Igor Lazarev

På lørdag hadde jeg gleden av å åpne en separatutstilling for den russiske kunstneren Igor Lazarev på Kunsthuset Wendelboe her i Bergen.

Jeg er svært glad for å kunne åpne Igor Lazarevs separatutstilling her i Bergen. Jeg hadde gleden av å delta også forrige gang Lazarev åpnet en separatutstilling hos Wendelboe. Den gang var vi i Raftostiftelsen så heldige å få donert et av hans bilder. Et bilde som har fått en prominent plass i Raftohusets stue. Dette skjedde etter at det hadde blitt kjent at Raftoprisen for 2014 skulle gå til den russiske menneskerettighetsorganisasjonen Agora og deres leder Pavel Tsjikov, som jobber for å sikre rettighetene til russere som har opplevd maktovergrep fra myndighetene, deriblant opposisjonspolitikere, journalister og kunstnere.

Igor Lazarev er født i 1962, like utenfor Moskva. Han oppdaget tidlig at han hadde et talent for malekunsten og ble uteksaminert fra det anerkjente Stroganov-akademiet i Moskva i 1987. Han har hatt separatutstillinger både i hjemlandet, i øvrige europeiske land og i USA. I januar i år hadde han en separatutstilling i Vinzavod i Moskva, et av den russiske hovedstadens mest trendy utstillingsarenaer.

Et av bildene vi ser utstilt her i dag er Narrenes skip. På bildet ser vi et skip i utrygt farvann, passasjerene er forvirrede og ingen ser ut til å ha kontroll på retningen. I bakgrunnen lurer truende skyer og sjøuhyrer. Det tar utgangspunkt i en allegorisk fremstilling av vårt samfunn som har røtter helt tilbake til Antikken og Platons Staten. På en selvkritisk og selvironisk måte syboliserer Narrenes skip verden og menneskene, framstilt som et skip med likegyldige passasjerer som verken vet eller vil vite hvor ferden går. Narrenes skip var et sentralt element i middelalderens karnevalopptog.
Narrenes skip har en lang tradisjon i kunsthistorien, og er nok best kjent gjennom Hieronymus Bosch’s maleri med samme navn fra 1495 som henger i Louvre. Igor har selv uttalt at han ikke har hatt noe ønske om å gi sin versjon av Bosch, men snarere ønsket å løfte fram myten om at slike skip faktisk eksisterte i middelalderen. Ifølge legendene skulle det enkelte steder ha vært en skikk å sende byens «narrer», det vil si de gale, utstøtte og hjemløse, avsted med et skip til en annen by eller ut på havet til en uviss skjebne når det ble for mange av dem. På den måten ble de overlatt til Guds skjebne.

Корабль Дураков
Igor Lazarev «Narrenes skip» fra Artonline.ru

Et slikt utgangspunkt gir godt grunnlag for en maler som er opptatt av skjæringspunktet mellom meningstunge kulturelle symboler, myter, fantasien og vår egen samtids politiske utfordringer. Kombinasjonen av denne sammenflettingen av referanser og kunstnerens kreative overskudd gir oss bilder som er vakre å se på, men som også får oss til å tenke oss om, og se på oss selv og vår egen eksistens med nye øyne. Vi som betrakter bildene kan la fantasien og våre egne referanser få fritt spillerom: Er det sitt eget Russland han har beskrevet?

Han vil i så fall ikke være alene om et slikt maktkritisk perspektiv blant dagens russiske kunstnere, noe kollega Ingunn Lunde har skrevet om.  Et godt eksempel er filmregissøren Andrej Zvjagintsev og hans siste film, Leviathan. I filmen møter vi Nikolaj som blir fratatt alt han eier av de lokale styresmaktene, like en moderne utgave av Job fra Det gamle testamentet. Hovedpersonen kan med andre ord forstås som et offer for det moderne Russlands maktovergrep mot enkeltmennesket. Felles for filmen og Igors bilde er Leviathan — dette bibelske sjøuhyret som både truer menneskeheten og symboliserer absolutt makt i eneveldet. Hos Igor svever disse sjøuhyrene rundt i bakgrunnen, hos Zvjagintsev ligger Leviathan som et gedigent hvalkadaver på stranden i småbyen hvor handlingen finner sted – i begge tilfeller har de noe illevarslende over seg.

Igors fokus på narre-motivet har også paralleller som skulle være velkjente også for oss her i Norge. Da jentene i Pussy Riot ble kritisert for sin såkalte «pønkebønn» i Frelserkatedralen i Moskva i 2012, svarte de med å plassere seg selv i en lang og viktig russisk tradisjon: den hellige narren. Dette var mennesker som enten var gale eller påstod å være det, og brukte denne galskapen som en mulighet til å tale tsaren midt i mot og avsløre maktmisbruk. For å gjøre en referanse til vår egen kulturtradisjon: den hellige narren er den som ustraffet kan si at keiseren er uten klær. Med dette kritiserte de også den nære koblingen mellom ledelsen for den russisk-ortodokse kirken og president Putin.

Igor Lazarev er mer lavmælt en både Zvjagintsev og Pussy Riot, men han har plasserer seg godt innenfor dagens politisk bevisste russiske kunst. Den utspiller seg i skjæringspunktet mellom rike kulturelle tradisjoner – et område Igor Lazarev manøvrerer på en kreativ, fascinerende og teknisk svært kompetent måte – og det maktkritiske spekteret av russisk politikk. Samtidig er også mange av bildene helt løsrevet fra dagens (russiske) politiske kontekt, men kan like gjerne fortolkes i lys av vår menneskelige eksistens som sådan. Som Egil Wendelboe sier det: Hvert bilde av Igor Lazarev forteller en historie! Historier om dagens Russland og oss som moderne mennesker.

Bildet som henger i Raftohuset viser en ape som holder en hodeskalle i fanget, en hodeskalle med en Pinocchio-nese. På samme måte som Narrenes skip tar dette utgangspunkt i vår felles kulturarv og setter det inn i en ny sammenheng. Penselstrøket er som alltid krystallklart, motivet en blanding av oppsiktsvekkende og vagt skremmende. Nylig var Raftostiftelsens studentgruppe samlet i stuen og ble så fascinert at de brukte en hel time på å diskutere hvordan bildet kunne forstås. De ville forstå hva det betydde. Dette er både en honnør til Igors bilde og et eksempel på den intellektuelle nysgjerrigheten vi i Raftostiftelsen er så opptatt av. Bildene gir oss spørsmål vi føler et behov for å forholde oss til, men kunstneren gir ingen svar. Slik er også vår menneskelige tilstand: vi stilles daglig overfor utfordringer som det ikke finnes noen fasitsvar på. Gode kunstnere fanger essensen i dette. Igor Lazarev er en slik kunstner.

Advertisements
Merket med , ,

Norge må sikre menneskerettighetene – også når vi deltar i krig

Sammen med Rafto-kollega Arne Strand har jeg med utgangspunkt i begrunnelsen for årets Raftopris til Yanar Mohammed fra Irak skrevet et debattinnlegg for Dagbladet (Norge må sikre kvinnerettar – også når me er i krig) hvor vi utfordrer den norske regjeringen til å bli tydeligere på de menneskerettslige utfordringene vi står overfor når vi involverer oss militært i kampen mot IS i Irak og Syria.

Heilt konkret, Noreg må ikkje gje militær trening til grupper som står bak systematiske overgrep mot kvinner. For å sikre at dette ikkje skjer må Noreg konsultere og lytte til sivilsamfunns- og kvinneorganisasjonar i Irak og Syria. Og, Noreg må konsekvent oppretthalde kravet til både militante grupper og styremakter om å avstå frå bruk av seksualisert vald og samstundes sikre kvinner og jenter deira grunnleggjande rettar.

Me oppmodar regjeringa til å vere tydeligare på dei menneskerettslege utfordringane som vår militære innsats i Irak og Syria inneber, og særleg dei utfordringane som gjeld kvinners rettar. Slik det er no er me ikkje overtydde om at desse operasjonane i tilstrekkeleg grad tek omsyn til dei nemnde FN-resolusjonane eller regjeringas eigne handlingsplanar.

Bakgrunn

Merket med

Krigsprofitøren i Minsk

Hviterusslands president Aljaksandr Lukasjenka har utnyttet krisen i nabolandet Ukraina til å styrke sin eneveldige posisjon.

Siden presidentembetet ble innført i Hviterussland i 1994 har Aljaksandr Lukasjenka vunnet alle valgene som har blitt avholdt. Første gang var konkurransen reell, Lukasjenka var underdogen som med sin populistiske retorikk utkonkurrerte sittende statsminister Vjatsjeslaw Kebitsj. De påfølgende tre valgene har derimot bare vært et spill for galleriet og ifølge de offisielle tallene har Lukasjenka vunnet med 75,7% (2001), 82,6% (2006) og 79,8% (2010). 11. oktober avholder landet et nytt presidentvalg, og alt tyder på at Lukasjenka kommer til å vinne med tilsvarende oppslutning.

Diktaturets logikk er at det ikke skal være åpen konkurranse om politiske posisjoner. Presidentvalgets funksjon blir da å skape et inntrykk av presidentens brede støtte i befolkningen. Opposisjonen har på sin side sett valgene som en mulighet til å mobilisere folk til protest mot valgfusk og vanstyre.

Dette var særlig etter inspirasjon fra Oransjerevolusjonen i Kiev i 2004, som viste hvor effektive slike protester kunne være. Mens den hviterussiske opposisjonen i perioden fram til slutten av 1990-tallet klarte å samle titusenvis av demonstranter til årlige markeringer av Tsjernobyl-ulykken og andre historisk viktige datoer, avtok disse protestmarsjene gradvis etter tusenårsskiftet. Dette var ikke minst et resultat av Lukasjenkas effektive undertrykkelsesapparat.

Ved presidentvalgene i 2006 og 2010 forsøkte opposisjonen å samle seg om plosjtsja — det hviterussiske ordet for «plass» — sterkt inspirert av ukrainernes majdan. Begge protestmarkeringene ble raskt og effektivt slått ned av sikkerhetspolitiet. Mest brutalt var det i 2010: mange hundre demonstranter ble arrestert, sammen med sju av de ti presidentkandidatene.

Nå i 2015 er det ingenting som taler for at opposisjonen skal velge en lignende taktikk. Utover deres bitre erfaringer fra 2006 og 2010 er dette valget også nå påvirket av erfaringene fra Ukraina, men denne gangen med motsatt fortegn. For krisen i Ukraina har virkelig bidratt til å diskreditere gateprotester som politisk virkemiddel blant hviterusserne. Paradoksalt nok har situasjonen i Ukraina gitt ny aktualitet og kraft til Lukasjenkas mangeårige parole om at det viktigste for hviterusserne, i lys av deres tragiske erfaringer fra andre verdenskrig, er å unngå en ny krig.

Også utenrikspolitisk har Lukasjenka styrket sin posisjon. Mannen som for et drøyt tiår siden fikk tilnavnet «Europas siste diktator» har plutselig begynt å omgås politikere som Merkel og Obama. Man kan forsåvidt si at både den negative utviklingen i land som Russland og Aserbajdsjan, og den tragiske konflikten i Ukraina har gjort at Lukasjenka ikke lenger framstår som vårt største problem i Øst-Europa. Men det markante skiftet i hans internasjonale anseelse er i første omgang et resultat av Lukasjenkas vilje til å tilrettelegge for fredsforhandlingene mellom de stridende partene i Ukraina. Den endelige bekreftelsen kom for to uker siden, da FNs generalsekretær Ban Ki Moon takket Lukasjenka for innsatsen.

Tidligere i år løslot han også landets viktigste politiske fanger, blant dem én av presidentkandidatene fra 2010, Mikalaj Statkevitsj. Disse politiske fangene var lenge et alvorlig hinder for samarbeid mellom Hviterussland og EU.

Det er ingen tvil om at denne internasjonale anseelsen er viktig for Lukasjenka. Russlands annektering av Krim og involvering i Øst-Ukraina har skapt bekymring hos den hviterussiske presidenten, som frykter at Putin kan finne på noe lignende også i hans land. Selv om Hviterussland er Russlands nærmeste allierte har Lukasjenka nølt med å anerkjenne annekteringen av Krim. Den siste uken har han også vært veldig tydelig på at han ikke ønsker russiske flybaser i landet. På hjemmebane har Lukasjenka brukt det siste året til å styrke den hviterussiske nasjonalfølelsen, slik at hviterusserne skal være mindre mottakelig for russisk propaganda.

Også økonomisk har Lukasjenka hatt behov for å styrke sin stilling. Det koster å være diktator for et land som knapt har gjennomført økonomiske reformer etter Sovjetunionens fall. I mange år har Lukasjenkas evne til å overleve blitt forklart med gunstige lån fra Russland, men den virkelige jokeren i Hviterusslands økonomiske politikk har vært rollen som transittland mellom Russland og Europa. På grunn av frihandelsavtaler med Russland har Hviterussland kunnet videreselge varer de selv har kjøpt under markedspris, med stor profitt.

Rollen som transittland har fått fornyet aktualitet etter at Russland og Vesten innførte gjensidige økonomiske sanksjoner. Varer som tidligere gikk direkte fra Europa til Russland tar nå turen via Hviterussland, hvor de blir utstyrt med nye varedeklarasjoner, før de ender opp hos russiske forbrukere. På ett år har Hviterussland nesten fordoblet sin eksport av de sanksjonsbelagte varene til Russland. Landet har blant annet blitt en av verdens største eksportører av den eksotiske frukten kiwi. I løpet av den siste måneden har det dukket opp en ny nisje i sanksjonsøkonomien. Etter at Ukraina og Russland innførte gjensidige flyforbud for hverandres flyselskaper framstår Minsk som et praktisk sted å mellomlande, for de som fortsatt reiser mellom de to landene.

Både innenrikspolitisk, utenrikspolitisk og økonomisk har krisen i Ukraina gitt Aljaksandr Lukasjenka muligheten til å styrke sin posisjon som president i Hviterussland. Det er viktig å merke seg at dette ikke minst er et resultat av Lukasjenkas politiske kløkt. Han har i sine drøyt tjue år som president vist seg som en mester i å manøvrere mellom Russland og Vesten.

Det betyr ikke at han har blitt mindre diktatorisk eller at landets framtid ser spesielt mye lysere ut. Hviterussland trenger fremdeles grunnleggende politiske og økonomiske reformer for å kunne bygge et bærekraftig samfunn, men de skjellsettende hendelsene i nabolandet Ukraina har bidratt til å skyve disse utfordringene i bakgrunnen, både for hviterusserne selv og for omverden.

General Assembly 70th session 12th plenary meeting Alyaksandr Lukashenko, President of the Republic of Belarus, addresses the general debate of the General Assembly’s seventieth session. 28 September 2015 United Nations, New York Photo # 646002 UN Photo/Amanda Voisard

General Assembly 70th session 12th plenary meeting
Alyaksandr Lukashenko, President of the Republic of Belarus, addresses the general debate of the General Assembly’s seventieth session.
28 September 2015
United Nations, New York
Photo # 646002
UN Photo/Amanda Voisard

Denne kronikken stod på trykk i Bergens Tidende søndag 11. oktober.

Merket med ,

Verdt å lese — europeisk politikk

George Packer, The Quiet German, The New Yorker, 1. desember.

Om Angela Merkels forbløffende vei til toppen av verdenspolitikken. Artikkelen følger kjemiforskeren fra Øst-Berlin fra barndommen til posisjonen som Tysklands forbundskansler og en av verdens tre mektigste politikere. Det er spesielt interessant å legge merke til hennes evne til å handskes med den typen machomenn som har preget tysk politikk. Packer fokuserer i tillegg på hennes avbalanserte personlighet som en forutsetning for at Tyskland igjen kan aksepteres av omverden som en leder i europeisk politikk. Artikkelen kan med fordel leses i sammenheng med dette portrettet av Tysklands utenriksminister, Frank-Walter Steinmeier fra New York Times, for å forstå skillelinjene i tysk politikk overfor Russland.

 

Angela Merkel. Bilde av Armin Linnartz.

Angela Merkel. Bilde av Armin Linnartz.

Alexander Clapp, Diary: I was a Greek neo-fascist, London Review of Books, 4. desember.

Antipoden til Angela Merkel i europeisk politikk i dag er det greske partiet Gyllent daggry. Alexander Clapp, som en tid infiltrerte partiet for å forstå dem bedre, gir et godt innblikk i partiets regionale tilhørighet til Mani-halvøya på Peloponnes. Essayet gir også en god forståelse av partiets ideologiske forbindelser til militærjuntaen som styrte landet fram til 1974.

Charles Bremner, At the gates of power: how Marine Le Pen is unnerving the French establishment, 4. desember.

Også fransk politikk har den senere tiden framstått som en motsats til Merkels Tyskland. Det politiske livet har vært preget av skandaler, og økonomien har landet slitt. Dette har gitt den høyreradikale Marine Le Pen stor manøvreringsrom, og mange ser nå for seg at hun kan komme til andre runde av det franske presidentvalget i 2017. Le Pens Nasjonal Front deler mye av det ideologiske tankegodset med Gyllent daggry, men etter at Marine Le Pen overtok partiledelsen fra sin far har hun gjort mye for å bli mer spiselig for en bredere velgermasse. Det er like fascinerende som skremmende å se at Le Pen utpeker Vladimir Putin som sin politiske rollemodell.

Merket med , , , , ,