Category Archives: Verdt å lese

Verdt å lese — europeisk politikk

George Packer, The Quiet German, The New Yorker, 1. desember.

Om Angela Merkels forbløffende vei til toppen av verdenspolitikken. Artikkelen følger kjemiforskeren fra Øst-Berlin fra barndommen til posisjonen som Tysklands forbundskansler og en av verdens tre mektigste politikere. Det er spesielt interessant å legge merke til hennes evne til å handskes med den typen machomenn som har preget tysk politikk. Packer fokuserer i tillegg på hennes avbalanserte personlighet som en forutsetning for at Tyskland igjen kan aksepteres av omverden som en leder i europeisk politikk. Artikkelen kan med fordel leses i sammenheng med dette portrettet av Tysklands utenriksminister, Frank-Walter Steinmeier fra New York Times, for å forstå skillelinjene i tysk politikk overfor Russland.

 

Angela Merkel. Bilde av Armin Linnartz.

Angela Merkel. Bilde av Armin Linnartz.

Alexander Clapp, Diary: I was a Greek neo-fascist, London Review of Books, 4. desember.

Antipoden til Angela Merkel i europeisk politikk i dag er det greske partiet Gyllent daggry. Alexander Clapp, som en tid infiltrerte partiet for å forstå dem bedre, gir et godt innblikk i partiets regionale tilhørighet til Mani-halvøya på Peloponnes. Essayet gir også en god forståelse av partiets ideologiske forbindelser til militærjuntaen som styrte landet fram til 1974.

Charles Bremner, At the gates of power: how Marine Le Pen is unnerving the French establishment, 4. desember.

Også fransk politikk har den senere tiden framstått som en motsats til Merkels Tyskland. Det politiske livet har vært preget av skandaler, og økonomien har landet slitt. Dette har gitt den høyreradikale Marine Le Pen stor manøvreringsrom, og mange ser nå for seg at hun kan komme til andre runde av det franske presidentvalget i 2017. Le Pens Nasjonal Front deler mye av det ideologiske tankegodset med Gyllent daggry, men etter at Marine Le Pen overtok partiledelsen fra sin far har hun gjort mye for å bli mer spiselig for en bredere velgermasse. Det er like fascinerende som skremmende å se at Le Pen utpeker Vladimir Putin som sin politiske rollemodell.

Merket med , , , , ,

Verdt å lese — politisk kunst i Russland

Ingunn Lunde, Kunst som protest, Syn og Segn, 4-14

Eksemplet Pussy Riot er velkjent, men det er flere andre forfattere og kunstnere i dagens Russland som er opptatt av å bruke kunsten i en politisk debatt. Lunde presenterer noen gode eksempler, med Pjotr Pavlenskij som det mest sjokkerende.

Michael Thumann, Wladimir Sorokin: «Auch Stalin wäre schokiert», Zeit, 15. november 2014

En av de forfatterne Lunde trekker fram er Vladimir Sorokin. I dette intervjuet forklarer han hvorfor han (som så mange andre russere den senere tiden) har forlatt sitt hjemlige Russland til fordel for Berlin. Thumann er særlig opptatt av Sorokins En opritsjniks dag, hvor forfatteren ser ut til å ha vært veldig sannspådd i sin dystopiske beskrivelse av Russlands utvikling. Som forfatter er Sorokin stolt over dette, men som borger er han deprimert.

Vladimir Sorokin på en litteraturfestival i Køln i 2006 (bilde av Elke Wetzig).

Vladimir Sorokin (bilde av Elke Wetzig).

Christiane Hoffmann m.fl., Summit of Failure: How the Eu Lost Russia over Ukraine, Spiegel, 24. november 2014

Mye har blitt skrevet om det som har skjedd i Ukraine det siste året, siden de første demonstrasjonene brøt løs på Majdan. Detaljene i det diplomatiske spillet som ledet fram til sammebruddet i forhandlingene mellom Ukraina og EU har imidlertid ikke vært like godt belyst. Denne reportasjen gir en grundig gjennomgang og viser politiske feilkalkuleringer i alle leire.

Verdt å lese — østeuropeisk barndom anno 2014

Dina Roll-Hansen, Kampen om barndommen, Periskop, 19. november.

Dina Roll-Hansen jobber i NORLA og er en av de i Norge som har aller best kjennskap til russisk samtidslitteratur og bokmarked. I denne artikkelen viser hun hvordan ulike oppfatninger om barnelitteraturen står mot hverandre i det postsovjetiske Russland, og hvor omfattende konsekvenser de politiske endringene i Putins tredje presidentperiode har fått for barne- og ungdomslitteraturen. Jeg er nok ikke helt enig i betegnelsen av dagens Russland som en totalitær stat, men artikkelen viser at Russland har blitt en veldig verdikonservativ autoritær stat. Midt oppe i denne elendigheten så er jeg glad for at Daria Wilkes Narrelua blir trukket fram, den var en fryd å lese.

Omslagsbilde fra Narrelua (Sjutovskoj kolpak) av Daria Wilke. Bilde fra samokatbook.ru.

Omslagsbilde fra Narrelua (Sjutovskoj kolpak) av Daria Wilke. Bilde fra samokatbook.ru.

Alexander Tymczuk, Ukrainske barn er krigens ofre, Maidan.no, 6. november

Maidan.no er et relativt nyoppstartet nettsted for nyheter og analyser om situasjonen i Ukraina. Alexander Tymczuk har allerede rukket å levere flere gode bidrag. Denne gjennomdokumenterte teksten om barns situasjon i Ukraina viser en side av den pågående konflikten som bare i svært liten grad har kommet fram i norske medier. Artikkelen er spesielt interessant fordi den viser ikke bare hvordan krigen rammer barna, den tar også for seg de ulike måtene barna involverer seg i og involveres i den pågående konflikten — ofte på måter de burde ha blitt spart for.

Hugh Williamson, Fears for Uzbekistans political prisoners as rights group gets rare access, Guardian, 19. november.

Usbekistan har vært uvanlig langt fram i den norske mediebevisstheten den siste uka, etter Klassekampens avsløringer om korrupsjon i et av Telenors datterselskaper som opererer i landet. Korrupsjon er imidlertid bare et av de store problemene landets befolkning sliter med. I denne reportasjen gir Hugh WIlliamson fra Human Rights Watch et innblikk i de mange alvorlige menneskerettighetsbruddene landets myndigheter står bak og de brutale overgrepene landets menneskerettighetsforkjempere blir utsatt for. Det fortjener også noen spaltemeter i norske aviser.

Merket med

Verdt å lese — ukrainsk samtidslitteratur

Tania Malyarchuk, The Demon of Hunger, World literature today, November 2011.

I dagens Dag og Tid anbefaler jeg tre favoritter blant ukrainske samtidsforfattere. Tania Malyarchuk er en av dem. Hun er foreløpig ikke tilgjengelig på norsk, men denne korte fortellingen i engelsk oversettelse kan gi et lite innblikk i hennes evne til å skrive fram levende mennesker i et enkelt, men psykologisk inntrengende språk.

Tanja Maljartsjuk, bildet er forfatterens eget.

Tanja Maljartsjuk, bildet er forfatterens eget.

Aage Storm Borchgrevnik, Reisen til underverdenen. Afghanistan-litteraturens sjangere og funksjon, Prosa, 5/2014.

Afghanistan har fått en helt spesiell posisjon i den norske samfunnsdebatten og har blitt gjenstand for en rekke bøker de siste tiårene. Aage Borchgrevink har analysert disse bøkene og diskuterer hva det sier om oss og vårt forhold til det fjerne landet. Felles for de fleste av dem er at de framstiller Afghanistan som et helvete. Borchgrevinks gjennomgang er kritisk, særlig når de norske forfatterne framstår på sitt mest selvsikre: «I lesningen av norsk prosa om et land der få av forfatterne kan mer enn et par ord av de lokale språkene, blir den skråsikre tonen av og til skjærende.»

Volha Piatrukhovich, In Belarus, women need not apply, openDemocracy, 12. november 2014.

Hviterussiske myndigheter opererer med en liste på 181 profesjoner som er forbudt for kvinner. Volha Piatrukhovych’ artikkel gir en god innsikt i den systematiske forskjellsbehandlinga av kjønnene som preger arbeidsmarkedet i Hviterussland, en forskjellsbehandling som bunner i et konservativt tankegods om at kvinnens hovedansvar er å føde barn og resulterer i at kvinner i gjennomsnitt tjener bare tre fjerdedeler av det menn gjør.

Merket med