Lukasjenkas ukrainske hodepine

I skyggen av urolighetene i nabolandet Ukraina feirer Aljaksandr Lukasjenka denne sommeren tjue år som Hviterusslands president.

Europeisk paria

I dag, 20. juli er det 20 år siden Aljaksandr Lukasjenka ble innsatt som Hviterusslands president. Med 80% av stemmene i andre valgomgang utklasset outsider-kandidaten sittende statsminister Vjatsjeslaw Kjebitsj. Lukasjenka hadde skaffet seg popularitet som uredd leder for parlamentets anti-korrupsjonskomité og var den eneste av kandidatene i det nylig uavhengige landet som forstod betydningen av å fortelle velgerne det de ville høre. Som president har han — med brutale midler — dyrket et image som garantist for politisk stabilitet og sosial trygghet. Slagordet «vi kan tåle mye, så lenge vi unngår krig» gjentas til stadighet av hans velgere.

Han benyttet snart denne gode kontakten med det hviterussiske folket til å endre landets politiske kurs i den retning han selv ønsket. En folkeavstemning i 1995 ga ham støtte til integrasjon med Russland og en ny folkeavstemning i 1996 sikret ham kontroll over parlamentet. Lukasjenka var blitt en diktator — og en paria i det europeiske politiske fellesskapet.

Aljaksandr Lukasjenka tas i ed som Hviterusslands president. Bilde fra Naviny.by.

Aljaksandr Lukasjenka tas i ed som Hviterusslands president. Bilde fra Naviny.by.

Kommandoøkonomiens utfordringer

I motsetning til nabolandene har ikke Hviterussland gjennomført noen omfattende omstrukturering av økonomien etter Sovjetunionens fall. Det betyr at økonomien fortsatt minner om en sentralstyrt kommandoøkonomi, preget av store statseide bedrifter. Dette illustreres daglig i beste sendetid på hviterussisk TV. Nyhetssendingene starter gjerne med en reportasje fra presidentens besøk til en fabrikk hvor han forteller arbeiderne hvordan de skal gjøre jobben sin.

Denne økonomiske modellen har fungert godt så lenge Hviterussland har nytt godt av gunstige lån fra Russland og eksport til det post-sovjetiske markedet. Utviklinga har imidlertid stagnert i de siste årene. Dette skyldes særlig nedgang i eksporten til Russland og Ukraina. De to nabolandene har opplevd sine egne økonomiske problemer, dessuten har prisen på det viktige eksportproduktet kalium har gått kraftig ned og en tidvis skyhøy inflasjon gjør innenlands produksjon relativt dyr. Som et resultat har den økonomiske stagnasjonen fra de siste årene i løpet av de siste månedene gått over i enn resesjon, og presidentens muligheter for å holde sin del av den sosiale kontrakten med folket svekkes gradvis.

Konsekvensene av Ukraina-konflikten

Den pågående politiske uroen i nabolandet Ukraina har naturlig nok blitt fulgt med stor interesse i Hviterussland, særlig blant den marginaliserte politiske opposisjonen. Mange hviterussere reiste til Kiev for å delta i protestene mot Janukovytsj, og en av de første som ble drept på Majdan hadde flyktet fra Hviterussland på grunn av politiske problemer i hjemlandet. Men det som i første omgang så ut til å bli en leksjon i hvordan man styrter en diktator har etterhvert blitt et mareritt-scenario for alle som ønsker politiske omveltninger i en vestlig, demokratisk retning for Hviterussland. Som et resultat har Lukasjenkas popularitet økt kraftig. Andelen som har tillit til hans arbeid økte fra 38 prosent i desember 2013 til 50 prosent i juni 2014.

Konsekvensen av det storpolitiske spillet rundt Ukraina er også at hviterusserne sitter igjen med inntrykket av Putin som en besluttsom leder og EU som handlingslammet. Uavhengige meningsmålinger gjennomført i desember 2013 og april 2014 viser at mens andelen hviterussere som ønsket å slutte seg til EU gikk ned fra 45 til 27 prosent, så økte andelen som ønsket å slutte seg til den eurasiske tollunionen ledet av Russland fra 37 til 50 prosent. Ukraina-konflikten har altså bidratt til å vippe hviterussernes preferanser ganske tydelig i retning av Russland.

Men også for Lukasjenka har Ukraina-konflikten skapt hodebry. I motsetning til hva de ellers så nære relasjonene til Russland skulle tilsi har han ikke ensidig støttet Russlands politikk. Han nøler med å gi sin offisielle anerkjennelse av Krim-halvøya som en del av Russland, på samme måte som i tilfellet med Abkhasias og Sør-Ossetias suverenitet etter konflikten i Georgia i 2008. Lukasjenka forstår bare så altfor godt at Putins doktrine om å hjelpe etniske russere og russiskspråklige i det tidligere sovjetområdet også kan få konsekvenser for hviterussisk suverenitet. Lukasjenka har dessuten uttalt at han ikke holder den nye regjeringa i Kiev ansvarlig for den politiske krisen i landet, men peker snarere på Janukovytsj’ korrupte regime som hovedproblemet.

Hva nå?

Fra utsiden kan Lukasjenkas regime tidvis framstå som urokkelig, særlig fordi den politiske opposisjonen i landet er marginalisert. Realiteten er at Hviterusslands politiske utvikling er preget av sin egen dynamikk i skjæringspunktet mellom landets økonomiske utvikling og den geopolitiske utviklinga i regionen. Ukraina-krisen har svekket Hviterusslands økonomi, men likevel fått Lukasjenka til å framstå i et godt lys. Sammenlignet med den korrupte og svake Janukovytsj framstår Lukasjenka for mange hviterussere som den stabilitetsgarantien han ønsker å være. Samtidig bidrar Ukraina-krisen til å undergrave Hviterusslands økonomiske utvikling, så på lang sikt kan det vise seg at den søte ukrainske kløen blir til en sur hjemlig svie for den jubilerende presidenten.

Advertisements
Merket med ,

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: