EUs pragmatiske vending

Dagen i dag brakte en av de mest interessante nyhetene i hviterussisk politikk på mange år, og det uten at hviterusserne selv har gjort noe som helst. Nyhetene kommer fra Brussel, eller mer korrekt – fra EUs utenriksministermøte i Luxemburg. Etter å ha summert erfaringene fra parlamentsvalget i Hviterussland i september og snakket med landets utenriksminiser Siarhej Martynaw, bestemte EUs utenriksministre seg for å innstille innreiserestriksjonene mot president Aljaksandr Lukasjenka og 35 av hans høyeste byråkrater for et halvt år framover.

Det var i utgangspunktet lite ved parlamentsvalget den 28. september som tydet på at EU skulle komme til å ta en slik beslutning. Som Sveriges utenriksminister Carl Bildt formulerte det med en av sine sedvanlige spissformuleringer:

«They did not really live up to the expectations that we had concerning the election. It was, roughly, as lousy as elections in Belarus normally are.»

Men en tilnærming mellom EU og Hviterussland har ligget i kortene en stund allerede, og dreier seg nok ikke så rent lite om en generell dreining i retning gammeldags europeisk stormaktspolitikk og ønsket om å utvide sin innflytelsessfære. Ikke minst ser det ut til at sommerens russiske sjokk i Georgia har fått både EU-politikerne og hviterusserne til å tenke i mer pragmatiske baner. EU har tydeligvis også bitt seg merke i at hviterussiske myndigheter i august i år løslot landets politiske fanger.

For dette vedtaket gjenspeiler først og fremst en pragmatisk vending i EUs politikk mot Hviterussland. Man har innsett at reiserestriksjoner og økonomiske sanksjoner ikke har ført til annet enn at Hviterussland har blitt isolert fra de integrasjonsprosessene som har preget resten av Europa de siste 10-15 årene. EU innførte politiske restriksjoner mot Hviterussland allerede i 1997, etter at Aljaksandr Lukasjenka høsten 1996 hadde gjennomført et de facto statskupp som gjorde ham til en eneveldig diktator. Reiserestriksjonene mot Lukasjenka ble innført i 2002, etter at de hviterussiske myndighetene hadde umuliggjort arbeidet til OSSEs lokale kontor.

At EU nå har valgt en mer pragmatisk politikk i forhold til Hviterussland betyr ikke at de har kastet de politiske symbolsakene helt på båten. For dagens vedtak inneholder noen viktige unntak. Det første unntaket er den hviterussiske valgkommisjonens leder Lidija Jeremosjina. Dermed viser EU at de på ingen måte er fornøyd med gjennomføringen av valget i september. Dette kommer også til uttrykk i pressemeldingen etter utenriksministermøtet. Reisefriheten vil kunne bli en permanent ordning kun dersom landets myndigheter innfører endringer i landets valglover som vil gjøre framtidige valg mer demokratiske. EUs utenriksministre krever videre en forbedring av forholdene for demokrati og menneskerettigheter i landet.

Det andre unntaket gjelder fire høytstående byråkrater som mistenkes for å ha medvirket til forsvinningene av de fire hviterussiske opposisjonspolitikerne Viktar Hantsjar, Jury Zakharanka, Anatol Krasowski og Zmitser Zavadski i 2000. Dette er et signal om at den pragmatiske politikken bare vil være mulig inntil et visst punkt.

At EU har valgt å overse at hverken valgforfalskninger eller politiske forsvinninger kunne ha foregått uten Lukasjenka viten og vilje, betyr ikke at de ikke har forstått dette elementære faktum. Snarere er det et tegn på at de ønsker å oppnå konkrete resultater. Å oppheve reiserestriksjonene for noen titalls byråkrater ville ha vært symbolpolitikk, å oppheve reiserestriksjonene for Lukasjenka er et tydelig signal på at man ønsker å forlate en åpenbart mislykket isolasjonspolitikk og gå inn i en seriøs politisk dialog.

Samtidig er nok EUs beslutning et resultat av at man har forstått hvor marginalisert den hviterussiske politiske opposisjonen er. De europeiske politikerne har rett og slett innsett at en Oransjerevolusjon aldri vil kunne finne sted i Hviterussland. For å oppnå reelle endringer i dette «Europas siste diktatur» er man avhengige av å jobbe direkte med landets makthavere.

Men det er ikke bare snakk om å lette på reiserestriksjonene for landets toppbyråkrater. Den EU-støttede TV-kanalen Belsat siterer lederen for Europaparlamentets utenrikskomite Jacek Saryusz-Wolski på at man også vil redusere visumkostnadene for vanlige hviterussere fra 60 til 35 euro. Dette var et av de minstekravene Rafto-prisvinner Gennadij Grusjevoj framsatte da han besøkte Bergen tidligere i år. Dermed vil hviterusserne kunne reise til Europa for samme pris som sine naboer ukrainerne og russerne.

Med dette vedtaket har EU synliggjort et linjeskifte i sin Hviterussland-politikk, så spørs det om Aljaksandr Lukasjenka er beredt til å gjøre noe tilsvarende i gjengjeld. Historien viser dessverre at det er lite grunn til å være optimist.

Advertisements
Merket med , ,

One thought on “EUs pragmatiske vending

  1. […] tilnærmingen til EU kom etter at unionen hadde foretatt en “pragmatisk vending” i forholdet til Hviterussland høsten 2008. Vendingen ble politisk mulig etter at Hviterussland […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: