Category Archives: Rafto

Igor Lazarev

På lørdag hadde jeg gleden av å åpne en separatutstilling for den russiske kunstneren Igor Lazarev på Kunsthuset Wendelboe her i Bergen.

Jeg er svært glad for å kunne åpne Igor Lazarevs separatutstilling her i Bergen. Jeg hadde gleden av å delta også forrige gang Lazarev åpnet en separatutstilling hos Wendelboe. Den gang var vi i Raftostiftelsen så heldige å få donert et av hans bilder. Et bilde som har fått en prominent plass i Raftohusets stue. Dette skjedde etter at det hadde blitt kjent at Raftoprisen for 2014 skulle gå til den russiske menneskerettighetsorganisasjonen Agora og deres leder Pavel Tsjikov, som jobber for å sikre rettighetene til russere som har opplevd maktovergrep fra myndighetene, deriblant opposisjonspolitikere, journalister og kunstnere.

Igor Lazarev er født i 1962, like utenfor Moskva. Han oppdaget tidlig at han hadde et talent for malekunsten og ble uteksaminert fra det anerkjente Stroganov-akademiet i Moskva i 1987. Han har hatt separatutstillinger både i hjemlandet, i øvrige europeiske land og i USA. I januar i år hadde han en separatutstilling i Vinzavod i Moskva, et av den russiske hovedstadens mest trendy utstillingsarenaer.

Et av bildene vi ser utstilt her i dag er Narrenes skip. På bildet ser vi et skip i utrygt farvann, passasjerene er forvirrede og ingen ser ut til å ha kontroll på retningen. I bakgrunnen lurer truende skyer og sjøuhyrer. Det tar utgangspunkt i en allegorisk fremstilling av vårt samfunn som har røtter helt tilbake til Antikken og Platons Staten. På en selvkritisk og selvironisk måte syboliserer Narrenes skip verden og menneskene, framstilt som et skip med likegyldige passasjerer som verken vet eller vil vite hvor ferden går. Narrenes skip var et sentralt element i middelalderens karnevalopptog.
Narrenes skip har en lang tradisjon i kunsthistorien, og er nok best kjent gjennom Hieronymus Bosch’s maleri med samme navn fra 1495 som henger i Louvre. Igor har selv uttalt at han ikke har hatt noe ønske om å gi sin versjon av Bosch, men snarere ønsket å løfte fram myten om at slike skip faktisk eksisterte i middelalderen. Ifølge legendene skulle det enkelte steder ha vært en skikk å sende byens «narrer», det vil si de gale, utstøtte og hjemløse, avsted med et skip til en annen by eller ut på havet til en uviss skjebne når det ble for mange av dem. På den måten ble de overlatt til Guds skjebne.

Корабль Дураков
Igor Lazarev «Narrenes skip» fra Artonline.ru

Et slikt utgangspunkt gir godt grunnlag for en maler som er opptatt av skjæringspunktet mellom meningstunge kulturelle symboler, myter, fantasien og vår egen samtids politiske utfordringer. Kombinasjonen av denne sammenflettingen av referanser og kunstnerens kreative overskudd gir oss bilder som er vakre å se på, men som også får oss til å tenke oss om, og se på oss selv og vår egen eksistens med nye øyne. Vi som betrakter bildene kan la fantasien og våre egne referanser få fritt spillerom: Er det sitt eget Russland han har beskrevet?

Han vil i så fall ikke være alene om et slikt maktkritisk perspektiv blant dagens russiske kunstnere, noe kollega Ingunn Lunde har skrevet om.  Et godt eksempel er filmregissøren Andrej Zvjagintsev og hans siste film, Leviathan. I filmen møter vi Nikolaj som blir fratatt alt han eier av de lokale styresmaktene, like en moderne utgave av Job fra Det gamle testamentet. Hovedpersonen kan med andre ord forstås som et offer for det moderne Russlands maktovergrep mot enkeltmennesket. Felles for filmen og Igors bilde er Leviathan — dette bibelske sjøuhyret som både truer menneskeheten og symboliserer absolutt makt i eneveldet. Hos Igor svever disse sjøuhyrene rundt i bakgrunnen, hos Zvjagintsev ligger Leviathan som et gedigent hvalkadaver på stranden i småbyen hvor handlingen finner sted – i begge tilfeller har de noe illevarslende over seg.

Igors fokus på narre-motivet har også paralleller som skulle være velkjente også for oss her i Norge. Da jentene i Pussy Riot ble kritisert for sin såkalte «pønkebønn» i Frelserkatedralen i Moskva i 2012, svarte de med å plassere seg selv i en lang og viktig russisk tradisjon: den hellige narren. Dette var mennesker som enten var gale eller påstod å være det, og brukte denne galskapen som en mulighet til å tale tsaren midt i mot og avsløre maktmisbruk. For å gjøre en referanse til vår egen kulturtradisjon: den hellige narren er den som ustraffet kan si at keiseren er uten klær. Med dette kritiserte de også den nære koblingen mellom ledelsen for den russisk-ortodokse kirken og president Putin.

Igor Lazarev er mer lavmælt en både Zvjagintsev og Pussy Riot, men han har plasserer seg godt innenfor dagens politisk bevisste russiske kunst. Den utspiller seg i skjæringspunktet mellom rike kulturelle tradisjoner – et område Igor Lazarev manøvrerer på en kreativ, fascinerende og teknisk svært kompetent måte – og det maktkritiske spekteret av russisk politikk. Samtidig er også mange av bildene helt løsrevet fra dagens (russiske) politiske kontekt, men kan like gjerne fortolkes i lys av vår menneskelige eksistens som sådan. Som Egil Wendelboe sier det: Hvert bilde av Igor Lazarev forteller en historie! Historier om dagens Russland og oss som moderne mennesker.

Bildet som henger i Raftohuset viser en ape som holder en hodeskalle i fanget, en hodeskalle med en Pinocchio-nese. På samme måte som Narrenes skip tar dette utgangspunkt i vår felles kulturarv og setter det inn i en ny sammenheng. Penselstrøket er som alltid krystallklart, motivet en blanding av oppsiktsvekkende og vagt skremmende. Nylig var Raftostiftelsens studentgruppe samlet i stuen og ble så fascinert at de brukte en hel time på å diskutere hvordan bildet kunne forstås. De ville forstå hva det betydde. Dette er både en honnør til Igors bilde og et eksempel på den intellektuelle nysgjerrigheten vi i Raftostiftelsen er så opptatt av. Bildene gir oss spørsmål vi føler et behov for å forholde oss til, men kunstneren gir ingen svar. Slik er også vår menneskelige tilstand: vi stilles daglig overfor utfordringer som det ikke finnes noen fasitsvar på. Gode kunstnere fanger essensen i dette. Igor Lazarev er en slik kunstner.

Advertisements
Merket med , ,

Norge må sikre menneskerettighetene – også når vi deltar i krig

Sammen med Rafto-kollega Arne Strand har jeg med utgangspunkt i begrunnelsen for årets Raftopris til Yanar Mohammed fra Irak skrevet et debattinnlegg for Dagbladet (Norge må sikre kvinnerettar – også når me er i krig) hvor vi utfordrer den norske regjeringen til å bli tydeligere på de menneskerettslige utfordringene vi står overfor når vi involverer oss militært i kampen mot IS i Irak og Syria.

Heilt konkret, Noreg må ikkje gje militær trening til grupper som står bak systematiske overgrep mot kvinner. For å sikre at dette ikkje skjer må Noreg konsultere og lytte til sivilsamfunns- og kvinneorganisasjonar i Irak og Syria. Og, Noreg må konsekvent oppretthalde kravet til både militante grupper og styremakter om å avstå frå bruk av seksualisert vald og samstundes sikre kvinner og jenter deira grunnleggjande rettar.

Me oppmodar regjeringa til å vere tydeligare på dei menneskerettslege utfordringane som vår militære innsats i Irak og Syria inneber, og særleg dei utfordringane som gjeld kvinners rettar. Slik det er no er me ikkje overtydde om at desse operasjonane i tilstrekkeleg grad tek omsyn til dei nemnde FN-resolusjonane eller regjeringas eigne handlingsplanar.

Bakgrunn

Merket med

Tale til Agora på Raftoprisutdelingen 2014

Your excellencies, dear Rafto laureates, ladies and gentlemen—dear friends!

These are troubled times for the Russian civil society.

To be sure, never before has Russia seen such a multitude of competent organisations working to protect and promote human rights, the environment, culture and other fundamental values. Recently, however, non-governmental organisations have been singled out by the authorities as an obstruction to Russia’s further development. Over the last couple of years, hundreds of organisations have been subjected to harsh inspections.

In this context, the case of this year’s Rafto laureate, Agora, is doubly important. Established in 2005, they are an example of a new generation of human rights organisations that have emerged in contemporary Russia. They are based in the regional centre Kazan and are connected to a network of organisation throughout the world’s largest country. They are a professional organisation of people who use their law education to defend citizens and organisations that have suffered abuse from the authorities.

As a result of this, they have themselves been subjected to attacks by both local and federal authorities. This summer, Agora was labelled a ‘foreign agent’ by the Russian Department of Justice because they receive financial support from other countries and engage in what the authorities consider to be political activity. The new status obliges them to submit more bureaucratic paperwork, but most importantly: it stigmatises them as enemies of the very same people they work to protect.

Agora’s primary activity is to offer free legal aid to victims of abuse by state authorities and officials, something they do with great efficiency and professionalism. This work is important not only for the individuals they defend, but also for the development of a free and fair court system in Russia. The current Russian legal system was established only twenty years ago, and is still developing.
In addition to this, Agora uses its regional network to document and report human rights abuses throughout Russia. These include abuses by police, unhuman conditions in the notorious Russian army, and racism. In recent years they have published thorough reports on the situation for sexual minorities in Russia and on attempts to limit the free use of the Internet.

The combination of all these activities makes them a well-deserving recipient of this year’s Rafto Prize.

Russia is our neighbour, but a country more Norwegians will know from its great literature, than from travels. Few Norwegians have visited Russia, but we have all read the classics: Dostoevsky, Tolstoy and Chekhov. Or—if we haven’t—we are too ashamed to admit it. One of the reasons why Russian literature became so important was because of the great care with which Russian writers spoke up for ordinary people when they were suppressed by Russia’s rulers.

The prototype of such an ordinary man in Russian literature is Akakii Akakievich from Nikolai Gogol’s he Overcoat. A simple civil servant, Akakii Akakievich struggles to make ends meet. One day he realises that his overcoat is too worn out to protect him against the upcoming cold winter winds in his native Saint Petersburg. He spends several months saving up for a new one. Finally, he collects it from the tailor, only to have it stolen from him later the same day. The devastated Akakii Akakievich pleads help from a Prominent Person in the Saint Petersburg bureaucracy. However, he is told off in the most humiliating way and returns home, where he collapses on his coach and dies.

Gogol’s sympathy clearly rests with the small man who suffers abuse from the Russian statenapparatus. By displaying Akakii Akakievich’s grim fate, Gogol stands as a brilliant example of the Russian tradition according to which writers were seen as more than just writers. In a country without a functioning legal system, the job to defend ordinary Russians was left to the writers.

This was the situation in the Russian empire and its successor state, the Soviet Union. The post-Soviet Russia has a new legal system, and the job of Agora and other lawyers is to liberate Russian writers from this heavy moral duty to protect ordinary Russians. I am a great admirer of Russian literature, but I believe that Pavel Chikov, Irina Khrunova, Damir Gainutdinov and their lawyer colleagues are more competent than writers when it comes to
efficiently protecting the rights of Russians.

In these troubled times for Russian society, the Rafto foundation wants to highlight the very positive contribution made by Agora towards the promotion of basic human rights such as the right to a fair trial.

Mr Pavel Chikov, please accept our recognition for the work you and your organisation, Agora, have done for the promotion of rule of law and democracy in Russia. I call on you to come to the podium and receive the 2014 Thorolf Rafto Prize for Human Rights.

Agora

Agora logo, available from Rafto.no.

Merket med ,

Verdt å lese — Rafto spesial

Denne helgen deles Raftoprisen 2014 ut til den russiske menneskerettighetsorganisasjonen Agora. I tillegg til å dele ut selve prisen ønsker Raftostiftelsen å følge opp situasjonen til tidligere Raftoprismottakere. Det kan derfor være på sin plass å presentere noen tekster som gir et innblikk i situasjonen til de tre siste års prismottakere i dag.

Jane Kinninmont, «Bahrain: Civil Society and Political Imagination«, Chathamhouse.org, 27. oktober 2014.

Situasjonen for fjorårets prismottakere, Bahrain Center for Human Rights, har vært svært vanskelig den siste tida. Mange av senterets mest sentrale medarbeider har gått inn og ut av fengsel. Dette gjelder ikke minst Nabil Rajab, som har blitt fengslet for ting han har skrevet på Twitter. I denne rapporten viser Chatham house at den politiske krisen som startet i Bahrain som et resultat av den arabiske våren i 2011 fortsetter og at det er en fare for at den kan lede til større konfrontasjoner og bli mer voldelig.

Nnimmo Bassey, Million Belay and Mariam Mayet, Genetically modified food promoters promte poverty and dependency in Africa, Sahara reporters, 25. juli 2014.

Chatham house spiller en langt mindre positiv rolle i denne artikkelen fra prismottakeren for 2012, Nnimmo Bassey og hans to kollegaer. Den britiske tenketanken blir anklaget for å tale bioteknologi-bransjens sak, ved å ignorere de vidtrekkende protestene genmanipulert mat har blitt møtt med i store deler av verden. Besettelsen med genmanipulert mat, skriver Bassey & Co, undergraver arbeidet med å finne lokale løsninger.

Sarah Morrison, Mugisha: Homophobia is not African. It’s imported, The Independent, 9. februar 2014.

I denne artikkelen fra februar viser Frank Mugisha som leder SMUG, Raftoprismottaker i 2014, at det er en sammenheng mellom det arbeidet hans organisasjon står for og det arbeidet årets prismottaker, Agora, driver for seksuelle minoriteter i Russland. Det viser seg at både Russland og Uganda har hatt besøk av Scott Lively, en evangelisk misjonær fra Massachusetts som reist rundt i ulike deler av verden for å undergrave seksuelle minoriteters rettigheter. I 2006 skrev han et åpent brev publisetrt i Russland der han argumenterte for at landet burde kriminalisere det å promotere seksuelle minoriteters rettigheter, I Uganda utgjorde han det Mugisha kaller en «atombombe» mot homorettsaktivismen i landet.

Merket med , , , , ,