Sjokket

Det var ingen som hadde forutsett det som skjedde i Minsk på valgdagen 19. desember og det finnes ingen rasjonell forklaring på myndighetenes hensynsløst brutale reaksjoner mot de fredelige demonstrantene.

Meningsløs politivold på Uavhengighetsplassen i Minsk. Fotograf: Aleksandr Vasiukovitsj

Andrej Dynko er sjefsredaktør i nn.by, nettversjonen til en av Hviterusslands mest tradisjonsrike aviser. I Klassekampen mandag (20. desember, her tilgjengelig på engelsk) ga han en utførlig analyse av forventningene til valget, slik det så ut et par uker i forkant. «Russland og Vesten har byttet plass,» skrev han. EU som alltid tidligere hadde vært sterkt kritisk til Lukasjenka, hadde nå kommet med tilnærminger og lovet Hviterussland en støttepakke på flere milliarder euro, dersom valget foregikk i skikkelige former. På den andre sida hadde Kreml benyttet store deler av høsten til å distansere seg fra Lukasjenka, blant annet ved at filmen «Gudfaren» ble vist på den russiske TV-kanalen NTV. Filmen går detaljert gjennom Lukasjenkas maktmisbruk siden han kom til makta i 1994, presidenten blir framstilt som en blodtørstig tilhenger av Hitler og Stalin. Dynko avslutter:

I sitt valgprogram nevner Lukasjenka liberalisering for det private næringslivet: “Alt som ikke er uttrykkelig forbudt, vil være lovlig.”[…] Han vil at Vesten skal godta ham akkurat slik han er. Condoleezza Rica kalte ham en gang “Europas siste diktator.” Nå vil han bli den første diktatoren i Europa til å oppnå stilltiende aksept. Han er villig til å være Vestens klient, så lenge de ikke forlanger for mye fra ham.

En av Hviterusslands fremste redaktører så i ukene før valget altså for seg en tilnærming mellom Hviterussland og EU. To andre svært innsiktsfulle Hviterussland-kjennere, den hviterussiske statsviteren Uladzimir Padhol og den Canada-baserte historieprofessoren David Marples skrev i en analyse rett før valget noe lignende:

Clearly the EU has taken a decision to turn a blind eye to some of the deeper problems of human rights and violations of democracy within the Belarusian state, such as the detention and harassment of individual citizens seen as potential troublemakers. It insists on some minimal requirements, such as opposition access to the media during the campaign, freedom to conduct their campaigns openly, and a fair vote, but in general its attitude is more conciliatory than in the past (thenews.pl, 18 Nov). […] Under these circumstances, the EU countries, particularly those in the vicinity like Poland and Lithuania, have seemed to be more prepared than formerly to tolerate some transgressions of the Belarusian authorities.

Denne tilnærmingen til EU kom etter at unionen hadde foretatt en «pragmatisk vending» i forholdet til Hviterussland høsten 2008. Vendingen ble politisk mulig etter at Hviterussland hadde løslatt de politiske fangene Aljaksandr Kazulin, Siarhej Parsiukevitsj and Andrej Kim. Hensikten var å øke den politiske innflytelsen over Lukasjenkas regime, med sikte på langsiktige endringer i retning av mer demokrati og større respekt for menneskerettighetene.

Det hadde altså vært nok for Lukasjenka å gjennomføre et noenlunde akseptabelt valg, uten for åpenbart valgfusk, uten for mye vold, så ville pragmatiske EU-politikere ha sluppet ham og hans regime lenger inn i folden. Han ville ha fått tilgang på flere milliarder i lån og støtte og fått muligheten til å utvikle samarbeidet gjennom EUs naboskapsstrategi som også omfatter land som Ukraina, Moldova, Georgia.

Det åpenbare valgfusket, den brutale volden fra sikkerhetspolitiet og massearrestasjonene som fulgte var et gedigent og utvetyding «Nei, takk!» til EUs invitasjoner.

Dette har skapt skarpe reaksjoner blant de av EUs medlemsland som hadde mest å vinne på et nærmere forhold til Hviterussland, Polen og Litauen. Polens utenriksminister Radosław Sikorski sår til og med tvil om Lukasjenka vant valget.

Men sjokket og skuffelsen er størst hos hviterusserne selv. I forbindelse med et forskningsprosjekt ved Universitetet i Bergen var jeg i mai i Minsk og intervjuet flere unge hviterussere som jobber med Internett. De var seg bevisst de utfordringene den hviterussiske Internett-bransjen stod overfor, men fokuserte mer på manglende investeringer, høye priser og et dårlig utarbeidet lovverk for forretningsvirksomhet på nettet, enn på sensur og forfølgelse av opposisjonelle medier på Internett. En journalist på det hviterussiske nettets største portal uttalte at han ikke opplevde noe sensur fra myndighetene mot nettbaserte massemedier. Felles for disse hviterusserne var profesjonalismen og entusiasmen for de mulighetene Internett gir. De var lidenskapelig opptatt av å utvikle nye nettprosjekter, men i økonomisk og teknologisk forstand, snarere som en arena for en politisk kamp.

Disse bloggerne og journalistene står nå som et godt eksempel på det sjokket hviterusserne opplevde 19. desember. Krystyna Kartsjevskaja beskriver det på sin blogg som det et skjellsettende sjokk:

It is my hugest shock ever, I think we see birth of new fascism in centre of Europe, pay attention please, until it is not too late.

En annen blogger, Alena Bartkevitsj, tvitret mandag om at

Jeg hadde lovet meg selv at jeg aldri skulle skrive om politikk i bloggen. Nå sitter jeg her og skriver. Nei, det vil ikke bli noen nye åpenbaringer eller kategoriske uttalelser. Snarere enn klump i halsen.

Litt senere

Vanligvis foretrekker jeg enten [å skrive] om positive ting, eller ikke noe i det hele tatt. Jeg klarer ikke holde meg lenger. Sitter her og gråter. […]

Lukasjenkaregimets reaksjoner på demonstrasjonene var helt hinsides alle forventninger, hinsides all fornuft og helt ute av proporsjoner i forhold til den «trusselen» demonstrantene representerte både for offentlig ro og orden i Minsk, og for presidentens posisjon. Maktdemonstrasjonen viser et paranoid og hensynsløst regime. I en kommentar sitert av den britiske journalisten Timothy Garton Ash i Guardian i dag, antyder Andrej Dynko den eneste mulige forklaringen på det som skjedde:

[A simple] explanation was given to me by Andrey Dynko, editor of the leading Belarussian weekly, Nasha Niva. Lukashenko, reverting to what Dynko calls «Russian autocratic tradition», simply wanted to get the levels of fear back up to a healthy (for the autocrat) level. National fear standards had fallen alarmingly over the last few years of relative liberalisation and opening to the west. Better teach his people a lesson again.

Lukasjenka har vist seg ute av stand til å leve med et åpnere samfunn. Han har reversert den minimale liberaliseringen som fant sted før valget og minnet hviterusserne om at enhver som våger å kritisere ham kan forvente å bli banket helseløs og kastet i fengsel. Dette er, som Garton Ash sier, et terrorregime vi i ikke kan leve med.

Advertisements
Merket med

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: