Category Archives: Belarus

Krigsprofitøren i Minsk

Hviterusslands president Aljaksandr Lukasjenka har utnyttet krisen i nabolandet Ukraina til å styrke sin eneveldige posisjon.

Siden presidentembetet ble innført i Hviterussland i 1994 har Aljaksandr Lukasjenka vunnet alle valgene som har blitt avholdt. Første gang var konkurransen reell, Lukasjenka var underdogen som med sin populistiske retorikk utkonkurrerte sittende statsminister Vjatsjeslaw Kebitsj. De påfølgende tre valgene har derimot bare vært et spill for galleriet og ifølge de offisielle tallene har Lukasjenka vunnet med 75,7% (2001), 82,6% (2006) og 79,8% (2010). 11. oktober avholder landet et nytt presidentvalg, og alt tyder på at Lukasjenka kommer til å vinne med tilsvarende oppslutning.

Diktaturets logikk er at det ikke skal være åpen konkurranse om politiske posisjoner. Presidentvalgets funksjon blir da å skape et inntrykk av presidentens brede støtte i befolkningen. Opposisjonen har på sin side sett valgene som en mulighet til å mobilisere folk til protest mot valgfusk og vanstyre.

Dette var særlig etter inspirasjon fra Oransjerevolusjonen i Kiev i 2004, som viste hvor effektive slike protester kunne være. Mens den hviterussiske opposisjonen i perioden fram til slutten av 1990-tallet klarte å samle titusenvis av demonstranter til årlige markeringer av Tsjernobyl-ulykken og andre historisk viktige datoer, avtok disse protestmarsjene gradvis etter tusenårsskiftet. Dette var ikke minst et resultat av Lukasjenkas effektive undertrykkelsesapparat.

Ved presidentvalgene i 2006 og 2010 forsøkte opposisjonen å samle seg om plosjtsja — det hviterussiske ordet for «plass» — sterkt inspirert av ukrainernes majdan. Begge protestmarkeringene ble raskt og effektivt slått ned av sikkerhetspolitiet. Mest brutalt var det i 2010: mange hundre demonstranter ble arrestert, sammen med sju av de ti presidentkandidatene.

Nå i 2015 er det ingenting som taler for at opposisjonen skal velge en lignende taktikk. Utover deres bitre erfaringer fra 2006 og 2010 er dette valget også nå påvirket av erfaringene fra Ukraina, men denne gangen med motsatt fortegn. For krisen i Ukraina har virkelig bidratt til å diskreditere gateprotester som politisk virkemiddel blant hviterusserne. Paradoksalt nok har situasjonen i Ukraina gitt ny aktualitet og kraft til Lukasjenkas mangeårige parole om at det viktigste for hviterusserne, i lys av deres tragiske erfaringer fra andre verdenskrig, er å unngå en ny krig.

Også utenrikspolitisk har Lukasjenka styrket sin posisjon. Mannen som for et drøyt tiår siden fikk tilnavnet «Europas siste diktator» har plutselig begynt å omgås politikere som Merkel og Obama. Man kan forsåvidt si at både den negative utviklingen i land som Russland og Aserbajdsjan, og den tragiske konflikten i Ukraina har gjort at Lukasjenka ikke lenger framstår som vårt største problem i Øst-Europa. Men det markante skiftet i hans internasjonale anseelse er i første omgang et resultat av Lukasjenkas vilje til å tilrettelegge for fredsforhandlingene mellom de stridende partene i Ukraina. Den endelige bekreftelsen kom for to uker siden, da FNs generalsekretær Ban Ki Moon takket Lukasjenka for innsatsen.

Tidligere i år løslot han også landets viktigste politiske fanger, blant dem én av presidentkandidatene fra 2010, Mikalaj Statkevitsj. Disse politiske fangene var lenge et alvorlig hinder for samarbeid mellom Hviterussland og EU.

Det er ingen tvil om at denne internasjonale anseelsen er viktig for Lukasjenka. Russlands annektering av Krim og involvering i Øst-Ukraina har skapt bekymring hos den hviterussiske presidenten, som frykter at Putin kan finne på noe lignende også i hans land. Selv om Hviterussland er Russlands nærmeste allierte har Lukasjenka nølt med å anerkjenne annekteringen av Krim. Den siste uken har han også vært veldig tydelig på at han ikke ønsker russiske flybaser i landet. På hjemmebane har Lukasjenka brukt det siste året til å styrke den hviterussiske nasjonalfølelsen, slik at hviterusserne skal være mindre mottakelig for russisk propaganda.

Også økonomisk har Lukasjenka hatt behov for å styrke sin stilling. Det koster å være diktator for et land som knapt har gjennomført økonomiske reformer etter Sovjetunionens fall. I mange år har Lukasjenkas evne til å overleve blitt forklart med gunstige lån fra Russland, men den virkelige jokeren i Hviterusslands økonomiske politikk har vært rollen som transittland mellom Russland og Europa. På grunn av frihandelsavtaler med Russland har Hviterussland kunnet videreselge varer de selv har kjøpt under markedspris, med stor profitt.

Rollen som transittland har fått fornyet aktualitet etter at Russland og Vesten innførte gjensidige økonomiske sanksjoner. Varer som tidligere gikk direkte fra Europa til Russland tar nå turen via Hviterussland, hvor de blir utstyrt med nye varedeklarasjoner, før de ender opp hos russiske forbrukere. På ett år har Hviterussland nesten fordoblet sin eksport av de sanksjonsbelagte varene til Russland. Landet har blant annet blitt en av verdens største eksportører av den eksotiske frukten kiwi. I løpet av den siste måneden har det dukket opp en ny nisje i sanksjonsøkonomien. Etter at Ukraina og Russland innførte gjensidige flyforbud for hverandres flyselskaper framstår Minsk som et praktisk sted å mellomlande, for de som fortsatt reiser mellom de to landene.

Både innenrikspolitisk, utenrikspolitisk og økonomisk har krisen i Ukraina gitt Aljaksandr Lukasjenka muligheten til å styrke sin posisjon som president i Hviterussland. Det er viktig å merke seg at dette ikke minst er et resultat av Lukasjenkas politiske kløkt. Han har i sine drøyt tjue år som president vist seg som en mester i å manøvrere mellom Russland og Vesten.

Det betyr ikke at han har blitt mindre diktatorisk eller at landets framtid ser spesielt mye lysere ut. Hviterussland trenger fremdeles grunnleggende politiske og økonomiske reformer for å kunne bygge et bærekraftig samfunn, men de skjellsettende hendelsene i nabolandet Ukraina har bidratt til å skyve disse utfordringene i bakgrunnen, både for hviterusserne selv og for omverden.

General Assembly 70th session 12th plenary meeting Alyaksandr Lukashenko, President of the Republic of Belarus, addresses the general debate of the General Assembly’s seventieth session. 28 September 2015 United Nations, New York Photo # 646002 UN Photo/Amanda Voisard

General Assembly 70th session 12th plenary meeting
Alyaksandr Lukashenko, President of the Republic of Belarus, addresses the general debate of the General Assembly’s seventieth session.
28 September 2015
United Nations, New York
Photo # 646002
UN Photo/Amanda Voisard

Denne kronikken stod på trykk i Bergens Tidende søndag 11. oktober.

Merket med ,

Lukasjenkas ukrainske hodepine

I skyggen av urolighetene i nabolandet Ukraina feirer Aljaksandr Lukasjenka denne sommeren tjue år som Hviterusslands president.

Europeisk paria

I dag, 20. juli er det 20 år siden Aljaksandr Lukasjenka ble innsatt som Hviterusslands president. Med 80% av stemmene i andre valgomgang utklasset outsider-kandidaten sittende statsminister Vjatsjeslaw Kjebitsj. Lukasjenka hadde skaffet seg popularitet som uredd leder for parlamentets anti-korrupsjonskomité og var den eneste av kandidatene i det nylig uavhengige landet som forstod betydningen av å fortelle velgerne det de ville høre. Som president har han — med brutale midler — dyrket et image som garantist for politisk stabilitet og sosial trygghet. Slagordet «vi kan tåle mye, så lenge vi unngår krig» gjentas til stadighet av hans velgere.

Han benyttet snart denne gode kontakten med det hviterussiske folket til å endre landets politiske kurs i den retning han selv ønsket. En folkeavstemning i 1995 ga ham støtte til integrasjon med Russland og en ny folkeavstemning i 1996 sikret ham kontroll over parlamentet. Lukasjenka var blitt en diktator — og en paria i det europeiske politiske fellesskapet.

Aljaksandr Lukasjenka tas i ed som Hviterusslands president. Bilde fra Naviny.by.

Aljaksandr Lukasjenka tas i ed som Hviterusslands president. Bilde fra Naviny.by.

Kommandoøkonomiens utfordringer

I motsetning til nabolandene har ikke Hviterussland gjennomført noen omfattende omstrukturering av økonomien etter Sovjetunionens fall. Det betyr at økonomien fortsatt minner om en sentralstyrt kommandoøkonomi, preget av store statseide bedrifter. Dette illustreres daglig i beste sendetid på hviterussisk TV. Nyhetssendingene starter gjerne med en reportasje fra presidentens besøk til en fabrikk hvor han forteller arbeiderne hvordan de skal gjøre jobben sin.

Denne økonomiske modellen har fungert godt så lenge Hviterussland har nytt godt av gunstige lån fra Russland og eksport til det post-sovjetiske markedet. Utviklinga har imidlertid stagnert i de siste årene. Dette skyldes særlig nedgang i eksporten til Russland og Ukraina. De to nabolandene har opplevd sine egne økonomiske problemer, dessuten har prisen på det viktige eksportproduktet kalium har gått kraftig ned og en tidvis skyhøy inflasjon gjør innenlands produksjon relativt dyr. Som et resultat har den økonomiske stagnasjonen fra de siste årene i løpet av de siste månedene gått over i enn resesjon, og presidentens muligheter for å holde sin del av den sosiale kontrakten med folket svekkes gradvis.

Konsekvensene av Ukraina-konflikten

Den pågående politiske uroen i nabolandet Ukraina har naturlig nok blitt fulgt med stor interesse i Hviterussland, særlig blant den marginaliserte politiske opposisjonen. Mange hviterussere reiste til Kiev for å delta i protestene mot Janukovytsj, og en av de første som ble drept på Majdan hadde flyktet fra Hviterussland på grunn av politiske problemer i hjemlandet. Men det som i første omgang så ut til å bli en leksjon i hvordan man styrter en diktator har etterhvert blitt et mareritt-scenario for alle som ønsker politiske omveltninger i en vestlig, demokratisk retning for Hviterussland. Som et resultat har Lukasjenkas popularitet økt kraftig. Andelen som har tillit til hans arbeid økte fra 38 prosent i desember 2013 til 50 prosent i juni 2014.

Konsekvensen av det storpolitiske spillet rundt Ukraina er også at hviterusserne sitter igjen med inntrykket av Putin som en besluttsom leder og EU som handlingslammet. Uavhengige meningsmålinger gjennomført i desember 2013 og april 2014 viser at mens andelen hviterussere som ønsket å slutte seg til EU gikk ned fra 45 til 27 prosent, så økte andelen som ønsket å slutte seg til den eurasiske tollunionen ledet av Russland fra 37 til 50 prosent. Ukraina-konflikten har altså bidratt til å vippe hviterussernes preferanser ganske tydelig i retning av Russland.

Men også for Lukasjenka har Ukraina-konflikten skapt hodebry. I motsetning til hva de ellers så nære relasjonene til Russland skulle tilsi har han ikke ensidig støttet Russlands politikk. Han nøler med å gi sin offisielle anerkjennelse av Krim-halvøya som en del av Russland, på samme måte som i tilfellet med Abkhasias og Sør-Ossetias suverenitet etter konflikten i Georgia i 2008. Lukasjenka forstår bare så altfor godt at Putins doktrine om å hjelpe etniske russere og russiskspråklige i det tidligere sovjetområdet også kan få konsekvenser for hviterussisk suverenitet. Lukasjenka har dessuten uttalt at han ikke holder den nye regjeringa i Kiev ansvarlig for den politiske krisen i landet, men peker snarere på Janukovytsj’ korrupte regime som hovedproblemet.

Hva nå?

Fra utsiden kan Lukasjenkas regime tidvis framstå som urokkelig, særlig fordi den politiske opposisjonen i landet er marginalisert. Realiteten er at Hviterusslands politiske utvikling er preget av sin egen dynamikk i skjæringspunktet mellom landets økonomiske utvikling og den geopolitiske utviklinga i regionen. Ukraina-krisen har svekket Hviterusslands økonomi, men likevel fått Lukasjenka til å framstå i et godt lys. Sammenlignet med den korrupte og svake Janukovytsj framstår Lukasjenka for mange hviterussere som den stabilitetsgarantien han ønsker å være. Samtidig bidrar Ukraina-krisen til å undergrave Hviterusslands økonomiske utvikling, så på lang sikt kan det vise seg at den søte ukrainske kløen blir til en sur hjemlig svie for den jubilerende presidenten.

Merket med ,

Hviterussland – nettsensurens forpost

I går ble hviterusserne nok en gang fratatt muligheten til å bestemme hvem som skal styre landet. Det var ingen som på forhånd tvilte på at sittende president Aljaksandr Lukasjenka skulle sikre posisjonen til å styre landet og berike seg selv. Spørsmålet var hvor stor seieren vil bli, det vil si om Lukasjenka vil overgå den «overbevisende og vakre seieren» med en oppslutning på 82,6% fra 2006, eller om han ville jenke seg for å få EU til å tro på at valget var mer rettferdig denne gangen. I tillegg lurte mange på hva som vil skje med de planlagte protestene i sentrum av Minsk — hvor lang tid ville det gå før spesialstyrkene jagde dem hjem, og hvor mange ville bli arrestert?

Nå vet vi svaret. Lukasjenka skal ha fått 79,7% av stemmene og demonstrantene rakk knapt å begynne å fryse før sikkerhetspolitiet satte igang med sin brutale vold og arrestasjoner. Flere hundre er arrestert, deriblant sju av de ti presidentkandidatene. Uladzimir Njakljajew ble arrestert på sykehuset, hvor han var innlagt med alvorlige hodeskader etter å ha blitt banket opp av sikkerhetspolitiet. Blant de arresterte var også Ales Bjaljatski, som i 2006 fikk Den norske helsingforskomiteens Sakharov-pris. Allerede 9. desember ble kunstneren Ales Pusjkin arrestert. Han er kjent i Norge gjennom filmen Belarusian Waltz og for utstillinga Art against dictatorship fra i fjor høst. Youtube-filmen viser hvordan sikkerhetspolitiet behandler unge hviterussiske jenter.

Samtidig var dette valget annerledes enn de foregående, fordi Hviterussland siden sist har gjennomgått en Internett-revolusjon. I løpet av de siste 4-5 årene har Internett blitt et allemannseie og er i prinsippet tilgjengelig over hele landet. En tredjedel av landets innbyggere bruker nettet minst en gang i måneden, i de store byene blant den yngre befolkninga er tallet over 50%. Det siste året har bruken av Twitter økt med over 500%. Dette har endret forutsetningene i et land hvor presidentens makt blant annet er basert på et informasjonsmonopol. I forhold til statlig TV og presidenttro aviser, framstår Internett som en oase av meningsfrihet. I Dagens Næringslivs papirutgave på lørdag argumenterte jeg for at dette, til en viss grad, er en illusjon. Hviterussiske myndigheter bryr seg ikke om å blokkere «problematiske» sider på permanent basis, men venter med dette til situasjoner hvor de føler sin maktposisjon truet. Dette har blitt vist av forskerne bak prosjektet OpenNet Initiative. Vi så eksempler på dette under presidentvalget i 2006, da flere opposisjonelle sider lå nede på kritiske tidspunkter under og umiddelbart etter valget.

I en artikkel for Transparency International skriver den prisbelønte hviterussiske journalisten Iryna Vidanava om hvordan Internett har endret mediebildet i landet, og gjort opposisjonelle nyhetskilder mer tilgjengelig for hviterusserne. Slike sider har også blitt mer populære. I løpet av det siste året har besøkstallene for opposisjonelle nettsider økt med 55%. Mye av denne veksten forklares med den pågående valgkampen. Mens Lukasjenka har sagt at han ikke trenger noen blogg, har opposisjonskandidatene tatt i bruk nettet for hva det er verdt. Opposisjonskandidatene hadde egne hjemmesider, og var aktive på Twitter og Facebook.

Nasja Niva utilgjengelig på valgdagen.

Situasjonen endret seg radikalt på valgdagen i går. Mange opposisjonelle nyhetssteder var utilgjengelige. I flere tilfeller hadde det blitt etablert falske etterligninger av disse sidene i den hensikt å spre villedende informasjon. I perioder var sosiale medier som Facebook, Twitter og epost-tjenester som Gmail og Hotmail utilgjengelige. På Twitter ble det spredt falske rykter om at flere hadde blitt drept under demonstrasjonene og at presidentkandidat Uladzimir Njakljajew skulle være død.

Alt dette passer inn i det som forskerne i OpenNet Initiative i sin bok Access Controlled har kalt andre- og tredjegenerasjons nettsensur: strategiske blokkeringer av viktige nettsider og spredning av (falsk) informasjon for å undergrave meningsmotstanderes budskap. Disse metodene har blitt utarbeidet i land som Hviterussland og Russland. Lukasjenka har vist at han kan undertrykke opposisjonen både på gatene i Minsk og på nettet.

Pressefrihet i verden

Journaliststudentene ved Høgskolen i Oslo har gjennomført et veldig betimelig prosjekt om pressefrihet i et globalt perspektiv. De har tatt for seg forholdene i et tjuetalls land og levert interessante saker om journalisters arbeidsforhold. Resultatet av prosjektet finner du i deres nettavis Journalen. I tillegg til verstinger som Russland, Hviterussland, Aserbajdsjan, Burma og Kina, finner man også saker om Italia, Japan og Australia.

I sakene kan man blant annet lese om hvordan journalistlærere i Russland frykter for sine studenters liv, og hvorfor videoblogging i Aserbajdsjan er alvorlige saker. Selv hadde jeg gleden av å bidra til saken om Hviterussland, og jeg ble glad for å se Rafto-prisvinner Lidia Jusupova snakke om forholdene i Nord-Kaukasus.

Merket med