Category Archives: Hviterussland

Krigsprofitøren i Minsk

Hviterusslands president Aljaksandr Lukasjenka har utnyttet krisen i nabolandet Ukraina til å styrke sin eneveldige posisjon.

Siden presidentembetet ble innført i Hviterussland i 1994 har Aljaksandr Lukasjenka vunnet alle valgene som har blitt avholdt. Første gang var konkurransen reell, Lukasjenka var underdogen som med sin populistiske retorikk utkonkurrerte sittende statsminister Vjatsjeslaw Kebitsj. De påfølgende tre valgene har derimot bare vært et spill for galleriet og ifølge de offisielle tallene har Lukasjenka vunnet med 75,7% (2001), 82,6% (2006) og 79,8% (2010). 11. oktober avholder landet et nytt presidentvalg, og alt tyder på at Lukasjenka kommer til å vinne med tilsvarende oppslutning.

Diktaturets logikk er at det ikke skal være åpen konkurranse om politiske posisjoner. Presidentvalgets funksjon blir da å skape et inntrykk av presidentens brede støtte i befolkningen. Opposisjonen har på sin side sett valgene som en mulighet til å mobilisere folk til protest mot valgfusk og vanstyre.

Dette var særlig etter inspirasjon fra Oransjerevolusjonen i Kiev i 2004, som viste hvor effektive slike protester kunne være. Mens den hviterussiske opposisjonen i perioden fram til slutten av 1990-tallet klarte å samle titusenvis av demonstranter til årlige markeringer av Tsjernobyl-ulykken og andre historisk viktige datoer, avtok disse protestmarsjene gradvis etter tusenårsskiftet. Dette var ikke minst et resultat av Lukasjenkas effektive undertrykkelsesapparat.

Ved presidentvalgene i 2006 og 2010 forsøkte opposisjonen å samle seg om plosjtsja — det hviterussiske ordet for «plass» — sterkt inspirert av ukrainernes majdan. Begge protestmarkeringene ble raskt og effektivt slått ned av sikkerhetspolitiet. Mest brutalt var det i 2010: mange hundre demonstranter ble arrestert, sammen med sju av de ti presidentkandidatene.

Nå i 2015 er det ingenting som taler for at opposisjonen skal velge en lignende taktikk. Utover deres bitre erfaringer fra 2006 og 2010 er dette valget også nå påvirket av erfaringene fra Ukraina, men denne gangen med motsatt fortegn. For krisen i Ukraina har virkelig bidratt til å diskreditere gateprotester som politisk virkemiddel blant hviterusserne. Paradoksalt nok har situasjonen i Ukraina gitt ny aktualitet og kraft til Lukasjenkas mangeårige parole om at det viktigste for hviterusserne, i lys av deres tragiske erfaringer fra andre verdenskrig, er å unngå en ny krig.

Også utenrikspolitisk har Lukasjenka styrket sin posisjon. Mannen som for et drøyt tiår siden fikk tilnavnet «Europas siste diktator» har plutselig begynt å omgås politikere som Merkel og Obama. Man kan forsåvidt si at både den negative utviklingen i land som Russland og Aserbajdsjan, og den tragiske konflikten i Ukraina har gjort at Lukasjenka ikke lenger framstår som vårt største problem i Øst-Europa. Men det markante skiftet i hans internasjonale anseelse er i første omgang et resultat av Lukasjenkas vilje til å tilrettelegge for fredsforhandlingene mellom de stridende partene i Ukraina. Den endelige bekreftelsen kom for to uker siden, da FNs generalsekretær Ban Ki Moon takket Lukasjenka for innsatsen.

Tidligere i år løslot han også landets viktigste politiske fanger, blant dem én av presidentkandidatene fra 2010, Mikalaj Statkevitsj. Disse politiske fangene var lenge et alvorlig hinder for samarbeid mellom Hviterussland og EU.

Det er ingen tvil om at denne internasjonale anseelsen er viktig for Lukasjenka. Russlands annektering av Krim og involvering i Øst-Ukraina har skapt bekymring hos den hviterussiske presidenten, som frykter at Putin kan finne på noe lignende også i hans land. Selv om Hviterussland er Russlands nærmeste allierte har Lukasjenka nølt med å anerkjenne annekteringen av Krim. Den siste uken har han også vært veldig tydelig på at han ikke ønsker russiske flybaser i landet. På hjemmebane har Lukasjenka brukt det siste året til å styrke den hviterussiske nasjonalfølelsen, slik at hviterusserne skal være mindre mottakelig for russisk propaganda.

Også økonomisk har Lukasjenka hatt behov for å styrke sin stilling. Det koster å være diktator for et land som knapt har gjennomført økonomiske reformer etter Sovjetunionens fall. I mange år har Lukasjenkas evne til å overleve blitt forklart med gunstige lån fra Russland, men den virkelige jokeren i Hviterusslands økonomiske politikk har vært rollen som transittland mellom Russland og Europa. På grunn av frihandelsavtaler med Russland har Hviterussland kunnet videreselge varer de selv har kjøpt under markedspris, med stor profitt.

Rollen som transittland har fått fornyet aktualitet etter at Russland og Vesten innførte gjensidige økonomiske sanksjoner. Varer som tidligere gikk direkte fra Europa til Russland tar nå turen via Hviterussland, hvor de blir utstyrt med nye varedeklarasjoner, før de ender opp hos russiske forbrukere. På ett år har Hviterussland nesten fordoblet sin eksport av de sanksjonsbelagte varene til Russland. Landet har blant annet blitt en av verdens største eksportører av den eksotiske frukten kiwi. I løpet av den siste måneden har det dukket opp en ny nisje i sanksjonsøkonomien. Etter at Ukraina og Russland innførte gjensidige flyforbud for hverandres flyselskaper framstår Minsk som et praktisk sted å mellomlande, for de som fortsatt reiser mellom de to landene.

Både innenrikspolitisk, utenrikspolitisk og økonomisk har krisen i Ukraina gitt Aljaksandr Lukasjenka muligheten til å styrke sin posisjon som president i Hviterussland. Det er viktig å merke seg at dette ikke minst er et resultat av Lukasjenkas politiske kløkt. Han har i sine drøyt tjue år som president vist seg som en mester i å manøvrere mellom Russland og Vesten.

Det betyr ikke at han har blitt mindre diktatorisk eller at landets framtid ser spesielt mye lysere ut. Hviterussland trenger fremdeles grunnleggende politiske og økonomiske reformer for å kunne bygge et bærekraftig samfunn, men de skjellsettende hendelsene i nabolandet Ukraina har bidratt til å skyve disse utfordringene i bakgrunnen, både for hviterusserne selv og for omverden.

General Assembly 70th session 12th plenary meeting Alyaksandr Lukashenko, President of the Republic of Belarus, addresses the general debate of the General Assembly’s seventieth session. 28 September 2015 United Nations, New York Photo # 646002 UN Photo/Amanda Voisard

General Assembly 70th session 12th plenary meeting
Alyaksandr Lukashenko, President of the Republic of Belarus, addresses the general debate of the General Assembly’s seventieth session.
28 September 2015
United Nations, New York
Photo # 646002
UN Photo/Amanda Voisard

Denne kronikken stod på trykk i Bergens Tidende søndag 11. oktober.

Merket med ,

Verdt å lese — ukrainsk samtidslitteratur

Tania Malyarchuk, The Demon of Hunger, World literature today, November 2011.

I dagens Dag og Tid anbefaler jeg tre favoritter blant ukrainske samtidsforfattere. Tania Malyarchuk er en av dem. Hun er foreløpig ikke tilgjengelig på norsk, men denne korte fortellingen i engelsk oversettelse kan gi et lite innblikk i hennes evne til å skrive fram levende mennesker i et enkelt, men psykologisk inntrengende språk.

Tanja Maljartsjuk, bildet er forfatterens eget.

Tanja Maljartsjuk, bildet er forfatterens eget.

Aage Storm Borchgrevnik, Reisen til underverdenen. Afghanistan-litteraturens sjangere og funksjon, Prosa, 5/2014.

Afghanistan har fått en helt spesiell posisjon i den norske samfunnsdebatten og har blitt gjenstand for en rekke bøker de siste tiårene. Aage Borchgrevink har analysert disse bøkene og diskuterer hva det sier om oss og vårt forhold til det fjerne landet. Felles for de fleste av dem er at de framstiller Afghanistan som et helvete. Borchgrevinks gjennomgang er kritisk, særlig når de norske forfatterne framstår på sitt mest selvsikre: «I lesningen av norsk prosa om et land der få av forfatterne kan mer enn et par ord av de lokale språkene, blir den skråsikre tonen av og til skjærende.»

Volha Piatrukhovich, In Belarus, women need not apply, openDemocracy, 12. november 2014.

Hviterussiske myndigheter opererer med en liste på 181 profesjoner som er forbudt for kvinner. Volha Piatrukhovych’ artikkel gir en god innsikt i den systematiske forskjellsbehandlinga av kjønnene som preger arbeidsmarkedet i Hviterussland, en forskjellsbehandling som bunner i et konservativt tankegods om at kvinnens hovedansvar er å føde barn og resulterer i at kvinner i gjennomsnitt tjener bare tre fjerdedeler av det menn gjør.

Merket med

Verdt å lese — russisk sensur

Julia Latynina, Esli my ne Zapad, to kto my?Novaja gazeta, 9. september 2014.

Forrige fredag var den russiske avisa Novaja gazeta en av favorittene til å vinne Nobels fredspris. De fikk ikke prisen, men samme dag som Nobelprisen ble annonsert fikk de istedet en advarsel fra det russiske overvåkningsorganet Rozkomnadzor, som mente at innholdet i Julia Latyninas artikkel «Esli my ne Zapad, to kto my?» (Hvis vi ikke er Vesten, hvem er vi da?) inneholdt ekstremistiske elementer og måtte sensureres. Artikkelen behandler et sentralt tema i russisk idehistorie — hva skal være Russlands forhold til Vesten — og denne uka ga jeg mine studenter i hjemmeoppgave å diskutere den i lys av den russiske debatten om Russlands identitet. Den som ikke leser russisk kan i allefall åpne artikkelen og se hvordan russisk sensur ser ut anno 2014.

Skjermbilde fra Novaja gazetas nettsider som viser hvordan deler av teksten er sensurert.

Skjermbilde fra Novaja gazetas nettsider som viser hvordan deler av teksten er sensurert.

Lee Vinsel, An Unresolved Issue: Evgeny Morozov, The New Yorker, and the Perils of Highbrow JournalismTaming the American Idol, 11. oktober 2014.

Nylig lanserte BT sin nye satsning på forskningsformidling. En fersk skandale fra USA viser at det ikke alltid er helt enkelt.

Hviterusseren Evgeny Morozov er en av USAs fremste Internett-synsere. Han skriver provoserende kommentarartikler i ledende amerikanske aviser og bestselgende bøker om utviklinga av Internett. Nylig skapte han litt av en skandale med et essay i The New Yorker, som skulle være en anmeldelse av Eden Medinas bok Cybernetic Revolutionaries: Technology and Politics in Allende’s Chile, men framstod som Morozovs egen tekst med bare en flyktig referanse til Medinas bok. Reaksjonene var kraftige, og noen mente Morozov hadde gjort seg skyld i plagiat. Lee Vinsel påpeker i dette blogginnlegget at skandalen rundt Morozovs essay kan ses som et symptom på en situasjon hvor akademikere i stadig større grad blir oppfordret til å drive forskningsformidling. Men ofte vil man da komme i en situasjon hvor man ikke bare formidler egen, men også andres forskning og da har man et moralsk ansvar for å vise at det man formidler ikke er egne tanker, men er noe andre har brukt tid og krefter for å komme fram til.

Vladimir Yermakov, Sergei Dovlatov, dissident sans idea, Eurozine, 15. oktober 2014.

Den russiske forfatteren Sergej Dovlatovs Kompromiss er noe av det mest fascinerende jeg har lest om hvordan innbyggerne i Sovjetunionen levde med det ofte absurde systemet som kommunistene hadde skapt. Yermakov viser i sitt essay at hovedpersonen i Dovlatovs prosa er et lite menneske (slik hovedpersoner ofte skal være det i russisk litteratur), men som Yermakov sier «et lite menneske i et storslagent land bygget av dverger». Yermakov forteller om en bemerkelsesverdig forfatter som aldri lærte å leve sitt eget liv utenfor litteraturen.

Merket med , ,

Litt mer innsikt i BT

I dag har jeg gleden av å være med på lanseringa av Bergens Tidendes nye satsning på forskningsformidling, BT Innsikt. Der vil man kunne lese korte og litt mindre korte tekster fra forskere ved Universitetet i Bergen, hvor vi kan fortelle om egne forskningsresultater, siste nytt fra (den internasjonale) forskningsfronten, tips om aktuelle fagbøker eller nettkilder og mye annet.

Målet er å bringe forskere og det interesserte publikum tettere sammen. For oss forskere vil det være en fordel at vi kan formidle vår forskning direkte (uredigert og ubesudlet av journalisthender) til BTs lesere. BT vil nok helt sikkert være glade for å kunne fylle sine nettsider med (godt?) forskningsstoff produsert av forskerne selv.

Selv ser jeg fram til å presentere den gode forskninga på russisk ved UiB (for eksempel det nylig avsluttede prosjektet The Future of Russian), tipse om spennende fagbøker og gi et innblikk i mitt eget bokprosjekt om Ukraina.

Prosjektet har også en egen Twitter-konto (@btinnsikt) hvor man kan bli regelmessig oppdatert på nye innsikter.

Merket med , ,