Dziękujemy Panie Ryszardzie

Ryszard Kapuściński, en av mine polske favorittforfattere, døde i forrige uke. Han ble 74 år, men vi andre må nok leve minst dobbelt så lenge for å få sett like mye av verden.

Kapuściński jobbet som reisende i journalistikk, men hans betydning er et resultat av viljen og evnen til å overstige grensene mellom journalistikken og litteraturen. Han var en mester i korte, monumentale titler, med Fotballkrigen som den mest spektakulære. Men etter min mening er det Imperiet som løfter ham opp til en av det 20. århundres store polakker. Boken er den definitive reiseberetningen fra Sovjetunionen, Kapuściński trenger virkelig inn i alle det sovjetiske imperiets avkroker og beskriver det han ser med den ypperste stil. Jeg hadde selv gleden av å skrive en artikkel om boka for noen år siden, noe som blant annet resulterte i at jeg fullstendig forelsket meg i følgende passasje:

Sprengkulde, forklarer hun, merker man på at det henger en klar, lysende tåke i luften. Når et menneske beveger se, danner det seg en korridor i denne tåken. Korridoren former seg etter omrisset av personen som passerer. Mennesket går forbi, men korridoren blir igjen, urørlig skimrende i tåken. Et svært mannfolk etterlater en stor, et lite barn – en liten. Tanja lager en smal korridor, fordi hun er tynn, men i forhold til alderen er korridoren høy – naturlig nok, for hun er jo den høyeste i klassen. Når hun er på vei til skolen om morgenen, kan Tanja se på korridorene om venninnene hennes alt har passert – alle vet hvordan korridorene til deres nærmeste naboer og kjenninger ser ut.

En bred, lav korridor med tydelige, bestemte konturer viser for eksempel at Klavdija Matvejevna, rektor ved skolen, er gått forbi.

Hvis det en morgen ikke finnes en eneste korridor som i høyde svarer til elevene i grunnskolen, betyr det at undervisningen er innstilt på grunn av kulde, og at barna sitter hjemme.

Stundom ser man en korridor som vingler bortover og plutselig slutter. Det betyr – Tanja senker stemmen – at her har det gått en fyllik, som har snublet og falt om. Når det er sprengkaldt, hender det ikke sjelden at folk fryser ihjel i fylla. Da virker en slik korridor som en blindgate.

Kapuściński nådde mange runder i verdens labyrint før han møtte sin blindgate, vi andre har gleden av å kunne følge hans litterære spor.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: