Endelig kunne Raftostiftelsen offentliggjøre at årets pris går til journalisten Malahat Nasibova fra Aserbajdsjan. Nasibova får prisen for sine modige rapporter om de lokale myndighetenes maktovergrep mot befolkningen i den autonome republikken Nakhitsjevan, som ligger inneklemt mellom Iran, Tyrkia og Armenia. Det er spesielt verdt å legge merke til at Nasibova fortsetter å rapportere til tross for at hun flere ganger har blitt banket opp av politiet, arrestert og utsatt for drapstrusler.

Prisen setter fokus på forholdet for journalister i Aserbajdsjan, og derfor er det ekstra interessant at også organisasjonen World Association of Newspapers and News Publishers (WAN), hvor Norske Avisers Landsforbund er medlem, har fokusert på Aserbajdsjan de siste dagene. I en pressemelding som ble lansert samme dag som Raftostiftelsens offentliggjøring oppfordrer WAN aserbajdsjanske myndigheter til å løslate fem redaktører, journalister og bloggere som sitter fengslet i landet. I følge organisasjonen er det nødvendig med dyptgripende reformer for å gi rom til frie medier i Aserbajdsjan. I tillegg til de omtalte løslatelsen krever WAN at den voldelige trakasseringen av journalister opphører, at de som er ansvarlige for vold mot journalister holdes rettslig ansvarlige, at injurier og æreskrenkelser ikke skal omfattes av straffelovgivningen, og at det i større grad skal åpnes opp for uavhengige medier.

Almost two decades after the end of the Soviet era and the advent of democracy in Azerbaijan, we find few if any signs of the emergence of the stable, strong, independent and free press which is fundamental to the functioning of a fair and free society with accountable government and other public institutions. In its place, we observe a handful of non-governmental media trying to survive in a pervasive climate of intimidation and fear, financially crippled and with insignificant audiences. Drastic reforms are clearly required.

Situasjonen for uavhengige journalister i Aserbajdsjan er svært vanskelig. Derfor er det godt å se at Raftostiftelsen ikke er alene om å ta opp dette problemet. Vi som bor i Bergen vil få anledningen til å sette oss enda bedre inn i disse problemstillingene under Raftohelgen 30.oktober–1.november.

Det er i år ti år siden Lukasjenka-regimet viste seg fra sin mest brutale side. I perioden fra mai 1999 til juni 2000 ble fire kjente hviterussere “forsvunnet” under uklare omstendigheter. De fire var Jury Zakharanka, tidligere offiser og innenriksminister; Viktar Hantsjar, tidligere statssekretær og kandidat i opposisjonens uoffisielle presidentvalg i 1999; Anatol Krasowski, suksessfull forretningsmann; og Zmitser Zavadski, kameramann for den russiske TV-stasjonen ORT.

Omstendighetene rundt forsvinningene er uklare, dette gjelder både hva som faktisk skjedde og motivet for at noen skulle ha ønsket dem vekk. Samtidig var alle fire hår i presidentens politiske suppe. Flere av dem hadde tidligere jobbet tett sammen med ham, slik som Hantsjar som ledet Lukasjenkas valgkamp foran presidentvalget i 1994. Han kjente dermed presidenten bedre enn de fleste og kan derfor ha blitt oppfattet som en ekstra farlig opposisjonell. Ingen av de fire har blitt funnet, og når man i dag snakker om “forsvinninger” så underforstår man gjerne at de har blitt likvidert.

For mange hviterussere opposisjonelle er Lukasjenka-regimet fremdeles i dag et brutalt regime. De som våger seg ut på demonstrasjoner risikerer å bli fengslet, miste jobben eller studieplassen. Likevel er det som skjedde for ti år siden noe ekstraordinært i moderne hviterussisk historie. Det hviterussiske rettsvesnets behandling av disse forsvinningene har vært pinlig, og båret preg av å skulle avlede kritikk fra det internasjonale samfunnet. Denne taktikken er lett gjennomskuelig. Som enerådende president i en autoritær stat har Lukasjenka et ufravikelig ansvar for det som skjedde, og det påligger ham å bidra til en oppklaring av forholdene.

Mandag og tirsdag skal jeg disputere for PhD-graden i russisk filologi på universitetet i Bergen. Mandag ettermiddag skal jeg holde en 45 min prøveforelesning med tittelen “Standard Language(s) and Contemporary Russian Literature” (kl 1630, Aud B, Sydneshaugen skole). Tirsdag finner selve disputasen sted (kl 0930–1230, samme auditorium). Der skal jeg diskutere avhandlingen Hegemonic Language and Literature: Russian Metadiscourse on Language in the 1990s med Henning Andersen (UCLA) og Michael S. Gorham (University of Florida).

Avhandlingen tar for seg språkdebatten i Russland på 1990-tallet, og fokuserer på forholdet mellom standardspråket og litteraturen. Studien er basert på en undersøkelse av russiske litteraturkritikeres kommentarer til språket i fire litterære verker. Språkdebatten forstås her som en eksplisitt metadiskurs om språk og undersøkes i forhold til to konsepter: normforhandlinger og språkideologi. Samlet fungerer disse to konseptene som et redskap til å tolke litteraturkritikernes kommentarer til språket i Russkaja krasavitsa (1990) av Viktor Jerofejev, Norma (1994) og Roman (1995) av Vladimir Sorokin, og Generation “P” (1999, oversatt til norsk som Generasjon P), av Viktor Pelevin. Min undersøkelse viser at de russiske litteraturkritikerne definitivt diskuterer språket i sine anmeldelser. Kritikernes kommentarer om språket er ofte relatert til andre kritikeres utsagn, og noen ganger til en mer generell offentlig metadiskurs om språket. Noen av dem forhandler i hvilken grad bannord eller engelske lånord skal aksepteres i språket, andre diskuterer standardspråkets utvikling.

Alle interesserte er hjertlig velkomne til begge arrangementene.

Alexander Rybak har fått mye kjeft for å dra til Minsk, men det er først og fremst i Norge. I Hviterussland ble han tatt i mot som en helt, ikke minst av president Aljaksandr Lukasjenka som sang villig med under Rybaks framføring av den hviterussiske folkesangen Kupalinka.

Rybak opptrådte i Minsk’ største konserthus, Republikkpalasset, hvor han i tillegg til Kupalinka sang hiten Fairytail. Den som vil prøve å gjøre Rybak etter kan sjekke ut denne karaokeversjonen av Kupalinka.

Etter å ha blitt skuffet over den russiske litteraturens utvikling på 1990-tallet leter litteraturkritikerne nå med lys og lykter etter den russiske litteraturens nye håp. En av de ofte omtalte er den 40-årige Denis Gutsko, som vant den russiske Booker-prisen i 2005. Det blir sagt at han skriver om Russland med Tarantino som forbilde.

Hans siste bok, Et lite hus i Armageddon (Domik v Armageddone), er fortellingen om den foreldreløse Fima som blir med i en ekstremistisk ortodoks gruppering som kjemper mot forbrukersamfunnet. Romanen har imidlertid høstet høyst variable kritikker:

Et lite hus i Armageddon har blitt nok en banalitet i den samtidige “unge” litteraturen: [den preges av] fremmedgjøring, ønsket om å kompensere [for denne fremmedgjøringen] gjennom det varme, familieaktige brorskapet i en ideologisk organisasjon, kampen mot forbrukersamfunnet, løgner, falskhet og de evige nederlagene, ettersom det i dagens Russland ikke er mulig å løse noen problemer med ærlige midler.

Gutsko blir sammenlignet med andre unge forfattere som også skriver om den opprørske ungdommen som den nye litterære superstjernen Zakhar Prilepin og litteraturkritikeren Roman Sentsjin, men når i følge Nezavisimaja Gazetas litteraturanmelder ikke helt opp til de to. Samtidig er også kvaliteten på disse tos forfatterskap varierende, så det spørs om ikke litteraturkritikerne må fortsette jakten på Russlands nye litterære håp.

Teknikken har gjort det mulig for meg å få sett filmen Rossija 88. Filmen har så langt vært årets mest omdiskuterte og minst sette i Russland. Årsaken er enkel. Til tross for mye heder på internasjonale filmfestivaler har den ikke sluppet til på russiske kinoer. Den er rett og slett for kontroversiell for russiske myndigheter. Samtidig har regissør Pavel Bardin valgt å holde filmen borte fra nettet – inntil nå. Dermed kan russerne endelig få sett filmen, og diskusjonen går høyt blant russiske bloggere.

Filmen forteller historien om en gruppe russiske nynazister som holder til i en bunker i utkanten av Moskva og gjør alt de kan for å gjøre livet surt for imigranter fra Sentral-Asia og Kaukasus som tjener til livets opphold på markeder utenfor den russiske hovedstaden. Filmen berører dermed et av de alvorligste problemene i dagens Russland, rasistisk motivert vold. Kontroversen består i at regissøren har antydet en forbindelse mellom den tøylesløse, meningsløse volden og russiske myndigheter. I bunkeren har nynazistene et bilde av Adolf Hitler som kan snus for å vise fram Vladimir Putin dersom politiet skulle komme innom på inspeksjon.

Rossija 88 er filmet som en stilistert hjemmelaget dokumentar a la Youtube og har tydeligvis hatt filmer som This is England, Romper Stomper, American History X som forbilder. Som en russisk blogger sier det: hvis du skriver inn skinhead i søkefeltet på Youtube, så er det i praksis Rossija 88 som dukker opp. Handlingen drives fram av et Romeo og Julie-motiv etter at hovedpersonen Sjtiks søster Julia forelsker seg i en av de azerbajdsjanerne Sjtik nærer et så sterkt hat mot. Likevel klarer handlingen aldri helt å fenge, og det mest interessante forblir skildringen av nynazistene som framstår som et kobbel med hundevalper der de småslåss seg imellom og markerer territorium ved å urinere på utallige gatehjørner.

Det er dessuten interessant å legge merke til reaksjonene blant russiske bloggere, som stort sett er negative. Dessverre virker det ofte, slik en twitrer uttrykte det, som om dette gjenspeiler bloggernes overpatriotiske sympatier. Dette viser seg for eksempel i reaksjonene på den eviglange listen av ofre for nynazister i det postsovjetiske Russland. En av bloggerne mente at denne burde ha vært erstattet av en liste over russiske falne i de to Tsjetsjenia-krigene.

Den lenge varslede seieren i Melodi Grand Prix satte (fjortis-) Norge på hodet, men interessen var ikke så mye mindre i Rybaks fødeland, Hviterussland. For et folk sulteforet på internasjonal anerkjennelse kom Grand Prix-seieren som et kjærkomment lyspunkt. Mens NRK nøyde seg med reportasje fra samfunnshuset på Nesodden, vartet TV-kanalen Belsat opp med en koselig hjemme-hos reportasje fra de to stolte bestemødrenes Grand Prix-vake i Vitsebsk (19:20 ut i programmet for den som ikke ønsker å oppdatere seg på gammelt nytt fra Hviterussland).

Internettsidene til Radyjo Svaboda har på sin side valgt å spørre sine lesere hvem Rybak egentlig er, hviterusser, nordmann, russer, eller sovjetmenneske. I skrivende stund er fordelingen rørende broderlig — 37% både for hviterusser og nordmann.

Samtidig fungerte Grand Prix-seieren som en interessant bakgrunn for delegasjonen av hviterussiske opposisjonspolitikere som denne uken besøker Oslo. Et konkret resultat av delegasjonens samtaler med norske myndigheter er forslaget om å la hviterussiske ungdommer, representanter for både opposisjonelle og offisielle organisasjoner, komme til Norge og møte norske ungdommer. Ja, hvorfor ikke? Den internasjonale isolasjonen er i dag en av de største hindringene for utviklingen av et velfungerende sivilt samfunn i Hviterussland, og blandingen av hviterussisk og norsk kultur har tydeligvis et stort potensiale.

Jeg har lest Arche helt siden jeg begynte å lære meg hviterussisk en gang like etter tusenårsskiftet. Et solid kulturtidsskrift av beste østeuropeiske sort som ikke er redd for å kjøre på med numre på over 1000 sider, og et must om du vil følge med på hva intellektuelle hviterussiske nasjonalister tenker om verden.

Men et slikt tidsskrift kan selvfølgelig ikke bare operere helt fritt i Hviterussland. Vi snakker tross alt om et av Europas mest autoritære regimer. President Lukasjenkas administrasjon har lagt seg i selen for å utarbeide et lovverk som kan brukes til å kontrollere annerledestenkende i landet. En av de viktigste lovene i så måte er anti-ekstremismeloven fra 2007 som blant annet forbyr handlinger eller ytringer som prøver å eller oppfordrer til å endre landets grunnlov med makt, eller som på andre måter kan bidra til å øke spenningsnivået mellom ulike religiøse, nasjonale eller sosiale grupper i landet. Også forsøk på å hindre den hviterussiske valgkommisjonens arbeid blir forbudt ved denne “loven til bekjempelse av ekstremisme“.

Med dette som bakgrunn ble historikeren Aljaksandr Pasjkevitsj stanset av tollerne på grensen mellom Hviterussland og Polen i oktober i fjor. I bagasjen hadde han ti eksemplarer av Arches nr 7/8 for 2008 som han skulle overlevere til de polske bidragsyterne. Toller Renata Nedbajeva mente at tidsskriftets innhold kunne “skade Hviterusslands nasjonale interesser”, og det lokale KGB ba om at de ti eksemplarene ble destruert. Saken ble trukket for retten og i februar falt dommen i byretten i Brest, hvor dommeren fant at fire av artiklene i nummeret inneholder ekstremistiske ytringer. Den ene av disse viser hvor absurd hele saken er. Dommeren fant at følgende uttalelse om gjennomføringen av valget i Hviterussland i 2008 var ekstremistisk:

Fraværet av forventninger i forhold til regimets maktesløse representanter og opposisjonens passive tilnærming til valgkampen gir ikke borgerne noe annet valg enn å godta regimets ferdiglagede pakke. For eksempel så finnes det i realiteten ingen motstand mot ordningen mot forhåndsvalg…

Dermed så er det altså ekstremisme å påpeke at det ikke finnes noen motstand mot regimets gjennomføring av politiske valg. Nettopp denne tolkningen viser at problemet ikke nødvendigvis er loven i seg selv. Ulike anti-terrorlover og lover mot ekstremisme kan man finne i mange land. De vil selvfølgelig variere i innhold, men spørsmålet er like gjerne hva de brukes til, i hvilken grad rettssystemet lar seg påvirke av den utøvende makten til å “ta” meningsmotstandere.

Selv har jeg ikke hatt noen problemer med å motta tidsskriftet som blir sendt meg fra Minsk. Forrige gang jeg mottok Arche kom det til og med i en konvolutt merket med “Vypusk dazvoleny” (godkjent for utførsel). Regimets voktere er tydeligvis selektive.

Den som vil høre mer om situasjonen i Hviterussland i dag kan ta turen til Litteraturhuset i Oslo på mandag, hvor Helsingforskomiteen har invitert en rekke hviterussiske politikere og representanter for uavhengige organisasjoner til å diskutere landets forhold til EU.

Gjennomsnittlig levealder for menn i Russland er 59,3 år. Det er derfor ikke til å undres over at filosofen Vadim Tsymburskij ikke ble mer enn 52 år, i fjor var jo også Jegor Letov med på å opprettholde den dårlige statistikken. Den politiske filosofen, som også har blitt omtalt som “den russiske Huntington,” var en av de mest originale og fascinerende tenkerne i det postsovjetiske Russland.

I en artikkel i tidsskriftet Nordisk Østforum (Vadim Tsymburskij og Russland som øy: å forandre Russlands geopolitiske selvbilde, Nordisk Østforum 2/2008) skriver kollega Jardar Østbø om hvordan avviste de mest utbredte svarene på søken etter den russiske vei. Istedet for det klassiske todelte valget mellom et eurasisk eller et vestvendt Russland, foreslo Tsymburskij en mer isolasjonistisk tilnærming. I følge ham burde Russland snu ryggen til Europa, både som inspirasjon til videre utvikling og som område for videre ekspansjon, samtidig må landet avstå fra forsøk på å dominere over eller inngå allianser med land i det såkalte eurasiske området. For Russland er egentlig en øy. Som Jardar skriver:

Tsymburskij er en glødende tilhenger av en ikke-ekspansjonistisk russisk utenrikspolitikk. Russland må forsone seg med sine nye grenser, mener Tsymburskij: Det territorielle tapet i 1991 var ikke en oppgivelse av landets “naturlige grenser,” men tvert imot slutten på en nesten 300 år lang imperialistisk blindgate.

Russland er nemlig et eget kontinent, eller altså en øy. Tsymburskij har filologisk utdannelse og bruker sinnrike historiske undersøkelser for å underbygge øy-metaforen, men det viktigste for oss som Russlands naboer er kanskje fokuset på ikke-ekspansjonisme. Måtte Tsymburskijs død bidra til å gjøre slike tanker mer aktuelle!

Hviterusseren Aleh Dasjkevitsj’ film Zjurnalisty, gir et interessant innblikk i menneskerettighetssituasjonen i Hviterussland. Samtidig forteller den en historie ikke bare om abstrakte begreper som ytringsfrihet og pressefrihet, men også om hva Lukasjenka-regimets undertrykkende mekanismer har å si for enkeltmenneskene — for de mange journalistene som må velge mellom mulighetene til å ha til salt på grøten og ønsket om å fortelle om situasjonen i landet slik de ser den. Dasjkevitsj film viser hvor vanskelig det er for journalistene å følge sin overbevisning i et land hvor de blir systematisk motarbeidet av myndighetene. Dessverre er den engelske tekstingen veldig dårlig, men jeg håper det går bra å følge hovedlinjene likevel.