For hundre år siden, om morgenen den 30. juni 1908, sa det PANG i luften over Sibir, og jordkloden opplevde den kraftigste naturlige eksplosjon i moderne tid. De lærde (og de litt mindre lærde) strides fortsatt om hva som egentlig skjedde, men den mest anerkjente versjonen er at en meteoritt eksploderte på himmelen over den russiske ødemarken. Eksplosjonen hadde en ufattelig kraft som veltet 80 millioner trær utover et område på over 2000 kvadratkilometer. 60 mil fra eksplosjonsstedet ble et lokomitiv løftet av jernbanesporet…

Til tross for denne enorme eksplosjonen har det ikke vært mulig å finne noen rester av meteoritten, noe som har ført til et utall ulike teorier om hva som egentlig skjedde denne midtsommernatten i midten av den russiske ødemarka.

En av de mer fantasifulle og utvilsomt den mest velformulerte er den russiske forfatteren Vladimir Sorokins Trilogi (Trilogija), som består av de tre romanene Is (Led, 2002), Bros vei (Put’ Bro, 2004) og 23.000 (23.000, 2005). I Sorokins univers var Tungus-meteoritten en magisk isklump som ble sendt til jorden for å gjenoppvekke 23.000 kosmiske lysstråler som hadde tatt bolig i menneskekropper og dermed blitt fanget i det meningsløse jordlige livet. Kun ved hjelp av denne isen kunne de 23.000 lysstrålene identifiseres og påny forenes i “Lysets brorskap”.

I trilogien forteller Sorokin om hvordan den brorskapets profet, Bro, finner isklumpen, får åpenbart sin misjon og starter jakten på sin 22.999 brødre og søstre. Disse er blonde og blåøyde mennesker over hele verden som besitter evnen til å snakke med hjertet, men denne evnen må vekkes, og det skjer ved hjelp av ishammere laget av is fra Tungus-meteoritten. Brorskapets mål er å samle alle de 23.000 slik at jorden kan utslettes og den kosmiske likevekten gjenopprettes.

Trilogien er fengende for sin umenneskelige kynisme. Fordi Sorokin skriver fra det kosmiske brorskapets perspektiv kan han legge fra seg alle krav til humanisme og medmennskelighet – i deres perspektiv er menneskene bare “kjøttmaskiner” som forstyrrer den kosmiske balansen. Dermed tematiserer den også det 20. århundres viktigste ideologiske erfaring: totalitarismen, hvor det menneskelige blir tilsidesatt for et høyere mål. Dette understrekes ved at brorskapet innfiltrerer både den nazistiske bevegelsen i Tyskland og Sovjetunionens KGB, for å optimalisere den brutale jakten på sine brødre og søstre. Samtidig er det interessant å se hvor godt Lysets brorskap tilpasser seg den verdensomspennende markedsliberalistiske tilstanden på 1990- og 2000-tallet. Markedsliberalismen viser seg å være et enda mer effektiv system for å realisere brorskapets mål enn det nazismen og kommunismen var.

Trilogi er den mest tilgjengelige delen av Sorokins fascinerende forfatterskap og et vakkert minnesmerke over en av vår tids mest spektakulære naturfenomener.

Et par dager etter å ha sendt inn min bokanmeldelse av Edward Lucas’ Den nye kalde krigen til Morgenbladet i forrige uke oppdaget jeg til min forferdelse at noen hadde rukket å bruke ingresspoenget mitt. I min iver etter å uttrykke meg fyndig om det russiske nittitallets essens slik vi oppfatter det her i Norge, skrev jeg følgende:

Det er på tide å ta det inn over seg: Russland er ikke lenger et fattig u-land hvor man dumper utdatert sykehusutstyr og gamle klær, hvor ubåter grunnstøter og fordrukne presidenter snubler ned flytrappen.

Det utmerkede nettbaserte tidsskriftet Transition Online serverte følgende formulering i en artikkel om russiske forretningsmenns syn på utviklingen i landet:

For Russians (and the Kremlin), being cool must be a welcome break from the past. The days of imperial breakup, financial collapse, a boozy president, and sinking submarines seem long gone.

Boris Jeltsins forhold til alkohol og Kursk-katastrofen framstår tydeligvis som markører for en forbigått epoke i nyere russisk historie.

Den tradisjonelle filmfestivalen i Sotsji har preget kulturseksjonen i russiske medier den siste uken. Fotball-EM har selvfølgelig overskygget det meste som har skjedd i den framtidige OL-byen, også hos meg, men jeg bet meg iallefall merke i dokumentarfilmen Jomfrudom regissert av Vitalij Manskij og med manus skrevet av den ikke ukjente forfatteren og litteraturkritikeren Dmitrij Bykov.

Tittelen er ikke tilfeldig. Filmen handler om tre jenter fra den russiske provinsen som er på vei til Moskva for å søke lykken. De bestemmer seg for å utnytte sin uskyld for alt det den er verdt. Filmen ble presentert under konkurranseprogrammet for spillefilmer, men skal være en dokumentar. Den spiller åpenbart på tradisjonelle myter om det uskyldsrene Russland, samtidig som Tsjekhovs Tre søstre med deres “Til Moskva, til Moskva!” lurer i bakgrunn. Man aner noen grunnleggende etiske dilemmaer i bakgrunnen når man får vite at en av jentene i filmen i tillegg til å selge jomfrudommen sin på prostitusjonsmarkedet også fikk penger fra produsentene av filmen, og filmen vakte da også debatt i Sotsji.

Det har gått inflasjon i rapporter om brudd på menneskerettighetene i Hviterussland. Dessverre. Dessverre kjenner jeg også at jeg ikke lenger reagerer på overskriftene i de hviterussiske nettmediene, jeg har jo sett det samme så mange ganger før. Mon om ikke det er president Aljaksandr Lukasjenkas taktikk: å stramme grepet sakte, nesten umerkelig, for ikke å provosere reaksjoner fra det internasjonale samfunnet.

Denne gangen var det likevel noe som fikk meg til å sperre opp øynene. For denne gangen tok de Andrej Ljankjevitsj, den hviterussiske nettavisen Nasja Nivas utmerkede fotograf, som jeg hadde gleden av å treffe i Bergen høsten 2006 og som så ofte de siste årene har stillet min hviterusslandsnostalgi med sine fotoreportasjer fra hverdagslivet i landet. Og ikke nok med det, bildene fra arrestasjonen viser tydelig hvor brutalt Lukasjenkas lakeier i det hviterussiske spesialpolitiet har gått til verket.

Den 26 år gamle fotografen har jobbet i Nasja Niva siden 2002. Hans bilder har dessuten blitt trykket i polske, russiske, tyske, franske aviser og tidsskrifter, og, ikke minst, på forsiden av The New York Times. Han har også mottatt et ti måneder langt stipend fra den prestisjetunge internasjonale organisasjonen World Press Foto. Høsten 2006 var han invitert til Bergen av Rafto-stiftelsen for å dekke stiftelsens 20 års jubileum, hvor han gjorde et uutslettelig inntrykk med sitt gode humør.

Arrestasjonen skjedde i forbindelse med markeringen av 90-årsdagen for opprettelsen av Den hviterussiske folkerepublikken i 1918, av mange hviterussere holdt for å være den første hviterussiske statsdannelsen. Andrej ble arrestert sammen med sin journalistkollega Siamion Pjetsjanko, og var i besittelse av pressekort og et profesjonelt kamera. Spesialpolitiet var altså fullt klar over at de arresterte journalister. Pjetsjanko ble tidligere i dag dømt til 15 dagers fengsel, beskyldt for å ha ropt “Leve Hviterussland!” og for å ha holdt et forbudt hviterussisk flagg i hendene. Begge anklagene ble avvist av journalisten selv, som viser til at han var ute for å dekke demonstrasjonen for sin avis. Rettsaken mot Andrej finner sted torsdag kl 0900 hviterussisk tid.

Nasja Nivas videoreportasje viser tydelig at det gikk hardt for seg under den hviterussiske opposisjonens markering, hvor 3-5000 mennesker deltok.

For noen år siden skrev jeg en artikkel om den hviterussiske dikteren og nasjonalisten Slavamir Adamovitsj. Han gjorde seg berømt og beryktet i hjemlandet med diktet “Drep presidenten!”, som gjorde ham upopulær blant myndighetene og resulterte i en kortere fengselsstraff. Etter å ha sluppet ut demonstrerte han sin misnøye med den manglende ytringsfriheten i landet ved å sy igjen sin egen munn under en gatedemonstrasjon i Minsk.  Etterhvert så han seg nødt til å flykte til Norge, hvor han til slutt fikk politisk asyl. Nå har NRK P2s  Detektor ved journalist Janne Kjellberg fattet interesse for Adamovitsj og i morgen fredag er programmet viet den etterhvert norske hviterusseren:

1996 ble den hviterussiske dikteren Slavamir Adamovitsj fengslet i 10 måneder for å ha skrevet  diktet ”Drep presidenten!”.

På nitti-tallet var Adamovitsj en av Hviterusslands sentrale litterære stemmer med sine ekstreme kunstprovokasjoner rettet mot president Lukasjenko. I dag lever Adamovitsj ensom og isolert som politisk flyktning i Norge. 

Hvorfor er det ingen som har hørt om ham i Norge - Norge som ellers er så opptatt av ytringsfrihet og forfulgte forfattere?

Detektor har oppsøkt den  hviterussiske dikteren og nasjonalisten som utfordret ytringsfriheten i et av Europas mest autoritære regime.

Programansvarlig: Janne Kjellberg

HØR PÅ

DETEKTOR, NRK P2

FREDAG kl. 09:03

LØRDAG kl: 16:03

Den som tar seg bryet med å slå på radioen i morgen formiddag vil dermed få muligheten til å høre undertegnede lese dikt…

Det russiske pønkbandet Grazjdanskaja Oboronas vokalist og frontfigur Jegor Letov døde i går av hjerteinfarkt i sin hjemby Omsk. Letov ble bare 43 år, men til tross for et meget turbulent liv i opposisjon til alle slags autoriteter rakk han å gi pønken et russisk ansikt.

Grazjdanskaja Oborona (Grob) og Letov besøkte i fjor høst Tromsø og Oslo, og norske konsertgjengere fikk dermed en unik mulighet til å gjøre seg kjent med et stykke russisk musikkhistorie. Dette bildet som nå pryder GrObs offisielle hjemmeside er tatt nettopp i Tromsø:

Letov var en levende legende i Russland og sanger som Vse idet po planu (Alt går etter planen), er et obligatorisk reportoar for alle hobby-gitarister med respekt for seg selv:

En av mine informanter kan opplyse om at et nytt moteord har inntatt Moskva. Adjektivet ortodoks (pravoslavnyj) har nå erstattet kult (kruto) eller stilig (klëvo) blant byens unge og hippe i fraser av typen “Skikkelig ortodoks den mobilen din, ass!” (Pravoslavnoe, blin, u tebja mobilo!) eller “Se den ortodokse bilen da!” (Gljan’, kakaja pravoslavnaja tatsjka!). Særlig populært skal det visstnok være blant politteknologer i Putins parti Forent Russland.

Man kan selvfølgelig filosofere i det vide og brede om hvorfor et adjektiv som ellers er knyttet til russernes (mer eller mindre) offisielle kirke plutselig skal få en ny betydning og bli så populært. Visst har Den russisk-ortodokse kirken styrket sin stilling betraktelig etter at Putin ble president, og visst går folk for tiden av skaftet for å vise sin lojalitet til presidenten (se under), men her må det en mer subtil forklaring til for å forstå hele bildet.

Personlig tror jeg mye av forklaringen ligger i likheten mellom pravoslavnyj (ortodoks) og slavnyj (berømt, men også det litt gammelmodige: skjønn). Dermed blir det interessant å bruke pravoslavnyj fordi det på den ene siden hentyder til et ord (slavnyj) som delvis er gått ut på dato, og fordi det skaper en absurd blanding mellom den tradisjonstro ortodokse kirken og nymotens oppfinnelser som mobilen. Ganske kreativt med andre ord.

Hvor mange homofile fotballspillere kjenner du? Selv har jeg spilt fotball i mer enn 20 år med hundrevis av forskjellige medspillere. Kun én av dem har vært åpent homofil. Dermed er jeg én bedre enn den svenske fotballegenden Glenn Hysén.

Bergens Tidende sammenligner i dagens leder holdningene til homofili  i idrettsbevegelsen med de man finner i Den norske kirke og er nok ikke så langt fra sannheten. Idrettsorganisasjonenes manglende innsats for å øke aksepten for homofile blir særlig påfallende når man ser hvor store ressurser som har blitt brukt på likestilling og kampen mot rasisme. Man kan saktens si at det fremdeles er et godt stykke å gå der også, men det betyr ikke at de homofile skal måtte vente til etter at kvinner og fargede er fullt akseptert til de kan få nyte godt av en lignende oppfølging. Personlig tror jeg nok det kreves større vilje til aktiv innsats enn hva Starts sportslige leder ga uttrykk for høsten 2006:

Om det blir mange store anti-homofobi prosjekter tviler sportslig leder Gjone på.

– Det viktigste for oss er å signalisere at det å være homo ikke er negativt. At ingen skal føle seg utenfor fordi de ikke er hetero. Det som er viktig for Start er at folk kan spille fotball og at de er hyggelige mennesker. Da er det uinteressant hvilken legning de har.

Men hva er problemet? BT-lederen snakker om diskriminering av homofile:

Idrettens homofobi er av den klassiske utgaven; hetsing, stempling og utskjelling av mennesker som blir oppfattet som annerledes, enten det skjer for å skape frykt eller for å overdøve egen frykt. Idrettens toleranse for homohets er i slekt med andre former for diskriminering, som rasisme.

Selv tror jeg det handler mindre om åpenlys hetsing av konkrete homofile enn om en måte å snakke om homofili på som gjør at de oppfatter seg som uønsket. “Homo” blir brukt som en betegnelse på alt det man ikke ønsker å være, som “den andre” man definerer seg i opposisjon til. Når dommeren er dårlig er han en homo, når man hater motstanderne kalles de homser. Dette har selvfølgelig ingenting med de aktuelle dommernes eller spillernes legning å gjøre, men er med på å skape en atmosfære hvor det må være vanskelig å stå fram som homofil. Innenfor fotballen er homo altså fremdeles noe man blir beskyldt for å være.

Kvinnelige og fargede fotballspillere har blitt mer og mer akseptert etterhvert som de har levert OL-gull og avgjørende mål. Kanskje må det en homofil toppskårer til for å endre holdningene?

Jan Kjærstad etterlyste nylig norske intellektuelle som kunne skrive en tidsskriftsartikkel om bengalsk eller kinesisk samtidslitteratur. Jeg vet ikke om redaksjonen i Nordahl & Eftf. har tenkt å ta opp hansken i noen av sine kommende nummer, men de har ihvertfall viet et helt dobbeltnummer av tidsskriftet til ungarsk samtidslitteratur. For riktig å slå på stortromma ga de samtidig ut et dobbeltnummer om vold i litteraturen. Begge ser forlokkende ut og personlig kommer jeg nok til å avse de 140 kronene det vil koste for en hel årgang, men om det skulle være mulig å komme med en liten bønn, så hadde det vært fint om man kunne legge ut en komplett innholdsfortegnelse på hjemmesidene.

Den som blir fristet til å lese mer om ungarsk samtidslitteratur kan se på denne artikkelen om Imre Kertesz’ skrevet av nobelprisvinnerens engelske oversetter og gjort tilgjengelig på Eurozine.

Eurozine formidler også informasjon om det svenske tidsskriftet Ord & Bilds spesialnummer om russisk samtidslitteratur, som har blitt satt sammen under gjesteredaktør Kajsa Öberg Lindstens kyndige ledelse. Eurozine presenterer nummeret på følgende måte:

More than fifteen years after the fall of the Soviet empire, Russia is still looking for its identity. Traditional phenomena such as orthodox religion and proclaimed patriotism clashes with western consumerism and longing for true democracy. The resulting confusion is clearly visible in many of the short stories in Kajsa Öberg Lindsten’s selection, comprising a dozen writers.

Svenskene hadde også nylig gleden av å få oversatt Vladimir Sorokins siste roman I det heliga Rysslands tjänst (Den’ opritsjnika, 2006). Boken ble lansert på svensk, tysk, fransk og fire andre europeiske språk i forrige uke og har blitt lest som en dystopi, gjennomsyret av kritikk mot Putin-regimets autoritære tendenser. Samtidig er det minst like interessant å se hvordan Sorokin renser språket for anglisismer og erstatter dem med tradisjonelle russiske ord. Sikkert en skikkelig utfordring for oversetter Ben Hellman. Boken anbefales herved.

Hviterussere flest snakker helst russisk, men til gjengjeld er de få som bruker hviterussisk til daglig ivrige forkjempere for sitt morsmål. Likevel er de i en vanskelig stilling. Avisen Nasja Niva kunne nylig fortelle at bare 7% av de bøkene som ble utgitt i Hviterussland i fjor var på hviterussisk. Dette tallet blir imidlertid desimert når man inkluderer antall bøker importert fra Russland. I virkeligheten er det hviterussiske bokmarkedet monopolisert av russiske bøker, og det samme gjelder for film og musikk.

For å gjøre noe med dette bruker hviterussiske kulturaktivister kreftene sine på å oversette internasjonale klassikere. For noen år siden presenterte kulturtidsskriftet Arche Alice i Eventyrland i hviterussisk oversettelse, ved juletider i fjor kom Astrid Lindgrens Karlson på taket som lydbok. Nylig ble det klart at også Shrek 3, på samme måte som de to første filmene, blir dubbet til hviterussisk , og nå er det altså klart at vår Ole Brumm får en ny tvillingbror – Vinja Pykh.

Det er tydelig hvem som er målgruppen for denne kampanjen. Man får bare gratulere hviterussiske barn med gaven!

Som for å balansere inntrykket av kulturaktivistenes politiske korrekthet har følgende filmsnutt blitt publisert på Youtube: