til Valget i Ukraina, og undertegnede ble bedt om å fortelle om ukrainsk historie. Interesserte kan høre mer om det, og mer av NRKs Moskva-korrespondent Morten Ruuds banning, her.
Forfatteren Vladimir Sorokin pekte nylig ut bloggplattformen Snob som ett av to levende og interessante kulturprosjekter i den russiske Internett-sfæren (det andre er Open space). Man kan synes hva man vil om nettsteder som så åpenbart dyrker (den kapitalistiske) elitismen, men Snob er iallefall et sted for interessante diskusjoner mellom bloggere som har en posisjon i russisk kulturliv, har noe på hjertet og som respekterer hverandre.
Den siste uka har Snobs nettsider vært åsted for diskusjoner om valget i Ukraina. For eksempel så genererte en nyhetssak om at Julija Timosjenko ikke anerkjente valgnederlaget mer enn 500 kommentarer. Man kan nesten få inntrykk av at russerne diskuterer ukrainsk politikk fordi det er så få partipolitiske intriger på hjemmebane. I Russland har jo resultatet av de siste presidentvalgene vært gitt på forhånd.
Nettopp dette er poenget til historikeren og statsviteren Nikolaj Zlobin. I en bloggpost diskuterer han hvorfor russerne har grunn til å misunne ukrainernes deres politiske liv.
Til tross for alle sine synder, alle bagatellmessige diskusjoner og all provinsialitet, så er den ukrainske eliten mer mangfoldig og fargerik enn den russiske. Og, viktigst av alt, de kan det med å skape politikk og mobilisere folket.
Zlobin, som er åpen i sin kritikk av Moskva, fortsetter med å gjøre to grunnleggende poeng som kan relateres til situasjonen i Russland. For det første:
Det er interessant å legge merke til at Ukraina for tredje gang i løpet av en generasjon skifter, eller kanskje bedre — korrigerer — retning politisk. Man kan forholde seg til dette på ulike vis, men for meg personlig er det viktig at landets innbyggere har tatt aktivt del i både den nåværende og foregående korreksjonen [Oransjerevolusjonen]. Dette er en viktig politisk kapital som Russlands naboland har tilegnet seg. Med hensyn til dette kriteriet, og med hensyn til antall kursendringer, henger det postsovjetiske Russland langt etter det postsovjetiske Ukraina.
Dette kan, skriver Zlobin, i neste omgang vise seg å bli et problem for moderniseringen av Russland. Uten evnen til å mobilisere folket blir det vanskelig å modernisere Russland “til folkets gode, og ikke på folkets bekostning”, slik president Medvedev nylig formulerte det. Det andre poenget Zlobin ønsker å gjøre er knyttet til de to ukrainske presidentkandidatene. Han utpeker Janukovitsj til det postsovjetiske områdets “Comeback kid” Nr.1:
Janukovitsj er i dag den absolutte postsovjetiske mester når det gjelder evnen til å stå imot slag og slå tilbake, evnen til å forholde seg til virkeligheten slik den er, og å utnytte enhver sak til egen fordel. Han var så langt nede som det er mulig å komme og nådde toppen som et resultat av en relativt fri nasjonal valgkamp. Derfor vil han bli en utfordrende forhandlingspartner for Medvedev, som ikke har en slik skole bak seg.
Også valgtaperen Timosjenko får ros, for sin evne til å gjennomføre en gjennomtenkt valgkamp som brakte henne nærmere Janukovitsj enn forhåndstipsene antydet. Som resultat av dette har Ukraina i dag et politisk tandem som kan gi landet forbløffende resultater, men Zlobin haster med å legge til: i både positiv og negativ forstand. Han avslutter med et hjertesukk:
Russland har ikke noe av den naturlige draiven som preger Ukraina. Man har en gjennomgående gråhet og massedepresjon. Man blir tvunget til å ta til takke med en politisk ersatz. Dmitrij Medvedevs moderniseringskyss vekket ikke Tornerose. Kanskje det betyr at han ikke er den prinsen man venter på?
For å sammenfatte Zlobin i klartekst: Til tross for at det hadde sine problematiske sider, så viste det nylig gjennomførte presidentvalget i Ukraina med all tydelighet at landet er mer demokratisk enn Russland.
En av mine russiske favorittbøker fra 1990-tallet har nå blitt oversatt til norsk. Medea og hennes barn er en fantastisk fortelling om krim-greske Medea Mendez og hennes storfamilie fra Ljudmila Ulitskajas hånd. Handlingen er lagt til 1970-tallet og selv om hun ikke har noen barn selv er den aldrende Medea selve definisjonen på en mater familias der hun mottar besøk fra alle deler av familien, som har forgreninger utover hele det enorme Sovjetunionen. Disse to størrelsene framstår også som helt sentrale i romanen – på den ene siden sovjetstaten, og på den andre familien. Ulitskaja er en mester til å vise hvordan enkeltmennesket levde og overlevde under sovjetregimet uten å gjøre det til banal, anti-sovjetisk propaganda. Samtidig er boken en hyllest til Krim-halvøyas mangfoldige, multietniske historie. Få er klar over det i dag, men før russerne og ukrainerne begynte å krangle om herredømme over dette ferieparadiset, var Krim dominert av grekere og tartarer, men det var selvfølgelig le-enge før Stalins deportasjoner.
Oversetter Marit Bjerkeng ga oss Sonetsjka på norsk for et år siden og har nok en gang gjort en fantastisk jobb med Ulitskajas stilsikre prosa. Bazar forlag har på sin side gjort en flott jobb med selve boken, som har et lekkert omslag (som er nær ved å overbevise meg om at neste sommer bør tilbringes ved Svartehavet) og en liten liste med forklaringer til sovjetiske realia som kan være til nytte for norske lesere.
Kommentarer