Category Archives: Russland

Igor Lazarev

På lørdag hadde jeg gleden av å åpne en separatutstilling for den russiske kunstneren Igor Lazarev på Kunsthuset Wendelboe her i Bergen.

Jeg er svært glad for å kunne åpne Igor Lazarevs separatutstilling her i Bergen. Jeg hadde gleden av å delta også forrige gang Lazarev åpnet en separatutstilling hos Wendelboe. Den gang var vi i Raftostiftelsen så heldige å få donert et av hans bilder. Et bilde som har fått en prominent plass i Raftohusets stue. Dette skjedde etter at det hadde blitt kjent at Raftoprisen for 2014 skulle gå til den russiske menneskerettighetsorganisasjonen Agora og deres leder Pavel Tsjikov, som jobber for å sikre rettighetene til russere som har opplevd maktovergrep fra myndighetene, deriblant opposisjonspolitikere, journalister og kunstnere.

Igor Lazarev er født i 1962, like utenfor Moskva. Han oppdaget tidlig at han hadde et talent for malekunsten og ble uteksaminert fra det anerkjente Stroganov-akademiet i Moskva i 1987. Han har hatt separatutstillinger både i hjemlandet, i øvrige europeiske land og i USA. I januar i år hadde han en separatutstilling i Vinzavod i Moskva, et av den russiske hovedstadens mest trendy utstillingsarenaer.

Et av bildene vi ser utstilt her i dag er Narrenes skip. På bildet ser vi et skip i utrygt farvann, passasjerene er forvirrede og ingen ser ut til å ha kontroll på retningen. I bakgrunnen lurer truende skyer og sjøuhyrer. Det tar utgangspunkt i en allegorisk fremstilling av vårt samfunn som har røtter helt tilbake til Antikken og Platons Staten. På en selvkritisk og selvironisk måte syboliserer Narrenes skip verden og menneskene, framstilt som et skip med likegyldige passasjerer som verken vet eller vil vite hvor ferden går. Narrenes skip var et sentralt element i middelalderens karnevalopptog.
Narrenes skip har en lang tradisjon i kunsthistorien, og er nok best kjent gjennom Hieronymus Bosch’s maleri med samme navn fra 1495 som henger i Louvre. Igor har selv uttalt at han ikke har hatt noe ønske om å gi sin versjon av Bosch, men snarere ønsket å løfte fram myten om at slike skip faktisk eksisterte i middelalderen. Ifølge legendene skulle det enkelte steder ha vært en skikk å sende byens «narrer», det vil si de gale, utstøtte og hjemløse, avsted med et skip til en annen by eller ut på havet til en uviss skjebne når det ble for mange av dem. På den måten ble de overlatt til Guds skjebne.

Корабль Дураков
Igor Lazarev «Narrenes skip» fra Artonline.ru

Et slikt utgangspunkt gir godt grunnlag for en maler som er opptatt av skjæringspunktet mellom meningstunge kulturelle symboler, myter, fantasien og vår egen samtids politiske utfordringer. Kombinasjonen av denne sammenflettingen av referanser og kunstnerens kreative overskudd gir oss bilder som er vakre å se på, men som også får oss til å tenke oss om, og se på oss selv og vår egen eksistens med nye øyne. Vi som betrakter bildene kan la fantasien og våre egne referanser få fritt spillerom: Er det sitt eget Russland han har beskrevet?

Han vil i så fall ikke være alene om et slikt maktkritisk perspektiv blant dagens russiske kunstnere, noe kollega Ingunn Lunde har skrevet om.  Et godt eksempel er filmregissøren Andrej Zvjagintsev og hans siste film, Leviathan. I filmen møter vi Nikolaj som blir fratatt alt han eier av de lokale styresmaktene, like en moderne utgave av Job fra Det gamle testamentet. Hovedpersonen kan med andre ord forstås som et offer for det moderne Russlands maktovergrep mot enkeltmennesket. Felles for filmen og Igors bilde er Leviathan — dette bibelske sjøuhyret som både truer menneskeheten og symboliserer absolutt makt i eneveldet. Hos Igor svever disse sjøuhyrene rundt i bakgrunnen, hos Zvjagintsev ligger Leviathan som et gedigent hvalkadaver på stranden i småbyen hvor handlingen finner sted – i begge tilfeller har de noe illevarslende over seg.

Igors fokus på narre-motivet har også paralleller som skulle være velkjente også for oss her i Norge. Da jentene i Pussy Riot ble kritisert for sin såkalte «pønkebønn» i Frelserkatedralen i Moskva i 2012, svarte de med å plassere seg selv i en lang og viktig russisk tradisjon: den hellige narren. Dette var mennesker som enten var gale eller påstod å være det, og brukte denne galskapen som en mulighet til å tale tsaren midt i mot og avsløre maktmisbruk. For å gjøre en referanse til vår egen kulturtradisjon: den hellige narren er den som ustraffet kan si at keiseren er uten klær. Med dette kritiserte de også den nære koblingen mellom ledelsen for den russisk-ortodokse kirken og president Putin.

Igor Lazarev er mer lavmælt en både Zvjagintsev og Pussy Riot, men han har plasserer seg godt innenfor dagens politisk bevisste russiske kunst. Den utspiller seg i skjæringspunktet mellom rike kulturelle tradisjoner – et område Igor Lazarev manøvrerer på en kreativ, fascinerende og teknisk svært kompetent måte – og det maktkritiske spekteret av russisk politikk. Samtidig er også mange av bildene helt løsrevet fra dagens (russiske) politiske kontekt, men kan like gjerne fortolkes i lys av vår menneskelige eksistens som sådan. Som Egil Wendelboe sier det: Hvert bilde av Igor Lazarev forteller en historie! Historier om dagens Russland og oss som moderne mennesker.

Bildet som henger i Raftohuset viser en ape som holder en hodeskalle i fanget, en hodeskalle med en Pinocchio-nese. På samme måte som Narrenes skip tar dette utgangspunkt i vår felles kulturarv og setter det inn i en ny sammenheng. Penselstrøket er som alltid krystallklart, motivet en blanding av oppsiktsvekkende og vagt skremmende. Nylig var Raftostiftelsens studentgruppe samlet i stuen og ble så fascinert at de brukte en hel time på å diskutere hvordan bildet kunne forstås. De ville forstå hva det betydde. Dette er både en honnør til Igors bilde og et eksempel på den intellektuelle nysgjerrigheten vi i Raftostiftelsen er så opptatt av. Bildene gir oss spørsmål vi føler et behov for å forholde oss til, men kunstneren gir ingen svar. Slik er også vår menneskelige tilstand: vi stilles daglig overfor utfordringer som det ikke finnes noen fasitsvar på. Gode kunstnere fanger essensen i dette. Igor Lazarev er en slik kunstner.

Advertisements
Merket med , ,

Verdt å lese — europeisk politikk

George Packer, The Quiet German, The New Yorker, 1. desember.

Om Angela Merkels forbløffende vei til toppen av verdenspolitikken. Artikkelen følger kjemiforskeren fra Øst-Berlin fra barndommen til posisjonen som Tysklands forbundskansler og en av verdens tre mektigste politikere. Det er spesielt interessant å legge merke til hennes evne til å handskes med den typen machomenn som har preget tysk politikk. Packer fokuserer i tillegg på hennes avbalanserte personlighet som en forutsetning for at Tyskland igjen kan aksepteres av omverden som en leder i europeisk politikk. Artikkelen kan med fordel leses i sammenheng med dette portrettet av Tysklands utenriksminister, Frank-Walter Steinmeier fra New York Times, for å forstå skillelinjene i tysk politikk overfor Russland.

 

Angela Merkel. Bilde av Armin Linnartz.

Angela Merkel. Bilde av Armin Linnartz.

Alexander Clapp, Diary: I was a Greek neo-fascist, London Review of Books, 4. desember.

Antipoden til Angela Merkel i europeisk politikk i dag er det greske partiet Gyllent daggry. Alexander Clapp, som en tid infiltrerte partiet for å forstå dem bedre, gir et godt innblikk i partiets regionale tilhørighet til Mani-halvøya på Peloponnes. Essayet gir også en god forståelse av partiets ideologiske forbindelser til militærjuntaen som styrte landet fram til 1974.

Charles Bremner, At the gates of power: how Marine Le Pen is unnerving the French establishment, 4. desember.

Også fransk politikk har den senere tiden framstått som en motsats til Merkels Tyskland. Det politiske livet har vært preget av skandaler, og økonomien har landet slitt. Dette har gitt den høyreradikale Marine Le Pen stor manøvreringsrom, og mange ser nå for seg at hun kan komme til andre runde av det franske presidentvalget i 2017. Le Pens Nasjonal Front deler mye av det ideologiske tankegodset med Gyllent daggry, men etter at Marine Le Pen overtok partiledelsen fra sin far har hun gjort mye for å bli mer spiselig for en bredere velgermasse. Det er like fascinerende som skremmende å se at Le Pen utpeker Vladimir Putin som sin politiske rollemodell.

Merket med , , , , ,

Om translit på BT Innsikt

I dag skriver jeg om russisk i digitale medier på BT Innsikt.

Den digitale teknologien har satt det kyrilliske alfabetet under press og utfordret russernes syn på rettskriving. I den digitale språkvirkeligheten er det ofte utseendet som teller.

Les mer under overskriften Ny russisk (rett)skriving.

Merket med , ,

Verdt å lese — politisk kunst i Russland

Ingunn Lunde, Kunst som protest, Syn og Segn, 4-14

Eksemplet Pussy Riot er velkjent, men det er flere andre forfattere og kunstnere i dagens Russland som er opptatt av å bruke kunsten i en politisk debatt. Lunde presenterer noen gode eksempler, med Pjotr Pavlenskij som det mest sjokkerende.

Michael Thumann, Wladimir Sorokin: «Auch Stalin wäre schokiert», Zeit, 15. november 2014

En av de forfatterne Lunde trekker fram er Vladimir Sorokin. I dette intervjuet forklarer han hvorfor han (som så mange andre russere den senere tiden) har forlatt sitt hjemlige Russland til fordel for Berlin. Thumann er særlig opptatt av Sorokins En opritsjniks dag, hvor forfatteren ser ut til å ha vært veldig sannspådd i sin dystopiske beskrivelse av Russlands utvikling. Som forfatter er Sorokin stolt over dette, men som borger er han deprimert.

Vladimir Sorokin på en litteraturfestival i Køln i 2006 (bilde av Elke Wetzig).

Vladimir Sorokin (bilde av Elke Wetzig).

Christiane Hoffmann m.fl., Summit of Failure: How the Eu Lost Russia over Ukraine, Spiegel, 24. november 2014

Mye har blitt skrevet om det som har skjedd i Ukraine det siste året, siden de første demonstrasjonene brøt løs på Majdan. Detaljene i det diplomatiske spillet som ledet fram til sammebruddet i forhandlingene mellom Ukraina og EU har imidlertid ikke vært like godt belyst. Denne reportasjen gir en grundig gjennomgang og viser politiske feilkalkuleringer i alle leire.