Journalister i Hviterussland — igjen

Amnesty UiB inviterte nylig til visning av filmen Zjurnalisty (som jeg har omtalt tidligere) og ba meg snakke litt om situasjonen for journalister i Hviterussland. Jeg har lastet opp Powerpoint-presentasjonen her, og sammenfattet noen sentrale poenger under.

Politisk styre

Etter uavhengigheten i 1991 var Hviterussland en parlamentarisk republikk, hvor makten (og maktkampen) var sentrert i nasjonalforsamlingen. Dette innebar et aktivt demokrati, men en manglende politisk styring. I 1994 innførte man derfor presidentembetet og lyste ut valg, et valg som må sies å ha vært relativt fritt og demokratisk. Valgets seierherre ble noe overraskende den da 39 år gamle Aljaksandr Lukasjenka, som hadde gjort seg populær ved å lede parlamentets komite til bekjempelse av korrupsjon. Men selv om dette valget var demokratisk så gikk det ikke lang tid før Lukasjenka begynte å angripe grunnleggende demokratiske prinsipper. Et viktig ledd i dette har vært å bruke folkeavstemninger hvor Lukasjenka spiller på sin karisma, og utnytter sin kontroll over informasjonsflyten og stemmeopptellingen til å påvirke resultatet i sin favør. Resultatene sammenfaller med presidentens diktat — vi har det jeg tidligere har omtalt som “direkte diktatur,” en pervertert form for det direkte demokratiet vi vanligvis forbinder med folkeavstemninger. Under Lukasjenkas regjeringstid har man hatt tre slike folkeavstemninger som på en grunnleggende måte har endret landets styresett og utvikling.

Den første, i 1995, var viet landets grunnleggende ideologi. Man stemte for å endre flagget, gjøre russisk til offisielt språk på linje med hviterussisk og for åpne for en tettere integrering med Russland. Dermed satte folkeavstemningen en effektiv stopper for den hviterussiske kulturelle renessansen som hadde preget første halvdel av nittitallet. Avstemningen i 1996 avskaffet maktfordelingsprinsippet ved å gi presidenten kontroll over parlamentet og domstolene, og banet dermed veien for Lukasjenkas totale kontroll over Hviterussland. Den siste folkeavstemningen, i 2004, fjernet de konstitusjonelle hindringene for gjenvalg. Presidenten kan nå formelt stille til valg så mange ganger han bare måtte ønske.

Hviterussland og menneskerettighetene

Den hviterussiske sovjetrepublikken var en av grunnleggerstatene av FN, men på linje med andre østblokkland støttet de ikke Verdenserklæringen om menneskerettighetene da denne ble vedtatt av organisasjonen i 1948. Verdenserklæringen er ikke et bindende juridisk dokument, men er støttet opp av et nettverk av internasjonale lover som land kan velge å være med på eller ikke. Den viktigste internasjonale avtalen for ytringsfriheten er FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter som trådte i kraft i 1976. Her er Hviterussland med. I Europa har vi dessuten Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, som blir administrert gjennom Europarådet. Vi kan derfor snakke om et internasjonalt og et europeisk menneskerettighetsregime. Det viktige for oss her er at Hviterussland som eneste land i Europa ikke er med i Europarådet og dermed ikke kan sies å være en del av det europeiske menneskerettighetsregimet. Dette gir seg blant annet utslag i at landet er det eneste i Europa som praktiserer dødsstraff.

Ytringsfrihet

Ytringsfriheten er en av de helt sentrale menneskerettighetene, og både i det internasjonale og europeiske menneskerettighetsregimet. Den finnes i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter, som Hviterussland altså har skrevet under på. Menneskerettighetene skal sikre rettighetene til enkeltindividet. Menneskerettigheter er derfor et svært presist begrep, fordi det viser at det er menneskene som har rettigheter, ikke statene. Statene plikter på sin side å legge til rette for at menneskerettighetene. Man kan si at hensikten med menneskerettighetene er å utjevne ujevnheten i maktbalansen mellom staten og individet. Dette gjelder selvfølgelig også ytringsfriheten, det er myndighetenes oppgave å sørge for at den “finner sted” slik det heter i den norske grunnloven.

Journalister i Hviterussland

Hviterussiske myndigheters praksis preges av en manglende forståelse av prinsippet om myndighetenes plikt til å legge til rette for ytringsfrithet, av et ønske om å holde en streng kontroll med informasjonsflyten i landet, samt av en svært systematisk og juridisk tilnærming til feltet.

Diskriminering av annerledestenkende

Det grunnleggende prinsippet for reguleringen av massemedia i Hviterussland er myndighetenes ønske om en total kontroll over informasjonsstrømmen i landet. Dette kom tydelig til uttrykk under en tale Lukasjenka holdt til journalistikk-studenter ved Det hviterussiske statsuniversitetet i Minsk i 2008: “Media besitter et svært destruktivt våpen,” sa presidenten “og må kontrolleres av staten.” En minst like illevarslende uttalelse kom fra en representant for Informasjonsdepartementet samme år: “Hviterussland har et problem med desinformasjon fra utenlandske nettsteder, men vi har jo alltids eksemplet Kina, som stoppet tilgangen til slike sider fra sitt territorium.”

Denne forståelsen av statens overordnede rolle strider mot prinsippet om massemedia som den fjerde statsmakt, slik vi kjenner den fra vestlige demokratier. Tanken her er at massemediene, på vegne av befolkningen, skal utfordre den lovgivende, utøvende og dømmende statsmakt, gjennom avslørende journalistikk. I Hviterussland er den lovgivende og dømmende statsmakten allerede underlagt presidenten, og krigen mot massemediene har til hensikt å få samme grad av kontroll også over denne statsmakten.

Lovgivning og byråkrati

Det hviterussiske regimet er et grunnleggende lovfundert regime, som bruker det organisasjonen Reportere uten grenser kaller “finjusterte byråkratiske våpen” til å kontrollere media. Vi har i løpet av Lukasjenkas regjeringstid sett en stadig finpussing av lovverket som regulerer massemedia. Sammen med administrativ praksis utgjør lovene et svært effektivt apparat for å kvitte seg med uønskede medier. Et kjerneeksempel i så måte er lovgivning som dekker terrorisme, nasjonale interesser og presidentens ære. Alle disse lovene gir stort rom for tolkning, og har ved flere anledninger blitt brukt til å slå ned på journalister eller tidsskrifter, som i tilfellet med tidsskriftet Arche i 2008.

Retten til informasjon

Et sentralt prinsipp i ytringsfriheten er retten til å “motta og meddele informasjon.” I journalistisk praksis omfatter dette muligheten til å dekke begivenheter som har offentlighetens interesse.

Vi kan se nærmere på to punkter som bygger opp under dette. For det første så er det i loven om statsansatte nylig innført endringer som tilsier at statsansatte skal snakke med sine overordnede før de snakker med media. Dessuten skal det i alle statlige organer finnes personer som er ansvarlige for mediekontakt. Deres aktivitet kontrolleres av presidenten. I praksis fører dette til at det er svært vanskelig for journalister fra ikke-statlige medier å få noen som helst slags informasjon fra offentlige myndigheter.

For det andre blir journalister stadig hindret i å utføre sitt arbeid under politiske demonstrasjoner, og de blir ofte arrestert på linje med de politiske aktivistene. Dette strider på en grunnleggende måte mot forståelsen av massemediene som en uavhengig statsmakt, hvis oppgave ikke er å delta i den politiske striden, men å dekke denne for leserne, slik at disse kan danne seg en egen oppfatning av det som har foregått. Slike arrestasjoner blir alltid begrunnet i den administrative lovgivningen, med en strafferamme på 15 dager. For eksempel ble fotojournalisten Andrej Ljankevitsj arrestert den 25. april 2008 under en demonstrasjon til minne om opprettelsen av den hviterussiske folkerepublikken i 1918.

Fengslede journalister

Committee to Protect Journalists rapporterer om tre fengslede journalister i Hviterussland i løpet av de ti siste årene. Dette dreier seg om journalister som har blitt dømt til lengre fengselsstraffer for brudd på straffeloven. Arrestasjoner og kortere fengslinger som resultat av brudd på administrative lover og forordniger har blitt rutine og forekommer nærmest månedlig. Alle de tre ble dømt til to eller to og et halvt års straffearbeid for æreskrenkelser mot presidenten.

Drepte journalister

Committee to Protect Journalists rapporterer om fire døde journalister i Hviterussland i løpet av de siste 15 årene hvor dødsfallet kan relateres til deres profesjonelle aktivitet. Dette er ikke spesielt mye sammenlignet med nabolandene Russland (nesten 70) og Ukraina (10), men Zavadski-saken har alikevel blitt en blitt en symbolsak som sverter Lukasjenkas politiske regime.

Zmitser Zavadski forsvant sommeren 1999, i samme tidsperiode som tre andre kjente hviterussere led tilsvarende skjebner. Ingen av de fire har blitt funnet, og når man i dag snakker om “forsvinninger” så underforstår man gjerne at de har blitt likvidert.

Disse forsvinningene fra 1999 er det mørkeste kapitlet Lukasjenka-regimets historie. De kan knyttes til den politiske spenningen i landet dette året. Det var fem år etter at Lukasjenka hadde blitt valgt, og i utgangspunktet skulle man ha hatt nye presidentvalg. Lukasjenka hadde imidlertid tolket folkeavstemningen i 1996 og de påfølgende grunnlovsendringene som en nullstilling av det hviterussiske politiske liv, og insisterte derfor på å utsette presidentvalget til fem år etter 1996, altså 2001. Dette vakte kraftige protester i opposisjonen, som forsøkte seg på å arrangere et alternativt presidentvalg, hvor blant annet Viktar Hantsjar stilte som kandidat. De fire forsvinningene kan ses på som et forsøk på å stilne den politiske opposisjonen i en periode da Lukasjenka følte sin posisjon truet. Dette forsåket var forsåvidt vellykket, og regimet har ikke tydd til lignende virkemidler i tiden etter 1999, men forsvinningene vil for ettertiden framstå som et tydelig signal på hvor langt Lukasjenka er villig til å gå for å sikre sin makt.

Konklusjon

Hviterussland er en hvit flekk på det europeiske menneskerettighetskartet, og har ikke vist noen vilje til å ta del i det europeiske menneskerettighetsregimet eller noen forståelse for prinsippet om at menneskerettighetene gir myndighetene en plikt til å sikre for enkeltindividets rettigheter. Tvert imot har myndighetene finpusset sine juridiske og byråkratiske virkemidler til effektive våpen mot annerledestenkende i landet. Undertrykkelsen av ikke-statlige medier i Hviterussland er systematisk. Til tross for en viss tilnærming fra EUs side har det over de siste to årene kun vært små og sporadiske tegn i positiv retning for landets medier. Drap og lange fengselsstraffer for journalister er heldigvis langt sjeldnere enn i enkelte av nabolandene, vi kan la det være dette foredragets positive konklusjon.

Advertisements
Merket med , ,

One thought on “Journalister i Hviterussland — igjen

  1. Hei og takk for at du deler foredraget, sånn at også vi som ikke hadde mulighet til å gå, fikk det med oss likevel. Interessant og grundig om et dessverre lite belyst tema.
    Tusen takk,
    Kristin i Amnesty.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: