Kategoriarkiv: Hviterussland

Lukasjenkas ukrainske hodepine

I skyggen av urolighetene i nabolandet Ukraina feirer Aljaksandr Lukasjenka denne sommeren tjue år som Hviterusslands president.

Europeisk paria

I dag, 20. juli er det 20 år siden Aljaksandr Lukasjenka ble innsatt som Hviterusslands president. Med 80% av stemmene i andre valgomgang utklasset outsider-kandidaten sittende statsminister Vjatsjeslaw Kjebitsj. Lukasjenka hadde skaffet seg popularitet som uredd leder for parlamentets anti-korrupsjonskomité og var den eneste av kandidatene i det nylig uavhengige landet som forstod betydningen av å fortelle velgerne det de ville høre. Som president har han — med brutale midler — dyrket et image som garantist for politisk stabilitet og sosial trygghet. Slagordet «vi kan tåle mye, så lenge vi unngår krig» gjentas til stadighet av hans velgere.

Han benyttet snart denne gode kontakten med det hviterussiske folket til å endre landets politiske kurs i den retning han selv ønsket. En folkeavstemning i 1995 ga ham støtte til integrasjon med Russland og en ny folkeavstemning i 1996 sikret ham kontroll over parlamentet. Lukasjenka var blitt en diktator — og en paria i det europeiske politiske fellesskapet.

Aljaksandr Lukasjenka tas i ed som Hviterusslands president. Bilde fra Naviny.by.

Aljaksandr Lukasjenka tas i ed som Hviterusslands president. Bilde fra Naviny.by.

Kommandoøkonomiens utfordringer

I motsetning til nabolandene har ikke Hviterussland gjennomført noen omfattende omstrukturering av økonomien etter Sovjetunionens fall. Det betyr at økonomien fortsatt minner om en sentralstyrt kommandoøkonomi, preget av store statseide bedrifter. Dette illustreres daglig i beste sendetid på hviterussisk TV. Nyhetssendingene starter gjerne med en reportasje fra presidentens besøk til en fabrikk hvor han forteller arbeiderne hvordan de skal gjøre jobben sin.

Denne økonomiske modellen har fungert godt så lenge Hviterussland har nytt godt av gunstige lån fra Russland og eksport til det post-sovjetiske markedet. Utviklinga har imidlertid stagnert i de siste årene. Dette skyldes særlig nedgang i eksporten til Russland og Ukraina. De to nabolandene har opplevd sine egne økonomiske problemer, dessuten har prisen på det viktige eksportproduktet kalium har gått kraftig ned og en tidvis skyhøy inflasjon gjør innenlands produksjon relativt dyr. Som et resultat har den økonomiske stagnasjonen fra de siste årene i løpet av de siste månedene gått over i enn resesjon, og presidentens muligheter for å holde sin del av den sosiale kontrakten med folket svekkes gradvis.

Konsekvensene av Ukraina-konflikten

Den pågående politiske uroen i nabolandet Ukraina har naturlig nok blitt fulgt med stor interesse i Hviterussland, særlig blant den marginaliserte politiske opposisjonen. Mange hviterussere reiste til Kiev for å delta i protestene mot Janukovytsj, og en av de første som ble drept på Majdan hadde flyktet fra Hviterussland på grunn av politiske problemer i hjemlandet. Men det som i første omgang så ut til å bli en leksjon i hvordan man styrter en diktator har etterhvert blitt et mareritt-scenario for alle som ønsker politiske omveltninger i en vestlig, demokratisk retning for Hviterussland. Som et resultat har Lukasjenkas popularitet økt kraftig. Andelen som har tillit til hans arbeid økte fra 38 prosent i desember 2013 til 50 prosent i juni 2014.

Konsekvensen av det storpolitiske spillet rundt Ukraina er også at hviterusserne sitter igjen med inntrykket av Putin som en besluttsom leder og EU som handlingslammet. Uavhengige meningsmålinger gjennomført i desember 2013 og april 2014 viser at mens andelen hviterussere som ønsket å slutte seg til EU gikk ned fra 45 til 27 prosent, så økte andelen som ønsket å slutte seg til den eurasiske tollunionen ledet av Russland fra 37 til 50 prosent. Ukraina-konflikten har altså bidratt til å vippe hviterussernes preferanser ganske tydelig i retning av Russland.

Men også for Lukasjenka har Ukraina-konflikten skapt hodebry. I motsetning til hva de ellers så nære relasjonene til Russland skulle tilsi har han ikke ensidig støttet Russlands politikk. Han nøler med å gi sin offisielle anerkjennelse av Krim-halvøya som en del av Russland, på samme måte som i tilfellet med Abkhasias og Sør-Ossetias suverenitet etter konflikten i Georgia i 2008. Lukasjenka forstår bare så altfor godt at Putins doktrine om å hjelpe etniske russere og russiskspråklige i det tidligere sovjetområdet også kan få konsekvenser for hviterussisk suverenitet. Lukasjenka har dessuten uttalt at han ikke holder den nye regjeringa i Kiev ansvarlig for den politiske krisen i landet, men peker snarere på Janukovytsj’ korrupte regime som hovedproblemet.

Hva nå?

Fra utsiden kan Lukasjenkas regime tidvis framstå som urokkelig, særlig fordi den politiske opposisjonen i landet er marginalisert. Realiteten er at Hviterusslands politiske utvikling er preget av sin egen dynamikk i skjæringspunktet mellom landets økonomiske utvikling og den geopolitiske utviklinga i regionen. Ukraina-krisen har svekket Hviterusslands økonomi, men likevel fått Lukasjenka til å framstå i et godt lys. Sammenlignet med den korrupte og svake Janukovytsj framstår Lukasjenka for mange hviterussere som den stabilitetsgarantien han ønsker å være. Samtidig bidrar Ukraina-krisen til å undergrave Hviterusslands økonomiske utvikling, så på lang sikt kan det vise seg at den søte ukrainske kløen blir til en sur hjemlig svie for den jubilerende presidenten.

Reklamer
Merket med ,

Lee Harvey Oswalds Minsk

Dette essayet stod på trykk i Klassekampen 5. februar.

Drapet på John F. Kennedy den 22. november 1963 gjorde Lee Harvey Oswald til en av verdenshistoriens mest omtalte attentatsmenn, og til gjenstand for en hel serie av konspirasjonsteorier. Mange har stilt spørsmålet om han gjorde det alene, eller om han kunne ha vært agent for KGB på en tid da den kalde krigen var på sitt kaldeste. To ferske bøker viser at den sovjetiske sikkerhetstjenesten muligens spilte en rolle, men ikke så direkte som konspirasjonsteoretikerne liker å tro.

Lee Harvey Oswald arrestert etter attentatet på Kennedy.

Lee Harvey Oswald arrestert etter attentatet på Kennedy.

I sin nye bok, Interloper, argumenterer den amerikanske journalisten Peter Savodnik for at alle disse konspirasjonsteoriene rundt Oswalds eventuelle oppdragsgivere har bidratt til å dekke over en viktigere diskusjon om hvorfor han gjorde det. Savodnik mener at svaret er å finne i Minsk i Sovjetunionen, hvor Oswald tilbrakte to og et halvt år fra 1959 til 1962. Lee Harvey Oswalds minskopphold står også sentralt i en av de mest leste og omdiskuterte hviterussiske samtidsromanene, Uladzimir Njakljajews selvbiografiske Automaten med mineralvann med smak og uten.

Den venstrevridde Oswald reiste til Sovjetunionen høsten 1959 og søkte om opphold i landet, han ble først avvist, men etter et selvmordsforsøk fikk han viljen sin. Han ble flyttet fra metropolen Moskva til den langt mer provinsielle republikkhovedstaden Minsk, hvor han fikk tildelt en leilighet og jobb på en radiofabrikk. Han giftet seg, men fant seg aldri helt til rette og returnerte til hjemlandet halvannet år før det sjebnesvangre attentatet.

Det nye Minsk var en utvetydig manifestering av den totalitære impulsen, montert helt ned og puttet pent sammen igjen, uten noe historie, energi, historiske bygninger, eller noe annet som kunne oppfattes som travelt, høylydt, urbant eller overraskende. (Fra Interloper, min oversettelse fra engelsk, MP)

Interloper er konsentrert om Oswalds opphold i Sovjetunionen, men tar også for seg hans barn- og ungdomstid under ustabile forhold i etterkrigstidas USA, det Savodnik omtaler som en «fragmentert og frenetisk» tilværelse. Oswalds far døde før han ble født, og moren beskrives som «evig ustabil». Han gjør et grunnleggende poeng ut av at Oswald flyttet så ofte, før han fylte 17 hadde han flyttet mer enn tjue ganger. Dette er også bakgrunnen for bokas tittel. «Interloper» betyr inntrenger og begrepet brukes av Sadovnik for å beskrive Oswalds hang til å flykte fra sitt gamle liv og trenge seg på i nye omgivelser.

Savodniks bok er i stor grad basert på Oswalds egne dagboknotater og skrifter. I tillegg har forfatteren gjort et omfattende arbeid med å intervjue Oswalds kontakter i Minsk. Han gjør en god jobb når det gjelder å komme inn på Oswalds innerste sirkel i den hviterussiske hovedstaden. Han snakker med de menneskene Oswald jobbet med og noen av hans nærmeste omgangsvenner. Intervjuene og Oswalds egne notater gir et godt grunnlag for å beskrive personen Oswald, hans utvikling fra en utålmodig og håpefull ung mann som trodde han skulle finne et nytt og virkeligere hjemland til den desillusjonerte og desperate mannen som et par år senere skulle ta livet av den amerikanske presidenten.

Savodnik maler med bredere pensel når han beskriver det Minsk Oswald kommer til. Han legger vekt på den helt spesielle historiske situasjonen som oppstod i en by som hadde blitt jevnet med jorden under andre verdenskrig og i et land som hadde mistet en tredjedel av sine innbyggere. Byen og landet som hadde reist seg fra asken, ble et ypperlig laboratorium for sovjetmyndighetenes sosiale eksperiment med å bygge kommunismen.

Nettopp denne lokale historiske konteksten er tema for Njakljajews Automaten med mineralvann med smak og uten, men med et helt annet utgangspunkt. Denne selvbiografiske romanen forteller om en gruppe ungdommer i Minsk på starten av 1960-tallet som benyter det begrensede tøværet under Khrusjtsjov til å dyrke et liv som stiljagi — sovjetiske hipstere ikledd rockabillyklær og med øre for jazz.

Stiljaga var en egen filosofi. En opposisjonell holdning til alt som var grått og vanlig. Det vil si, alt som var sovjetisk. Nettopp på grunn av denne filosofien, og ikke det brylkremkjemmede håret eller de fargesprakende skjortene, kunne stiljagene bli ekskludert fra komsomol eller kastet ut fra universitetet. (Fra Awtamat z hazirowkaj z siropam i bez, min oversettelse fra hviterussisk, MP)

Romanen ble i 2012 hedret med Hviterusslands viktigste litteraturpris, Jerzy Giedroyc-prisen. Njakljajew, som ellers først og fremst er kjent for sin poesi, er ingen hvem som helst i Hviterussland. I 2010 utfordret han Aljaksandr Lukasjenka i presidentvalget, med det resultat at han ble arrestert og satt i husarrest, beskyldt for å ha oppfordret til masseopptøyer.

Romanen er også en hyllest til 1960-tallets Minsk, tittelen viser til et landemerke i sentrum av byen, en brusautomat hvor jøden Salamon Majsejevitsj solgte mineralvann med og uten smak. I tillegg bærer hvert kapittel navn etter en av gatene i sentrum av byen — og både det sovjetiske og før-sovjetiske gatenavnet er tatt med. Romanen har da også undertittelen En Minsk-roman. Njakljajew vekker de minnene om byens historie som hos Savodnik er helt utslettet.

Og midt opp i dette dukker Lee Harvey Oswald opp, under sitt lokale kallenavn Alik, i utkanten av handlinga, men med en tydelig tilstedeværelse. Hovedpersonen, som bærer forfatterens kallenavn Valodzja, og hans kompiser blir kjent med Oswald på dansegulvet i Fagforeningenes hus. «Han kom nok bort til oss fordi vi danset med Asia», resonnerer Valodzja. «Vi danset rock-n-roll og han begynte å danse med oss. Han danset bra. Bedre enn Haryk Kljabanaw. Og ingen danser rock-n-roll bedre enn Haryk.»

Scenen Njakljajew her beskriver er en en av nøkkelepisodene i Sadovniks bok, hvor han i detalj diskuterer hvordan Oswald ble kjent med sin framtidige kone Marina. Årsaken til at det er så viktig for Sadovnik å komme til bunns i dette er at det kan si noe om hvorvidt Marina var en KGB-agent som ble plantet på Oswald for at de skulle ha kontroll på ham. Hvis Marina var den som tok initiativet til bekjentskapet er denne versjonen mer sannsynlig enn om Oswald hadde vært den som tok initiativet. Selv med gode kilder har Sadovnik store utfordringer med å bestemme det eksakte hendelsesforløpet. Han konkluderer med at Marinas personlighet uansett ikke passet med en klassisk KGB-agents og at dersom hun informerte KGB om Oswald så var det fordi de hadde rekruttert henne etter at hun hadde blitt sammen med ham.

Denne diskusjonen om KGBs rolle er ikke bare knyttet til spørsmålet om hvorvidt Oswald drepte JFK på vegne av KGB, en teori både Sadovnik og Njakljajew avfeier, men er et sentralt tema for begges beskrivelse av 1960-tallets Minsk. Sadovnik forteller om hvordan KGB etablerte en egen by i byen for Oswald da han flyttet til Minsk, for at det skulle være så lett som mulig for dem å overvåke ham. Han ble tildelt en leilighet med store vinduer i sentrum av byen, med jobben en kort spasertur unna. Alt var oversiktlig og lett å kontrollere. Denne strategien, som på russisk går under betegnelsen pod kolpakom — under overvåkning — var utbredt for den sovjetiske sikkerhetstjenesten.

Også i Njakljajews roman spiller KGBs overvåkning en nøkkelrolle, men her isoleres ikke KGBs betydning til Oswalds tilstedeværelse, eller til 1960-tallet. Intrigen i romanen knyttes til beskyldningene om at hovedpersonen og hans kamerater utgjorde en anti-sovjetisk konspirasjonsgruppe. De innbringes til forhør hos KGB og flere av dem ender i fengsel eller på psykiatrisk institusjon. Denne episoden markerer i romanen overgangen fra den gyldne ungdomstida under Khrusjtsjov-periodens svake blaff av et tøvær til en voksen virkelighet hvor KGB har fått lagt premissene for hovedpersonens liv. Både i romanen og i Njakljajews egen livshistorie trekkes trådene til dagens Hviterussland. KGB bærer fortsatt det samme navnet og deres fengsel i sentrum av Minsk, hvor Njakljajew ble innbragt etter presidentvalget i 2010 er det samme.

I Interloper er drapet på Kennedy omtalt nærmest i en bisetning. Han er mest opptatt av den bakenforliggende forklaringa på drapet som han finner i den fortvilelsen og det sinnet Oswald opplevde da heller ikke Minsk og Sovjetunionen viste seg å være et sted han kunne kalle sitt hjem. Han som til de grader hadde identifisert seg med Sovjetunionens erklærte ideologi fant ikke lenger noe utløp for sine aspirasjoner og rettet aggresjonen for dette mot Kennedy. Det Minsk Savodniks Oswald kom til passet ikke med hans drømmer og KGBs renkespill i kulissene bidro til å forskynne denne erkjennelsen.

Njakljajews Oswald er noe av den samme skjørtejegeren som Savodnik beskriver, men den hviterussiske forfatterens Minsk har en helt annen valør. Hvor Savodnik beskriver et absolutt historisk nullpunkt for byen etter andre verdenskrig, viser Njakljajew fram dem som opponerte mot denne sovjetiske ideen. Men også hos ham spiller KGB en helt sentral og definerende rolle. Slik 1960-tallets Minsk var en politistat, slik er også 2010-tallets Minsk det.

Peter Savodnik er en journalist med base i Washington, D.C. med lang erfaring fra reportasjevirksomhet i de tidligere sovjetstatene. Han har blant annet skrevet for The New Yorker,  Wired, GQ og Washington Post.

Uladzimir Njakljajew (f. 1946) er en hviterussisk forfatter som er mest kjent for sin poesi. Han har ledet både den hviterussiske forfatterforeninga og det hviterussiske PEN-senteret og i 2010 stilte han som kandidat til presidentvalget i landet. På valgdagen ble han brutalt overfalt og senere arrestert, beskyldt for å stå bak masseopptøyer. Han ble dømt til husarrest, men løslatt sommeren 2013.

Interloper forteller historien om Lee Harvey Oswalds opphold i Minsk et par år før han tok livet av John F. Kennedy. Forfatteren Peter Savodnik har studert den rikholdige litteraturen om drapet på Kennedy, Oswalds egne notater og intervjuet mange av de som kjente Oswald da han bodde i Minsk.

Awtamat z hazirowkaj z siropam i bez er en selvbiografisk roman som beskriver hvordan det var å bli voksen i Minsk på begynnelsen av 1960-tallet. Den tematiserer hvordan den sovjetiske etterkrigsgenerasjonens idealer ble til i brytningene mellom deres egne ønsker om å utfolde seg og sovjetstatens behov for absolutt kontroll.

Gennadij Grusjevojs testamente

Det har vært en trist dag for oss som jobber med Rafto-stiftelsen. Tirsdag fikk vi den triste nyheten om at Gennadij Grusjevoj, Raftoprismottaker fra 1999 var gått bort. I dag ble han bisatt i Minsk. Gennadij var et fantastisk menneske, filosofiprofessorklok og en varm bestefarskikkelse for alle de tusenvis av barna som fikk hjelp av hans organisasjon «Barn av Tsjernobyl». Han var en sentral figur i det hviterussiske sivilsamfunnet og fikk Raftoprisen for sin årelange og modige kamp demokrati og menneskerettigheter i hjemlandet.

Like før han døde overleverte han et testamente til sin journalistvenn Marat Haravy og ba om at det skulle bli publisert etter hans død. Jeg har tatt meg den frihet å oversette det til norsk for alle hans venner i Norge.

Da jeg for nesten fem år siden fikk vite at jeg har leukemi sa jeg til meg selv: jeg har vært heldig, for jeg kommer til å dø av det jeg har kjempet mot hele livet. Men jeg gir ikke Tsjernobyl en eneste sjanse. Jeg vil gjerne ende livet i den kampen som jeg gikk inn i den 26. april 1986 og som jeg har vært en del av de siste 27 årene. Jeg står sammen med dem som jobbet med følgene av Tsjernobyl. Denne bortgang er den logiske avslutninga på mitt liv. Denne avslutninga har jeg fått av Gud og skjebnen. Og jeg tar imot den som en soldat i krigen, for det er bedre å dø under et angrep ved fronten, enn av malaria i de bakre rekker.

Kanskje kan jeg med min skjebne overbevise noen om at Hviterussland ikke har noen framtid dersom vi ignorerer følgene av Tsjernobyl. Man kan ikke gjemme seg eller flykte fra denne tragedien. Nettopp derfor bør staten ta Tsjernobyl på ytterste alvor. Bare da kan vår nasjon ha noe som helst håp om å overleve. I min tid kjempet jeg for det post-tsjernobylske Hviterussland. I dag kjemper halve Europa for meg. Europeerne gir meg de medisinene som jeg ikke har hatt muligheten til å gi de syke hviterusserne. Og dette forskuddet er jeg forpliktet til å betale tilbake i fullt monn…

Foto: Hans Jørgen Brun

Foto: Hans Jørgen Brun

Merket med

Fjæra som ble til ti høns – om Internett i Hviterussland

De siste dagers rykter i norske og internasjonale medier om at hviterussiske myndigheter skal ha forbudt sine innbyggere å besøke utenlandske nettsider er en versjon av historia om fjæra som ble til ti høns. Disse ryktene kunne bare nå så langt i norske medier (helt til Nyhetsmorgen i NRK P2) fordi norske journalister mangler grunnleggende kunnskaper om Hviterussland, fordi de stoler blindt på amerikanske kilder og fordi nyheten passet så godt med myten om Hviterussland som «Europas siste diktatur.» Fremtredende hviterussiske IT-journalister har i dag avvist disse ryktene.

Bilde av Internett fra Internettet

Den omtalte hviterussiske lovgivningen er tidvis klønete formulert, og har vært gjennom flere runder med korrigeringer fra det hviterussiske IT-miljøet før den har fått den formen den har i dag. Et tillegg til denne loven ble offentliggjort av hviterussiske myndigheter i slutten av desember 2011. Dette tillegget ble deretter grunnleggende misforstått av US Library of Congress når de skulle presentere den for amerikanske medier. De hevdet at lovgivningen forbød hviterusserne å besøke utenlandske nettsider. For det første så handler ikke det lovforklarende tillegget det her er vises til om privatpersoners bruk av Internett, men om bedrifter som tilbyr tjenester basert på Internett. For det andre så er det ikke forbud mot utenlandske nettsider i sin allminnelighet, men mot nettsider som inneholder forbudt informasjon (dvs informasjon som oppfordrer til ekstremisme, eller pornografi). Det er viktig å presisere at den omtalte lovteksten ikke omtaler privatpersoners besøk av slike nettsider, men pålegger den som tilbyr nettilgang å hindre at det blir mulig å få tilgang til slike sider.

I lys av det hviterussiske regimets autoritære karakter er det ikke overraskende at pålegget om å begrense adgangen til visse typer informasjon har blitt tolket i verste mening, men akkurat i dette tilfellet er ryktene sterkt overdrevet. Dette er i dag bekreftet av hviterussiske IT-myndigheter. Det betyr ikke at hviterussiske myndigheter ikke bedriver sensur av Internett. Internett har etterhvert blitt et viktig fenomen i landet, så sent som i går kunne Gemius melde at 50% av hviterusserne bruker Internett månedlig. Forskerne i Opennet Initiative har vist at Internett-sensur i Hviterussland ikke handler om å begrense tilgang til informasjon over landegrensene (den kinesiske modellen) på permanent basis, men om strategiske (gjerne tidsavgrensede) blokkeringer av viktige nettsider og spredning av (falsk) informasjon for å undergrave meningsmotstanderes budskap, såkalt annen- og tredjegenerasjons nettsensur. For eksempel har det opposisjonelle nettstedet Charter97.org blitt hacket flere ganger den siste tiden.

I Hviterussland vekker lovgivningen irritasjon først og fremst fordi den er til hinder for den lokale IT-bransjen. Mens amazon.com og andre internasjonale leverandører av tjenester over Internett kan klare seg uten det hviterussiske markedet, er det langt verre for deres hviterussiske kolleger som nå tvinges til å organisere hele sine virksomhet innenfor landets grenser. Loven og de påfølgende ryktene rundte den har også gjort livet surt for aktører innen outsourcing i Hviterussland, landet er i Europa-toppen når det gjelder antallet ansatte i denne bransjen.

Nettopp størrelsen på IT-bransjen i Hviterussland og det faktum at halvparten av befolkninga nå bruker Internett regelmessig gjør at det å forby tilgang til utenlandske nettsider på en generell basis i praksis er umulig. Dette burde norske journalister ha skjønt.

Reklamer