Category Archives: Politikk

Norge må sikre menneskerettighetene – også når vi deltar i krig

Sammen med Rafto-kollega Arne Strand har jeg med utgangspunkt i begrunnelsen for årets Raftopris til Yanar Mohammed fra Irak skrevet et debattinnlegg for Dagbladet (Norge må sikre kvinnerettar – også når me er i krig) hvor vi utfordrer den norske regjeringen til å bli tydeligere på de menneskerettslige utfordringene vi står overfor når vi involverer oss militært i kampen mot IS i Irak og Syria.

Heilt konkret, Noreg må ikkje gje militær trening til grupper som står bak systematiske overgrep mot kvinner. For å sikre at dette ikkje skjer må Noreg konsultere og lytte til sivilsamfunns- og kvinneorganisasjonar i Irak og Syria. Og, Noreg må konsekvent oppretthalde kravet til både militante grupper og styremakter om å avstå frå bruk av seksualisert vald og samstundes sikre kvinner og jenter deira grunnleggjande rettar.

Me oppmodar regjeringa til å vere tydeligare på dei menneskerettslege utfordringane som vår militære innsats i Irak og Syria inneber, og særleg dei utfordringane som gjeld kvinners rettar. Slik det er no er me ikkje overtydde om at desse operasjonane i tilstrekkeleg grad tek omsyn til dei nemnde FN-resolusjonane eller regjeringas eigne handlingsplanar.

Bakgrunn

Advertisements
Merket med

Krigsprofitøren i Minsk

Hviterusslands president Aljaksandr Lukasjenka har utnyttet krisen i nabolandet Ukraina til å styrke sin eneveldige posisjon.

Siden presidentembetet ble innført i Hviterussland i 1994 har Aljaksandr Lukasjenka vunnet alle valgene som har blitt avholdt. Første gang var konkurransen reell, Lukasjenka var underdogen som med sin populistiske retorikk utkonkurrerte sittende statsminister Vjatsjeslaw Kebitsj. De påfølgende tre valgene har derimot bare vært et spill for galleriet og ifølge de offisielle tallene har Lukasjenka vunnet med 75,7% (2001), 82,6% (2006) og 79,8% (2010). 11. oktober avholder landet et nytt presidentvalg, og alt tyder på at Lukasjenka kommer til å vinne med tilsvarende oppslutning.

Diktaturets logikk er at det ikke skal være åpen konkurranse om politiske posisjoner. Presidentvalgets funksjon blir da å skape et inntrykk av presidentens brede støtte i befolkningen. Opposisjonen har på sin side sett valgene som en mulighet til å mobilisere folk til protest mot valgfusk og vanstyre.

Dette var særlig etter inspirasjon fra Oransjerevolusjonen i Kiev i 2004, som viste hvor effektive slike protester kunne være. Mens den hviterussiske opposisjonen i perioden fram til slutten av 1990-tallet klarte å samle titusenvis av demonstranter til årlige markeringer av Tsjernobyl-ulykken og andre historisk viktige datoer, avtok disse protestmarsjene gradvis etter tusenårsskiftet. Dette var ikke minst et resultat av Lukasjenkas effektive undertrykkelsesapparat.

Ved presidentvalgene i 2006 og 2010 forsøkte opposisjonen å samle seg om plosjtsja — det hviterussiske ordet for «plass» — sterkt inspirert av ukrainernes majdan. Begge protestmarkeringene ble raskt og effektivt slått ned av sikkerhetspolitiet. Mest brutalt var det i 2010: mange hundre demonstranter ble arrestert, sammen med sju av de ti presidentkandidatene.

Nå i 2015 er det ingenting som taler for at opposisjonen skal velge en lignende taktikk. Utover deres bitre erfaringer fra 2006 og 2010 er dette valget også nå påvirket av erfaringene fra Ukraina, men denne gangen med motsatt fortegn. For krisen i Ukraina har virkelig bidratt til å diskreditere gateprotester som politisk virkemiddel blant hviterusserne. Paradoksalt nok har situasjonen i Ukraina gitt ny aktualitet og kraft til Lukasjenkas mangeårige parole om at det viktigste for hviterusserne, i lys av deres tragiske erfaringer fra andre verdenskrig, er å unngå en ny krig.

Også utenrikspolitisk har Lukasjenka styrket sin posisjon. Mannen som for et drøyt tiår siden fikk tilnavnet «Europas siste diktator» har plutselig begynt å omgås politikere som Merkel og Obama. Man kan forsåvidt si at både den negative utviklingen i land som Russland og Aserbajdsjan, og den tragiske konflikten i Ukraina har gjort at Lukasjenka ikke lenger framstår som vårt største problem i Øst-Europa. Men det markante skiftet i hans internasjonale anseelse er i første omgang et resultat av Lukasjenkas vilje til å tilrettelegge for fredsforhandlingene mellom de stridende partene i Ukraina. Den endelige bekreftelsen kom for to uker siden, da FNs generalsekretær Ban Ki Moon takket Lukasjenka for innsatsen.

Tidligere i år løslot han også landets viktigste politiske fanger, blant dem én av presidentkandidatene fra 2010, Mikalaj Statkevitsj. Disse politiske fangene var lenge et alvorlig hinder for samarbeid mellom Hviterussland og EU.

Det er ingen tvil om at denne internasjonale anseelsen er viktig for Lukasjenka. Russlands annektering av Krim og involvering i Øst-Ukraina har skapt bekymring hos den hviterussiske presidenten, som frykter at Putin kan finne på noe lignende også i hans land. Selv om Hviterussland er Russlands nærmeste allierte har Lukasjenka nølt med å anerkjenne annekteringen av Krim. Den siste uken har han også vært veldig tydelig på at han ikke ønsker russiske flybaser i landet. På hjemmebane har Lukasjenka brukt det siste året til å styrke den hviterussiske nasjonalfølelsen, slik at hviterusserne skal være mindre mottakelig for russisk propaganda.

Også økonomisk har Lukasjenka hatt behov for å styrke sin stilling. Det koster å være diktator for et land som knapt har gjennomført økonomiske reformer etter Sovjetunionens fall. I mange år har Lukasjenkas evne til å overleve blitt forklart med gunstige lån fra Russland, men den virkelige jokeren i Hviterusslands økonomiske politikk har vært rollen som transittland mellom Russland og Europa. På grunn av frihandelsavtaler med Russland har Hviterussland kunnet videreselge varer de selv har kjøpt under markedspris, med stor profitt.

Rollen som transittland har fått fornyet aktualitet etter at Russland og Vesten innførte gjensidige økonomiske sanksjoner. Varer som tidligere gikk direkte fra Europa til Russland tar nå turen via Hviterussland, hvor de blir utstyrt med nye varedeklarasjoner, før de ender opp hos russiske forbrukere. På ett år har Hviterussland nesten fordoblet sin eksport av de sanksjonsbelagte varene til Russland. Landet har blant annet blitt en av verdens største eksportører av den eksotiske frukten kiwi. I løpet av den siste måneden har det dukket opp en ny nisje i sanksjonsøkonomien. Etter at Ukraina og Russland innførte gjensidige flyforbud for hverandres flyselskaper framstår Minsk som et praktisk sted å mellomlande, for de som fortsatt reiser mellom de to landene.

Både innenrikspolitisk, utenrikspolitisk og økonomisk har krisen i Ukraina gitt Aljaksandr Lukasjenka muligheten til å styrke sin posisjon som president i Hviterussland. Det er viktig å merke seg at dette ikke minst er et resultat av Lukasjenkas politiske kløkt. Han har i sine drøyt tjue år som president vist seg som en mester i å manøvrere mellom Russland og Vesten.

Det betyr ikke at han har blitt mindre diktatorisk eller at landets framtid ser spesielt mye lysere ut. Hviterussland trenger fremdeles grunnleggende politiske og økonomiske reformer for å kunne bygge et bærekraftig samfunn, men de skjellsettende hendelsene i nabolandet Ukraina har bidratt til å skyve disse utfordringene i bakgrunnen, både for hviterusserne selv og for omverden.

General Assembly 70th session 12th plenary meeting Alyaksandr Lukashenko, President of the Republic of Belarus, addresses the general debate of the General Assembly’s seventieth session. 28 September 2015 United Nations, New York Photo # 646002 UN Photo/Amanda Voisard

General Assembly 70th session 12th plenary meeting
Alyaksandr Lukashenko, President of the Republic of Belarus, addresses the general debate of the General Assembly’s seventieth session.
28 September 2015
United Nations, New York
Photo # 646002
UN Photo/Amanda Voisard

Denne kronikken stod på trykk i Bergens Tidende søndag 11. oktober.

Merket med ,

Verdt å lese — europeisk politikk

George Packer, The Quiet German, The New Yorker, 1. desember.

Om Angela Merkels forbløffende vei til toppen av verdenspolitikken. Artikkelen følger kjemiforskeren fra Øst-Berlin fra barndommen til posisjonen som Tysklands forbundskansler og en av verdens tre mektigste politikere. Det er spesielt interessant å legge merke til hennes evne til å handskes med den typen machomenn som har preget tysk politikk. Packer fokuserer i tillegg på hennes avbalanserte personlighet som en forutsetning for at Tyskland igjen kan aksepteres av omverden som en leder i europeisk politikk. Artikkelen kan med fordel leses i sammenheng med dette portrettet av Tysklands utenriksminister, Frank-Walter Steinmeier fra New York Times, for å forstå skillelinjene i tysk politikk overfor Russland.

 

Angela Merkel. Bilde av Armin Linnartz.

Angela Merkel. Bilde av Armin Linnartz.

Alexander Clapp, Diary: I was a Greek neo-fascist, London Review of Books, 4. desember.

Antipoden til Angela Merkel i europeisk politikk i dag er det greske partiet Gyllent daggry. Alexander Clapp, som en tid infiltrerte partiet for å forstå dem bedre, gir et godt innblikk i partiets regionale tilhørighet til Mani-halvøya på Peloponnes. Essayet gir også en god forståelse av partiets ideologiske forbindelser til militærjuntaen som styrte landet fram til 1974.

Charles Bremner, At the gates of power: how Marine Le Pen is unnerving the French establishment, 4. desember.

Også fransk politikk har den senere tiden framstått som en motsats til Merkels Tyskland. Det politiske livet har vært preget av skandaler, og økonomien har landet slitt. Dette har gitt den høyreradikale Marine Le Pen stor manøvreringsrom, og mange ser nå for seg at hun kan komme til andre runde av det franske presidentvalget i 2017. Le Pens Nasjonal Front deler mye av det ideologiske tankegodset med Gyllent daggry, men etter at Marine Le Pen overtok partiledelsen fra sin far har hun gjort mye for å bli mer spiselig for en bredere velgermasse. Det er like fascinerende som skremmende å se at Le Pen utpeker Vladimir Putin som sin politiske rollemodell.

Merket med , , , , ,

Verdt å lese — politisk kunst i Russland

Ingunn Lunde, Kunst som protest, Syn og Segn, 4-14

Eksemplet Pussy Riot er velkjent, men det er flere andre forfattere og kunstnere i dagens Russland som er opptatt av å bruke kunsten i en politisk debatt. Lunde presenterer noen gode eksempler, med Pjotr Pavlenskij som det mest sjokkerende.

Michael Thumann, Wladimir Sorokin: «Auch Stalin wäre schokiert», Zeit, 15. november 2014

En av de forfatterne Lunde trekker fram er Vladimir Sorokin. I dette intervjuet forklarer han hvorfor han (som så mange andre russere den senere tiden) har forlatt sitt hjemlige Russland til fordel for Berlin. Thumann er særlig opptatt av Sorokins En opritsjniks dag, hvor forfatteren ser ut til å ha vært veldig sannspådd i sin dystopiske beskrivelse av Russlands utvikling. Som forfatter er Sorokin stolt over dette, men som borger er han deprimert.

Vladimir Sorokin på en litteraturfestival i Køln i 2006 (bilde av Elke Wetzig).

Vladimir Sorokin (bilde av Elke Wetzig).

Christiane Hoffmann m.fl., Summit of Failure: How the Eu Lost Russia over Ukraine, Spiegel, 24. november 2014

Mye har blitt skrevet om det som har skjedd i Ukraine det siste året, siden de første demonstrasjonene brøt løs på Majdan. Detaljene i det diplomatiske spillet som ledet fram til sammebruddet i forhandlingene mellom Ukraina og EU har imidlertid ikke vært like godt belyst. Denne reportasjen gir en grundig gjennomgang og viser politiske feilkalkuleringer i alle leire.