Lee Harvey Oswalds Minsk

Dette essayet stod på trykk i Klassekampen 5. februar.

Drapet på John F. Kennedy den 22. november 1963 gjorde Lee Harvey Oswald til en av verdenshistoriens mest omtalte attentatsmenn, og til gjenstand for en hel serie av konspirasjonsteorier. Mange har stilt spørsmålet om han gjorde det alene, eller om han kunne ha vært agent for KGB på en tid da den kalde krigen var på sitt kaldeste. To ferske bøker viser at den sovjetiske sikkerhetstjenesten muligens spilte en rolle, men ikke så direkte som konspirasjonsteoretikerne liker å tro.

Lee Harvey Oswald arrestert etter attentatet på Kennedy.

Lee Harvey Oswald arrestert etter attentatet på Kennedy.

I sin nye bok, Interloper, argumenterer den amerikanske journalisten Peter Savodnik for at alle disse konspirasjonsteoriene rundt Oswalds eventuelle oppdragsgivere har bidratt til å dekke over en viktigere diskusjon om hvorfor han gjorde det. Savodnik mener at svaret er å finne i Minsk i Sovjetunionen, hvor Oswald tilbrakte to og et halvt år fra 1959 til 1962. Lee Harvey Oswalds minskopphold står også sentralt i en av de mest leste og omdiskuterte hviterussiske samtidsromanene, Uladzimir Njakljajews selvbiografiske Automaten med mineralvann med smak og uten.

Den venstrevridde Oswald reiste til Sovjetunionen høsten 1959 og søkte om opphold i landet, han ble først avvist, men etter et selvmordsforsøk fikk han viljen sin. Han ble flyttet fra metropolen Moskva til den langt mer provinsielle republikkhovedstaden Minsk, hvor han fikk tildelt en leilighet og jobb på en radiofabrikk. Han giftet seg, men fant seg aldri helt til rette og returnerte til hjemlandet halvannet år før det sjebnesvangre attentatet.

Det nye Minsk var en utvetydig manifestering av den totalitære impulsen, montert helt ned og puttet pent sammen igjen, uten noe historie, energi, historiske bygninger, eller noe annet som kunne oppfattes som travelt, høylydt, urbant eller overraskende. (Fra Interloper, min oversettelse fra engelsk, MP)

Interloper er konsentrert om Oswalds opphold i Sovjetunionen, men tar også for seg hans barn- og ungdomstid under ustabile forhold i etterkrigstidas USA, det Savodnik omtaler som en «fragmentert og frenetisk» tilværelse. Oswalds far døde før han ble født, og moren beskrives som «evig ustabil». Han gjør et grunnleggende poeng ut av at Oswald flyttet så ofte, før han fylte 17 hadde han flyttet mer enn tjue ganger. Dette er også bakgrunnen for bokas tittel. «Interloper» betyr inntrenger og begrepet brukes av Sadovnik for å beskrive Oswalds hang til å flykte fra sitt gamle liv og trenge seg på i nye omgivelser.

Savodniks bok er i stor grad basert på Oswalds egne dagboknotater og skrifter. I tillegg har forfatteren gjort et omfattende arbeid med å intervjue Oswalds kontakter i Minsk. Han gjør en god jobb når det gjelder å komme inn på Oswalds innerste sirkel i den hviterussiske hovedstaden. Han snakker med de menneskene Oswald jobbet med og noen av hans nærmeste omgangsvenner. Intervjuene og Oswalds egne notater gir et godt grunnlag for å beskrive personen Oswald, hans utvikling fra en utålmodig og håpefull ung mann som trodde han skulle finne et nytt og virkeligere hjemland til den desillusjonerte og desperate mannen som et par år senere skulle ta livet av den amerikanske presidenten.

Savodnik maler med bredere pensel når han beskriver det Minsk Oswald kommer til. Han legger vekt på den helt spesielle historiske situasjonen som oppstod i en by som hadde blitt jevnet med jorden under andre verdenskrig og i et land som hadde mistet en tredjedel av sine innbyggere. Byen og landet som hadde reist seg fra asken, ble et ypperlig laboratorium for sovjetmyndighetenes sosiale eksperiment med å bygge kommunismen.

Nettopp denne lokale historiske konteksten er tema for Njakljajews Automaten med mineralvann med smak og uten, men med et helt annet utgangspunkt. Denne selvbiografiske romanen forteller om en gruppe ungdommer i Minsk på starten av 1960-tallet som benyter det begrensede tøværet under Khrusjtsjov til å dyrke et liv som stiljagi — sovjetiske hipstere ikledd rockabillyklær og med øre for jazz.

Stiljaga var en egen filosofi. En opposisjonell holdning til alt som var grått og vanlig. Det vil si, alt som var sovjetisk. Nettopp på grunn av denne filosofien, og ikke det brylkremkjemmede håret eller de fargesprakende skjortene, kunne stiljagene bli ekskludert fra komsomol eller kastet ut fra universitetet. (Fra Awtamat z hazirowkaj z siropam i bez, min oversettelse fra hviterussisk, MP)

Romanen ble i 2012 hedret med Hviterusslands viktigste litteraturpris, Jerzy Giedroyc-prisen. Njakljajew, som ellers først og fremst er kjent for sin poesi, er ingen hvem som helst i Hviterussland. I 2010 utfordret han Aljaksandr Lukasjenka i presidentvalget, med det resultat at han ble arrestert og satt i husarrest, beskyldt for å ha oppfordret til masseopptøyer.

Romanen er også en hyllest til 1960-tallets Minsk, tittelen viser til et landemerke i sentrum av byen, en brusautomat hvor jøden Salamon Majsejevitsj solgte mineralvann med og uten smak. I tillegg bærer hvert kapittel navn etter en av gatene i sentrum av byen — og både det sovjetiske og før-sovjetiske gatenavnet er tatt med. Romanen har da også undertittelen En Minsk-roman. Njakljajew vekker de minnene om byens historie som hos Savodnik er helt utslettet.

Og midt opp i dette dukker Lee Harvey Oswald opp, under sitt lokale kallenavn Alik, i utkanten av handlinga, men med en tydelig tilstedeværelse. Hovedpersonen, som bærer forfatterens kallenavn Valodzja, og hans kompiser blir kjent med Oswald på dansegulvet i Fagforeningenes hus. «Han kom nok bort til oss fordi vi danset med Asia», resonnerer Valodzja. «Vi danset rock-n-roll og han begynte å danse med oss. Han danset bra. Bedre enn Haryk Kljabanaw. Og ingen danser rock-n-roll bedre enn Haryk.»

Scenen Njakljajew her beskriver er en en av nøkkelepisodene i Sadovniks bok, hvor han i detalj diskuterer hvordan Oswald ble kjent med sin framtidige kone Marina. Årsaken til at det er så viktig for Sadovnik å komme til bunns i dette er at det kan si noe om hvorvidt Marina var en KGB-agent som ble plantet på Oswald for at de skulle ha kontroll på ham. Hvis Marina var den som tok initiativet til bekjentskapet er denne versjonen mer sannsynlig enn om Oswald hadde vært den som tok initiativet. Selv med gode kilder har Sadovnik store utfordringer med å bestemme det eksakte hendelsesforløpet. Han konkluderer med at Marinas personlighet uansett ikke passet med en klassisk KGB-agents og at dersom hun informerte KGB om Oswald så var det fordi de hadde rekruttert henne etter at hun hadde blitt sammen med ham.

Denne diskusjonen om KGBs rolle er ikke bare knyttet til spørsmålet om hvorvidt Oswald drepte JFK på vegne av KGB, en teori både Sadovnik og Njakljajew avfeier, men er et sentralt tema for begges beskrivelse av 1960-tallets Minsk. Sadovnik forteller om hvordan KGB etablerte en egen by i byen for Oswald da han flyttet til Minsk, for at det skulle være så lett som mulig for dem å overvåke ham. Han ble tildelt en leilighet med store vinduer i sentrum av byen, med jobben en kort spasertur unna. Alt var oversiktlig og lett å kontrollere. Denne strategien, som på russisk går under betegnelsen pod kolpakom — under overvåkning — var utbredt for den sovjetiske sikkerhetstjenesten.

Også i Njakljajews roman spiller KGBs overvåkning en nøkkelrolle, men her isoleres ikke KGBs betydning til Oswalds tilstedeværelse, eller til 1960-tallet. Intrigen i romanen knyttes til beskyldningene om at hovedpersonen og hans kamerater utgjorde en anti-sovjetisk konspirasjonsgruppe. De innbringes til forhør hos KGB og flere av dem ender i fengsel eller på psykiatrisk institusjon. Denne episoden markerer i romanen overgangen fra den gyldne ungdomstida under Khrusjtsjov-periodens svake blaff av et tøvær til en voksen virkelighet hvor KGB har fått lagt premissene for hovedpersonens liv. Både i romanen og i Njakljajews egen livshistorie trekkes trådene til dagens Hviterussland. KGB bærer fortsatt det samme navnet og deres fengsel i sentrum av Minsk, hvor Njakljajew ble innbragt etter presidentvalget i 2010 er det samme.

I Interloper er drapet på Kennedy omtalt nærmest i en bisetning. Han er mest opptatt av den bakenforliggende forklaringa på drapet som han finner i den fortvilelsen og det sinnet Oswald opplevde da heller ikke Minsk og Sovjetunionen viste seg å være et sted han kunne kalle sitt hjem. Han som til de grader hadde identifisert seg med Sovjetunionens erklærte ideologi fant ikke lenger noe utløp for sine aspirasjoner og rettet aggresjonen for dette mot Kennedy. Det Minsk Savodniks Oswald kom til passet ikke med hans drømmer og KGBs renkespill i kulissene bidro til å forskynne denne erkjennelsen.

Njakljajews Oswald er noe av den samme skjørtejegeren som Savodnik beskriver, men den hviterussiske forfatterens Minsk har en helt annen valør. Hvor Savodnik beskriver et absolutt historisk nullpunkt for byen etter andre verdenskrig, viser Njakljajew fram dem som opponerte mot denne sovjetiske ideen. Men også hos ham spiller KGB en helt sentral og definerende rolle. Slik 1960-tallets Minsk var en politistat, slik er også 2010-tallets Minsk det.

Peter Savodnik er en journalist med base i Washington, D.C. med lang erfaring fra reportasjevirksomhet i de tidligere sovjetstatene. Han har blant annet skrevet for The New Yorker,  Wired, GQ og Washington Post.

Uladzimir Njakljajew (f. 1946) er en hviterussisk forfatter som er mest kjent for sin poesi. Han har ledet både den hviterussiske forfatterforeninga og det hviterussiske PEN-senteret og i 2010 stilte han som kandidat til presidentvalget i landet. På valgdagen ble han brutalt overfalt og senere arrestert, beskyldt for å stå bak masseopptøyer. Han ble dømt til husarrest, men løslatt sommeren 2013.

Interloper forteller historien om Lee Harvey Oswalds opphold i Minsk et par år før han tok livet av John F. Kennedy. Forfatteren Peter Savodnik har studert den rikholdige litteraturen om drapet på Kennedy, Oswalds egne notater og intervjuet mange av de som kjente Oswald da han bodde i Minsk.

Awtamat z hazirowkaj z siropam i bez er en selvbiografisk roman som beskriver hvordan det var å bli voksen i Minsk på begynnelsen av 1960-tallet. Den tematiserer hvordan den sovjetiske etterkrigsgenerasjonens idealer ble til i brytningene mellom deres egne ønsker om å utfolde seg og sovjetstatens behov for absolutt kontroll.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: