Category Archives: Tyskland

Verdt å lese — europeisk politikk

George Packer, The Quiet German, The New Yorker, 1. desember.

Om Angela Merkels forbløffende vei til toppen av verdenspolitikken. Artikkelen følger kjemiforskeren fra Øst-Berlin fra barndommen til posisjonen som Tysklands forbundskansler og en av verdens tre mektigste politikere. Det er spesielt interessant å legge merke til hennes evne til å handskes med den typen machomenn som har preget tysk politikk. Packer fokuserer i tillegg på hennes avbalanserte personlighet som en forutsetning for at Tyskland igjen kan aksepteres av omverden som en leder i europeisk politikk. Artikkelen kan med fordel leses i sammenheng med dette portrettet av Tysklands utenriksminister, Frank-Walter Steinmeier fra New York Times, for å forstå skillelinjene i tysk politikk overfor Russland.

 

Angela Merkel. Bilde av Armin Linnartz.

Angela Merkel. Bilde av Armin Linnartz.

Alexander Clapp, Diary: I was a Greek neo-fascist, London Review of Books, 4. desember.

Antipoden til Angela Merkel i europeisk politikk i dag er det greske partiet Gyllent daggry. Alexander Clapp, som en tid infiltrerte partiet for å forstå dem bedre, gir et godt innblikk i partiets regionale tilhørighet til Mani-halvøya på Peloponnes. Essayet gir også en god forståelse av partiets ideologiske forbindelser til militærjuntaen som styrte landet fram til 1974.

Charles Bremner, At the gates of power: how Marine Le Pen is unnerving the French establishment, 4. desember.

Også fransk politikk har den senere tiden framstått som en motsats til Merkels Tyskland. Det politiske livet har vært preget av skandaler, og økonomien har landet slitt. Dette har gitt den høyreradikale Marine Le Pen stor manøvreringsrom, og mange ser nå for seg at hun kan komme til andre runde av det franske presidentvalget i 2017. Le Pens Nasjonal Front deler mye av det ideologiske tankegodset med Gyllent daggry, men etter at Marine Le Pen overtok partiledelsen fra sin far har hun gjort mye for å bli mer spiselig for en bredere velgermasse. Det er like fascinerende som skremmende å se at Le Pen utpeker Vladimir Putin som sin politiske rollemodell.

Advertisements
Merket med , , , , ,

Tysk TV-sex

For en gjennomsnittlig kvasipuritansk nordmann kan det være et sjokk å studere tyske TV-kanaler nærmere. Et influensatilfelle har gitt meg muligheten til å gjøre nettopp det den siste uken, så sjokket kan forsåvidt være delvis preget av tidvisse feberanfall. Likefullt, det er ikke til å komme bort fra at tyskere har andre normer for hva som kan vises på TV og ikke. Det er godt mulig at dette henger sammen med påvirkning fra en viss Sigmund, han advarte som kjent mot å skjule sine lyster.

Det er uansett en smule kuriøst hvor mye pornografi og sex-industri man blir vitne til etterhvert som klokka passerer ni på kvelden mens man surfer rundt fra den ene reklamebefengte kanalen til den neste. Enkelte kanaler har tydeligvis spesialisert seg på dette og lar mykporno veksle med reklame for ulike telefonsex-tjenester i beste Søndag Søndag-stil. Andre nøyer seg med å spekulere i samme retning, og lar toppløse damer lede latterlig dårlige innringingsprogrammer. En kanal som VOX har spesialisert seg på dokumentarer hvor man enten følger innsattes liv bak lås og slå, eller lærer ulike aktører i sex- og pornobransjen nærmere å kjenne.

Alt dette hadde kanskje ikke vært så overraskende om det ikke var for at det framstår som så veldig NORMALT. I en av de aktuelle dokumentarene tok det meg minst et kvarter før jeg forstod at den hyggelige hjemme-hos-reportasjen fortalte om livet til tre prostituerte jenter som gjorde seg klar for nattevakt (og ikke for et hore-og-hallik kostymeparty, slik jeg trodde).

Det som får meg til å sperre opp øynene er altså ikke så mye det jeg faktisk får se (man finner da alltids det samme på Internett i Norge også), som den naturlige tonen det blir beskrevet med. Og – som en gjennomsnittlig kvasipuritansk nordmann – blir jeg også litt forstyrret av det hele. Jeg er jo forsåvidt vant med at TV-filmer avbrytes av lengre reklamepauser, men når dette innebærer 10 minutter med svært så eksplisitte reklamesnutter for telefonsextjenester kjenner jeg at jeg lar meg irritere. Spesielt når filmen som blir avbrutt er en eller annen versjon av Karate Kid, hvor det høyeste uttrykk for kjærlighet er et lite nuss på kinnet.

Merket med , , ,

Tyskland, et opphold

Etter å ha fartet rundt i Norge og verden den siste måneden har jeg nå endelig klart å slå meg til ro – i Passau, Tyskland. Treelvsbyen, hvor Inn og Ilz forenes med Donau har så langt vært en meget positiv overraskelse. Med utsikt mot Donau fra mitt midlertidige hjem i et studenthjem i Passaus gamleby er jeg vitne til at Donau nok ikke er så skjønn og blå som tyskerne skal ha det til, vi snakker vel snarere om en brunfarge av typen engelsk te. Inn derimot er distinkt grønn, noe som gir en fascinerende effekt der elvene møtes.

Veste Niederhaus, utsikt fra vinduet mitt

Wolfgang Büschers siste bok på norsk – Tyskland, en reise – viste seg å være en god innføring i den tyske provinsen for en som fra før bare hadde overflatisk kjennskap til landet. Büscher reiser bokstavlig talt landet rundt langs Tysklands yttergrenser. Han følger klokkeretningene, etter å ha startet i nordvest ved Rhinen så å si ca. kl 10 på kartet. Gradvis viser han hvordan landet endrer seg mens han forflytter seg fra region til region, men er samtidig minst like opptatt av historien som han er av geografien. Særlig minnene fra og konsekvensene av andre verdenskrig står sentralt i boken. En av de stedene Büscher er mest begeistret for på sin reise er nettopp Passau. Han omtaler blant annet Museet for moderne kunst som tilfeldigvis ligger vegg-i-vegg med mitt krypinn og derfor står høyt oppe på kulturprogrammet for de neste månedene. De lokale kneipene (i ordets tyske betydning) jeg har besøkt utstråler nettopp den sjarmen og gjestfriheten Büscher beskriver, kosten er akkurat så kraftig som man forventer, og hvert serveringssted synes å ha sitt eget øl, selvfølgelig med alkoholfrie varianter.

Min midlertidige arbeidsplass, Universität Passau, har også vist seg fra en positiv side, ikke minst på grunn av en gjennomført moderne arkitektur av den typen bare tyskerne kan lage. Det er dessuten en fryd å være på et universitet hvor bibliotekets åpningstider er innrettet etter studentene og forskernes behov, og ikke universitetets ønske om å spare penger. Vil vi noen gang oppleve at Universitetsbiblioteket i Bergen holder åpent til midnatt?

Det eneste som trekker ned er mine begredelige tyskkunnskaper. Man kommer riktignok langt med noen tyske gloser oppblandet med litt engelsk, men hva er vel mer frustrerende enn å nesten forstå alt det som blir sagt. Heldigvis blir det tyskkurs fra neste uke, og da skal jeg legge meg til en skikkelig brei bayeraksent…

Hviterussland-nostalgi

Noen ganger blir jeg grepet av en Hviterussland-nostalgi. Heldigvis kan en rask tur rundt i verdensveven stilne noe av lengselen.

Fotografen Andrej Ljankevitsj flotte hjemmeside er et godt eksempel. Jeg traff Andrej under Rafto-prisens 20-årsjubileum i fjor høst, da han jobbet som Rafto-stiftelsens offisielle fotograf. En hyggelig fyr som stakk fram kameralinsa overalt. Hjemmesiden hans består av små fotoessay både fra Hviterussland og andre land han har reist i. Min favoritt er historien om tre gamle menn som tar badstu.

Denne bloggen er en annen god mulighet til å følge med på noen av de obskure nyhetene den hviterussiske hverdagen er så full av. Forfatteren har ikke røpet så mye om seg selv, men forteller blant annet om utfordringene med å være tysk i Hviterussland. For selv om det nå er mer enn 60 år siden andre verdenskrig tok slutt, så har ikke hviterusserne glemt nazistenes ugjerninger. Og de har visst heller ikke tenkt å etablere noe skille mellom krigens nazister og dagens tyskere. Vår blogger ble rett og slett bedt om å holde kjeft av en middelaldrende hviterussisk kvinne på en av metrostasjonene i Minsk sentrum: «Ikke snakk så høyt. Bestemoren min døde i krigen.» Man kan jo ikke ha noe av at tyskerne går rundt og morer seg.