Category Archives: Musikk

Jag Putin vekk!

Lørdag 24. mai deltar Pussy Riot på Festspillene i Bergen. Først som hovedpersonene i dokumentarfilmen Pussy vs. Putin og deretter i en panelsamtale, hvor jeg også skal delta. Som en oppvarming poster jeg en sak jeg sammen med Trine Krigsvoll Haagensen i Bergens Tidende 18. juni 2013.

Pussy Riot ble etablert høsten 2011 som en protest mot Vladimir Putins russiske machostat. Det har gått ett år siden rettssaken mot kunstnerkollektivet, men det økende trykket på det russiske sivilsamfunnet gjør at deres regimekritikk nå er viktigere enn noen sinne. Hva vil Pussy Riot med Russland? En oversettelse av deres tekster som kommer ut denne uka vil gjøre det lettere for norske lesere å forstå deres politiske agenda og de grunnleggende samfunnsutfordringene vårt største naboland står overfor i dag.

Pussy Riot (bilde ved Denis Bochkarev).

Pussy Riot (bilde ved Denis Bochkarev).

De tre kunstaktivistene Nadezjda Tolokonnikova, Jekaterina Samutsjevitsj og Maria Aljokhina ble arrestert 3. mars 2012 etter en performance i Frelserkatedralen i Moskva, tiltalt for hooligansime og dømt til to års fengsel. Aksjonen og rettsaken som fulgte gjorde Pussy Riot til et internasjonalt fenomen, til ikoner for feminister og LHBT-aktivister og til et symbol på innsnevringen av de sivile rettighetene i Putins Russland. Samutsjevitsj ble senere løslatt etter en appell basert på at hun aldri deltok i fremføringen. Samtidig som den enorme oppmerksomheten bidro til å gjøre dem kjent over hele verden, så druknet deres politiske budskap i kontroversene i forbindelse med rettsaken.

Pussy Riot oppstod høsten 2011 som en direkte respons på Putins bekjentgjøring av at han ville stille som president for tredje gang. Ifølge Pussy Riot selv er deres agenda feminisme, motstand mot alle organer for sosial kontroll, rettigheter for seksuelle minoriteter, anti-putinisme, bevaring av Khimki-skogen utenfor Moskva og relokaliseringen av den russiske hovedstaden til Øst-Sibir. I et Russland hvor stabilitet er viktigere enn demokrati – hvor feminisme er et skjellsord og synet på homoseksualitet som pervers sykdom er økende, har Pussy Riot påtatt seg å kjøre en beinhard avantgardistisk feministisk kritikk av nasjonen. Gjennom ikke-annonserte konserter på strategiske steder har gruppen artikulert sin politiske kunst innpakket i punk.

Kunstnerkollektivet er ikke nådige i sin kritikk av Putins politiske styre. Under rettssaken sammenlignet Aljokhina staten Russland med det varetektsfengselet hvor hun selv hadde tilbrakt et halvår. Landet styres, på samme måte som varetektsfengselet, etter “maktens vertikal” — ovenfra og ned — uten noe rom for personlig initiativ. Alle avgjørelser må klareres med sjefen. Dette fører bare til kaos, alle løper rundt som hodeløse høns og venter på at andre skal ta avgjørelsene for dem. I følge Pussy Riot er den stabiliteten Putin smykker seg med bare en illusjon. –Vi er mot det putinske kaoset som bare i sitt ytre er et “regime”, sa Aljokhina i sin sluttappell.

Men de oversatte tekstene viser at kritikken også rammer russiske borgere og den politiske opposisjonen. Aljokhina mener at russerne har glemt hva det vil si å være borgere i sitt land. De bryr seg ikke når landets ledere helt uten videre approprierer vernede naturområder for å bygge påkostede residenser, ja, de protesterer knapt når myndighetene sender bulldosere for å rive ned deres egne hus. Dette er resultatet av et samfunn hvor alle stimuli til personlig utvikling er systematisk fraværende — folk lærer ikke å tenke selv.

Opposisjonen får gjennomgå for sitt smale fokus på maktpolitikk. De er bare opptatt av å fjerne Putin og glemmer at et sivilsamfunn veves sammen av små interessegrupper som kjemper for sine saker som for eksempel miljøvern, feminisme, seksuelle minoriteters rettigheter. Dersom opposisjonen hadde vært flinkere til å ta opp i seg slike interessegrupper ville de ha stått sterkere i kampen mot Putin, poengterer Pussy Riot.

Som kunstprosjekt viderefører Pussy Riot den russiske avantgarden. “Man antar at OBERIU-dissidentene er døde”, sa Tolokonnikova i sin forsvarstale i rettsaken, “men de lever. De er straffet, men de dør ikke!”. OBERIU-gruppen var de siste avantgardistene i en tid hvor sentraliseringen av Sovjetunionen var på sitt sterkeste, og hvor kunsten var redusert til programfestet sosialistisk-realisme. Pussy Riot er altså ikke først og fremst punkere, men avantgardistiske, feministiske performancekunstnere. Punkens stil og estetikk, dens nakenhet og ærlighet, tilfører en troverdighet og en ærlighet som står i sterk kontrast til den dominerende putinske diskursen. Sangtekstene er provoserende inntil det infame: “Til helvete med de jævla politisjefene // Til helvete med sexistene, de forpulte putinistene!”

Pussy Riot er verken søte pusekatter eller feiginger. Aksjonene må således forstås nettopp som et fitteopprør, et opprør mot samfunnets redusering av kvinnen til åsted for penetrering og fødsel – mannens behov for seksuell nytelse, statens behov for nye borgere (“Kvinnene skal føde og elske”, som de synger i “Jomfru Maria, jag Putin vekk”). Men opprøret artikuleres også strategisk, obskønt og insisterende fra det kroppsorganet som definerer kvinnen som kvinne med alt hva det innebærer. Et pussy riot! rettet mot konsolideringen av Putins patriarkat.

Spesielt kritiske er aktivistene i Pussy Riot mot de tette båndene mellom den politiske ledelsen i Kreml og den øverste ledelsen for Den russisk-ortodokse kirka. Under rettsaken ble Pussy Riot anklaget for å spre religiøst hat, noe de selv avviser med utgangspunkt i Bibelens tekster. Aktivistene mener at kirka henger igjen i en gammeltestamentlig øye-for-øye-logikk og ikke har forstått konsekvensene av Jesu komme og det nestekjærlighetsprinsippet han representerte. I tillegg mener de at kirkas lære om ydmykhet fungerer undertrykkende på den russiske befolkninga og i praksis er en lære som gjør at individene underkaster seg autoritetene. En praksis som passer den politiske ledelsen i Kreml utmerket.

Ikoner og symboler kan være viktige inspirasjonskilder for politisk kamp og internasjonal solidaritet, men blir fort åsteder for mytebygging og kunnskapsløs idolisering. I tilfellet Pussy Riot risikerer den internasjonale kritikken mot Putins Russland å bli en bekreftelse på presidentens påstander om vestlig arroganse og kunnskapsløshet. Oversettelsen av Pussy Riots egne tekster er det beste forsvar mot slike påstander. Deres sanger, blogginnlegg og forsvarstaler byr på en glimrende inngang til innsikt i vilkårene for demokrati i det samtidige Russland, og et inspirerende utgangspunkt for økt innsikt i Russlands rike historie, kunst og politikk.

 

Advertisements
Merket med

Pussy Riot-bok

I går kunngjorde Fritt Ord at undertegnede og Trine Krigsvoll Haagensen har fått penger til å utgi en bok med oversettelser av noen av Pussy Riots tekster til norsk på Flamme forlag. Boka skal utgis i forlagets serie av boksingler og blir derfor ganske kort, men vi får plass til både sangtekster, manifester og forsvarstaler fra rettsaken.

Rettssaken mot Pussy Riot ble mye omtalt i norske medier i 2012, men utover noen av forsvarstalene fra denne rettssaken og noen intervjuer, har jentenes egne stemmer bare i begrenset grad blitt gjort tilgjengelige for norske lesere. Med denne boka ønsker vi å la dem komme til orde, for å gi en bedre forståelse av hva de står for politisk og ideologisk.

Vi kan love ramsalt kritikk av Putins regime.

Boka lanseres i Oslo i midten av juni, mer info kommer senere.

Bilde: Denis Bochkarev

Bilde: Denis Bochkarev

Merket med , ,

Rybak i Minsk

Alexander Rybak har fått mye kjeft for å dra til Minsk, men det er først og fremst i Norge. I Hviterussland ble han tatt i mot som en helt, ikke minst av president Aljaksandr Lukasjenka som sang villig med under Rybaks framføring av den hviterussiske folkesangen Kupalinka.

Rybak opptrådte i Minsk’ største konserthus, Republikkpalasset, hvor han i tillegg til Kupalinka sang hiten Fairytail. Den som vil prøve å gjøre Rybak etter kan sjekke ut denne karaokeversjonen av Kupalinka.

Merket med ,

Letov er død – lenge leve pønken!

Det russiske pønkbandet Grazjdanskaja Oboronas vokalist og frontfigur Jegor Letov døde i går av hjerteinfarkt i sin hjemby Omsk. Letov ble bare 43 år, men til tross for et meget turbulent liv i opposisjon til alle slags autoriteter rakk han å gi pønken et russisk ansikt.

Grazjdanskaja Oborona (Grob) og Letov besøkte i fjor høst Tromsø og Oslo, og norske konsertgjengere fikk dermed en unik mulighet til å gjøre seg kjent med et stykke russisk musikkhistorie. Dette bildet som nå pryder GrObs offisielle hjemmeside er tatt nettopp i Tromsø:

letov.jpg

Letov var en levende legende i Russland og sanger som Vse idet po planu (Alt går etter planen), er et obligatorisk reportoar for alle hobby-gitarister med respekt for seg selv: