Tag Archives: Lukasjenka

Krigsprofitøren i Minsk

Hviterusslands president Aljaksandr Lukasjenka har utnyttet krisen i nabolandet Ukraina til å styrke sin eneveldige posisjon.

Siden presidentembetet ble innført i Hviterussland i 1994 har Aljaksandr Lukasjenka vunnet alle valgene som har blitt avholdt. Første gang var konkurransen reell, Lukasjenka var underdogen som med sin populistiske retorikk utkonkurrerte sittende statsminister Vjatsjeslaw Kebitsj. De påfølgende tre valgene har derimot bare vært et spill for galleriet og ifølge de offisielle tallene har Lukasjenka vunnet med 75,7% (2001), 82,6% (2006) og 79,8% (2010). 11. oktober avholder landet et nytt presidentvalg, og alt tyder på at Lukasjenka kommer til å vinne med tilsvarende oppslutning.

Diktaturets logikk er at det ikke skal være åpen konkurranse om politiske posisjoner. Presidentvalgets funksjon blir da å skape et inntrykk av presidentens brede støtte i befolkningen. Opposisjonen har på sin side sett valgene som en mulighet til å mobilisere folk til protest mot valgfusk og vanstyre.

Dette var særlig etter inspirasjon fra Oransjerevolusjonen i Kiev i 2004, som viste hvor effektive slike protester kunne være. Mens den hviterussiske opposisjonen i perioden fram til slutten av 1990-tallet klarte å samle titusenvis av demonstranter til årlige markeringer av Tsjernobyl-ulykken og andre historisk viktige datoer, avtok disse protestmarsjene gradvis etter tusenårsskiftet. Dette var ikke minst et resultat av Lukasjenkas effektive undertrykkelsesapparat.

Ved presidentvalgene i 2006 og 2010 forsøkte opposisjonen å samle seg om plosjtsja — det hviterussiske ordet for «plass» — sterkt inspirert av ukrainernes majdan. Begge protestmarkeringene ble raskt og effektivt slått ned av sikkerhetspolitiet. Mest brutalt var det i 2010: mange hundre demonstranter ble arrestert, sammen med sju av de ti presidentkandidatene.

Nå i 2015 er det ingenting som taler for at opposisjonen skal velge en lignende taktikk. Utover deres bitre erfaringer fra 2006 og 2010 er dette valget også nå påvirket av erfaringene fra Ukraina, men denne gangen med motsatt fortegn. For krisen i Ukraina har virkelig bidratt til å diskreditere gateprotester som politisk virkemiddel blant hviterusserne. Paradoksalt nok har situasjonen i Ukraina gitt ny aktualitet og kraft til Lukasjenkas mangeårige parole om at det viktigste for hviterusserne, i lys av deres tragiske erfaringer fra andre verdenskrig, er å unngå en ny krig.

Også utenrikspolitisk har Lukasjenka styrket sin posisjon. Mannen som for et drøyt tiår siden fikk tilnavnet «Europas siste diktator» har plutselig begynt å omgås politikere som Merkel og Obama. Man kan forsåvidt si at både den negative utviklingen i land som Russland og Aserbajdsjan, og den tragiske konflikten i Ukraina har gjort at Lukasjenka ikke lenger framstår som vårt største problem i Øst-Europa. Men det markante skiftet i hans internasjonale anseelse er i første omgang et resultat av Lukasjenkas vilje til å tilrettelegge for fredsforhandlingene mellom de stridende partene i Ukraina. Den endelige bekreftelsen kom for to uker siden, da FNs generalsekretær Ban Ki Moon takket Lukasjenka for innsatsen.

Tidligere i år løslot han også landets viktigste politiske fanger, blant dem én av presidentkandidatene fra 2010, Mikalaj Statkevitsj. Disse politiske fangene var lenge et alvorlig hinder for samarbeid mellom Hviterussland og EU.

Det er ingen tvil om at denne internasjonale anseelsen er viktig for Lukasjenka. Russlands annektering av Krim og involvering i Øst-Ukraina har skapt bekymring hos den hviterussiske presidenten, som frykter at Putin kan finne på noe lignende også i hans land. Selv om Hviterussland er Russlands nærmeste allierte har Lukasjenka nølt med å anerkjenne annekteringen av Krim. Den siste uken har han også vært veldig tydelig på at han ikke ønsker russiske flybaser i landet. På hjemmebane har Lukasjenka brukt det siste året til å styrke den hviterussiske nasjonalfølelsen, slik at hviterusserne skal være mindre mottakelig for russisk propaganda.

Også økonomisk har Lukasjenka hatt behov for å styrke sin stilling. Det koster å være diktator for et land som knapt har gjennomført økonomiske reformer etter Sovjetunionens fall. I mange år har Lukasjenkas evne til å overleve blitt forklart med gunstige lån fra Russland, men den virkelige jokeren i Hviterusslands økonomiske politikk har vært rollen som transittland mellom Russland og Europa. På grunn av frihandelsavtaler med Russland har Hviterussland kunnet videreselge varer de selv har kjøpt under markedspris, med stor profitt.

Rollen som transittland har fått fornyet aktualitet etter at Russland og Vesten innførte gjensidige økonomiske sanksjoner. Varer som tidligere gikk direkte fra Europa til Russland tar nå turen via Hviterussland, hvor de blir utstyrt med nye varedeklarasjoner, før de ender opp hos russiske forbrukere. På ett år har Hviterussland nesten fordoblet sin eksport av de sanksjonsbelagte varene til Russland. Landet har blant annet blitt en av verdens største eksportører av den eksotiske frukten kiwi. I løpet av den siste måneden har det dukket opp en ny nisje i sanksjonsøkonomien. Etter at Ukraina og Russland innførte gjensidige flyforbud for hverandres flyselskaper framstår Minsk som et praktisk sted å mellomlande, for de som fortsatt reiser mellom de to landene.

Både innenrikspolitisk, utenrikspolitisk og økonomisk har krisen i Ukraina gitt Aljaksandr Lukasjenka muligheten til å styrke sin posisjon som president i Hviterussland. Det er viktig å merke seg at dette ikke minst er et resultat av Lukasjenkas politiske kløkt. Han har i sine drøyt tjue år som president vist seg som en mester i å manøvrere mellom Russland og Vesten.

Det betyr ikke at han har blitt mindre diktatorisk eller at landets framtid ser spesielt mye lysere ut. Hviterussland trenger fremdeles grunnleggende politiske og økonomiske reformer for å kunne bygge et bærekraftig samfunn, men de skjellsettende hendelsene i nabolandet Ukraina har bidratt til å skyve disse utfordringene i bakgrunnen, både for hviterusserne selv og for omverden.

General Assembly 70th session 12th plenary meeting Alyaksandr Lukashenko, President of the Republic of Belarus, addresses the general debate of the General Assembly’s seventieth session. 28 September 2015 United Nations, New York Photo # 646002 UN Photo/Amanda Voisard

General Assembly 70th session 12th plenary meeting
Alyaksandr Lukashenko, President of the Republic of Belarus, addresses the general debate of the General Assembly’s seventieth session.
28 September 2015
United Nations, New York
Photo # 646002
UN Photo/Amanda Voisard

Denne kronikken stod på trykk i Bergens Tidende søndag 11. oktober.

Advertisements
Merket med ,

Sjokket

Det var ingen som hadde forutsett det som skjedde i Minsk på valgdagen 19. desember og det finnes ingen rasjonell forklaring på myndighetenes hensynsløst brutale reaksjoner mot de fredelige demonstrantene.

Meningsløs politivold på Uavhengighetsplassen i Minsk. Fotograf: Aleksandr Vasiukovitsj

Andrej Dynko er sjefsredaktør i nn.by, nettversjonen til en av Hviterusslands mest tradisjonsrike aviser. I Klassekampen mandag (20. desember, her tilgjengelig på engelsk) ga han en utførlig analyse av forventningene til valget, slik det så ut et par uker i forkant. «Russland og Vesten har byttet plass,» skrev han. EU som alltid tidligere hadde vært sterkt kritisk til Lukasjenka, hadde nå kommet med tilnærminger og lovet Hviterussland en støttepakke på flere milliarder euro, dersom valget foregikk i skikkelige former. På den andre sida hadde Kreml benyttet store deler av høsten til å distansere seg fra Lukasjenka, blant annet ved at filmen «Gudfaren» ble vist på den russiske TV-kanalen NTV. Filmen går detaljert gjennom Lukasjenkas maktmisbruk siden han kom til makta i 1994, presidenten blir framstilt som en blodtørstig tilhenger av Hitler og Stalin. Dynko avslutter:

I sitt valgprogram nevner Lukasjenka liberalisering for det private næringslivet: “Alt som ikke er uttrykkelig forbudt, vil være lovlig.”[…] Han vil at Vesten skal godta ham akkurat slik han er. Condoleezza Rica kalte ham en gang “Europas siste diktator.” Nå vil han bli den første diktatoren i Europa til å oppnå stilltiende aksept. Han er villig til å være Vestens klient, så lenge de ikke forlanger for mye fra ham.

En av Hviterusslands fremste redaktører så i ukene før valget altså for seg en tilnærming mellom Hviterussland og EU. To andre svært innsiktsfulle Hviterussland-kjennere, den hviterussiske statsviteren Uladzimir Padhol og den Canada-baserte historieprofessoren David Marples skrev i en analyse rett før valget noe lignende:

Clearly the EU has taken a decision to turn a blind eye to some of the deeper problems of human rights and violations of democracy within the Belarusian state, such as the detention and harassment of individual citizens seen as potential troublemakers. It insists on some minimal requirements, such as opposition access to the media during the campaign, freedom to conduct their campaigns openly, and a fair vote, but in general its attitude is more conciliatory than in the past (thenews.pl, 18 Nov). […] Under these circumstances, the EU countries, particularly those in the vicinity like Poland and Lithuania, have seemed to be more prepared than formerly to tolerate some transgressions of the Belarusian authorities.

Denne tilnærmingen til EU kom etter at unionen hadde foretatt en «pragmatisk vending» i forholdet til Hviterussland høsten 2008. Vendingen ble politisk mulig etter at Hviterussland hadde løslatt de politiske fangene Aljaksandr Kazulin, Siarhej Parsiukevitsj and Andrej Kim. Hensikten var å øke den politiske innflytelsen over Lukasjenkas regime, med sikte på langsiktige endringer i retning av mer demokrati og større respekt for menneskerettighetene.

Det hadde altså vært nok for Lukasjenka å gjennomføre et noenlunde akseptabelt valg, uten for åpenbart valgfusk, uten for mye vold, så ville pragmatiske EU-politikere ha sluppet ham og hans regime lenger inn i folden. Han ville ha fått tilgang på flere milliarder i lån og støtte og fått muligheten til å utvikle samarbeidet gjennom EUs naboskapsstrategi som også omfatter land som Ukraina, Moldova, Georgia.

Det åpenbare valgfusket, den brutale volden fra sikkerhetspolitiet og massearrestasjonene som fulgte var et gedigent og utvetyding «Nei, takk!» til EUs invitasjoner.

Dette har skapt skarpe reaksjoner blant de av EUs medlemsland som hadde mest å vinne på et nærmere forhold til Hviterussland, Polen og Litauen. Polens utenriksminister Radosław Sikorski sår til og med tvil om Lukasjenka vant valget.

Men sjokket og skuffelsen er størst hos hviterusserne selv. I forbindelse med et forskningsprosjekt ved Universitetet i Bergen var jeg i mai i Minsk og intervjuet flere unge hviterussere som jobber med Internett. De var seg bevisst de utfordringene den hviterussiske Internett-bransjen stod overfor, men fokuserte mer på manglende investeringer, høye priser og et dårlig utarbeidet lovverk for forretningsvirksomhet på nettet, enn på sensur og forfølgelse av opposisjonelle medier på Internett. En journalist på det hviterussiske nettets største portal uttalte at han ikke opplevde noe sensur fra myndighetene mot nettbaserte massemedier. Felles for disse hviterusserne var profesjonalismen og entusiasmen for de mulighetene Internett gir. De var lidenskapelig opptatt av å utvikle nye nettprosjekter, men i økonomisk og teknologisk forstand, snarere som en arena for en politisk kamp.

Disse bloggerne og journalistene står nå som et godt eksempel på det sjokket hviterusserne opplevde 19. desember. Krystyna Kartsjevskaja beskriver det på sin blogg som det et skjellsettende sjokk:

It is my hugest shock ever, I think we see birth of new fascism in centre of Europe, pay attention please, until it is not too late.

En annen blogger, Alena Bartkevitsj, tvitret mandag om at

Jeg hadde lovet meg selv at jeg aldri skulle skrive om politikk i bloggen. Nå sitter jeg her og skriver. Nei, det vil ikke bli noen nye åpenbaringer eller kategoriske uttalelser. Snarere enn klump i halsen.

Litt senere

Vanligvis foretrekker jeg enten [å skrive] om positive ting, eller ikke noe i det hele tatt. Jeg klarer ikke holde meg lenger. Sitter her og gråter. […]

Lukasjenkaregimets reaksjoner på demonstrasjonene var helt hinsides alle forventninger, hinsides all fornuft og helt ute av proporsjoner i forhold til den «trusselen» demonstrantene representerte både for offentlig ro og orden i Minsk, og for presidentens posisjon. Maktdemonstrasjonen viser et paranoid og hensynsløst regime. I en kommentar sitert av den britiske journalisten Timothy Garton Ash i Guardian i dag, antyder Andrej Dynko den eneste mulige forklaringen på det som skjedde:

[A simple] explanation was given to me by Andrey Dynko, editor of the leading Belarussian weekly, Nasha Niva. Lukashenko, reverting to what Dynko calls «Russian autocratic tradition», simply wanted to get the levels of fear back up to a healthy (for the autocrat) level. National fear standards had fallen alarmingly over the last few years of relative liberalisation and opening to the west. Better teach his people a lesson again.

Lukasjenka har vist seg ute av stand til å leve med et åpnere samfunn. Han har reversert den minimale liberaliseringen som fant sted før valget og minnet hviterusserne om at enhver som våger å kritisere ham kan forvente å bli banket helseløs og kastet i fengsel. Dette er, som Garton Ash sier, et terrorregime vi i ikke kan leve med.

Merket med

Journalister i Hviterussland — igjen

Amnesty UiB inviterte nylig til visning av filmen Zjurnalisty (som jeg har omtalt tidligere) og ba meg snakke litt om situasjonen for journalister i Hviterussland. Jeg har lastet opp Powerpoint-presentasjonen her, og sammenfattet noen sentrale poenger under.

Politisk styre

Etter uavhengigheten i 1991 var Hviterussland en parlamentarisk republikk, hvor makten (og maktkampen) var sentrert i nasjonalforsamlingen. Dette innebar et aktivt demokrati, men en manglende politisk styring. I 1994 innførte man derfor presidentembetet og lyste ut valg, et valg som må sies å ha vært relativt fritt og demokratisk. Valgets seierherre ble noe overraskende den da 39 år gamle Aljaksandr Lukasjenka, som hadde gjort seg populær ved å lede parlamentets komite til bekjempelse av korrupsjon. Men selv om dette valget var demokratisk så gikk det ikke lang tid før Lukasjenka begynte å angripe grunnleggende demokratiske prinsipper. Et viktig ledd i dette har vært å bruke folkeavstemninger hvor Lukasjenka spiller på sin karisma, og utnytter sin kontroll over informasjonsflyten og stemmeopptellingen til å påvirke resultatet i sin favør. Resultatene sammenfaller med presidentens diktat — vi har det jeg tidligere har omtalt som “direkte diktatur,” en pervertert form for det direkte demokratiet vi vanligvis forbinder med folkeavstemninger. Under Lukasjenkas regjeringstid har man hatt tre slike folkeavstemninger som på en grunnleggende måte har endret landets styresett og utvikling.

Den første, i 1995, var viet landets grunnleggende ideologi. Man stemte for å endre flagget, gjøre russisk til offisielt språk på linje med hviterussisk og for åpne for en tettere integrering med Russland. Dermed satte folkeavstemningen en effektiv stopper for den hviterussiske kulturelle renessansen som hadde preget første halvdel av nittitallet. Avstemningen i 1996 avskaffet maktfordelingsprinsippet ved å gi presidenten kontroll over parlamentet og domstolene, og banet dermed veien for Lukasjenkas totale kontroll over Hviterussland. Den siste folkeavstemningen, i 2004, fjernet de konstitusjonelle hindringene for gjenvalg. Presidenten kan nå formelt stille til valg så mange ganger han bare måtte ønske.

Hviterussland og menneskerettighetene

Den hviterussiske sovjetrepublikken var en av grunnleggerstatene av FN, men på linje med andre østblokkland støttet de ikke Verdenserklæringen om menneskerettighetene da denne ble vedtatt av organisasjonen i 1948. Verdenserklæringen er ikke et bindende juridisk dokument, men er støttet opp av et nettverk av internasjonale lover som land kan velge å være med på eller ikke. Den viktigste internasjonale avtalen for ytringsfriheten er FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter som trådte i kraft i 1976. Her er Hviterussland med. I Europa har vi dessuten Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, som blir administrert gjennom Europarådet. Vi kan derfor snakke om et internasjonalt og et europeisk menneskerettighetsregime. Det viktige for oss her er at Hviterussland som eneste land i Europa ikke er med i Europarådet og dermed ikke kan sies å være en del av det europeiske menneskerettighetsregimet. Dette gir seg blant annet utslag i at landet er det eneste i Europa som praktiserer dødsstraff.

Ytringsfrihet

Ytringsfriheten er en av de helt sentrale menneskerettighetene, og både i det internasjonale og europeiske menneskerettighetsregimet. Den finnes i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter, som Hviterussland altså har skrevet under på. Menneskerettighetene skal sikre rettighetene til enkeltindividet. Menneskerettigheter er derfor et svært presist begrep, fordi det viser at det er menneskene som har rettigheter, ikke statene. Statene plikter på sin side å legge til rette for at menneskerettighetene. Man kan si at hensikten med menneskerettighetene er å utjevne ujevnheten i maktbalansen mellom staten og individet. Dette gjelder selvfølgelig også ytringsfriheten, det er myndighetenes oppgave å sørge for at den “finner sted” slik det heter i den norske grunnloven.

Journalister i Hviterussland

Hviterussiske myndigheters praksis preges av en manglende forståelse av prinsippet om myndighetenes plikt til å legge til rette for ytringsfrithet, av et ønske om å holde en streng kontroll med informasjonsflyten i landet, samt av en svært systematisk og juridisk tilnærming til feltet.

Diskriminering av annerledestenkende

Det grunnleggende prinsippet for reguleringen av massemedia i Hviterussland er myndighetenes ønske om en total kontroll over informasjonsstrømmen i landet. Dette kom tydelig til uttrykk under en tale Lukasjenka holdt til journalistikk-studenter ved Det hviterussiske statsuniversitetet i Minsk i 2008: “Media besitter et svært destruktivt våpen,” sa presidenten “og må kontrolleres av staten.” En minst like illevarslende uttalelse kom fra en representant for Informasjonsdepartementet samme år: “Hviterussland har et problem med desinformasjon fra utenlandske nettsteder, men vi har jo alltids eksemplet Kina, som stoppet tilgangen til slike sider fra sitt territorium.”

Denne forståelsen av statens overordnede rolle strider mot prinsippet om massemedia som den fjerde statsmakt, slik vi kjenner den fra vestlige demokratier. Tanken her er at massemediene, på vegne av befolkningen, skal utfordre den lovgivende, utøvende og dømmende statsmakt, gjennom avslørende journalistikk. I Hviterussland er den lovgivende og dømmende statsmakten allerede underlagt presidenten, og krigen mot massemediene har til hensikt å få samme grad av kontroll også over denne statsmakten.

Lovgivning og byråkrati

Det hviterussiske regimet er et grunnleggende lovfundert regime, som bruker det organisasjonen Reportere uten grenser kaller “finjusterte byråkratiske våpen” til å kontrollere media. Vi har i løpet av Lukasjenkas regjeringstid sett en stadig finpussing av lovverket som regulerer massemedia. Sammen med administrativ praksis utgjør lovene et svært effektivt apparat for å kvitte seg med uønskede medier. Et kjerneeksempel i så måte er lovgivning som dekker terrorisme, nasjonale interesser og presidentens ære. Alle disse lovene gir stort rom for tolkning, og har ved flere anledninger blitt brukt til å slå ned på journalister eller tidsskrifter, som i tilfellet med tidsskriftet Arche i 2008.

Retten til informasjon

Et sentralt prinsipp i ytringsfriheten er retten til å “motta og meddele informasjon.” I journalistisk praksis omfatter dette muligheten til å dekke begivenheter som har offentlighetens interesse.

Vi kan se nærmere på to punkter som bygger opp under dette. For det første så er det i loven om statsansatte nylig innført endringer som tilsier at statsansatte skal snakke med sine overordnede før de snakker med media. Dessuten skal det i alle statlige organer finnes personer som er ansvarlige for mediekontakt. Deres aktivitet kontrolleres av presidenten. I praksis fører dette til at det er svært vanskelig for journalister fra ikke-statlige medier å få noen som helst slags informasjon fra offentlige myndigheter.

For det andre blir journalister stadig hindret i å utføre sitt arbeid under politiske demonstrasjoner, og de blir ofte arrestert på linje med de politiske aktivistene. Dette strider på en grunnleggende måte mot forståelsen av massemediene som en uavhengig statsmakt, hvis oppgave ikke er å delta i den politiske striden, men å dekke denne for leserne, slik at disse kan danne seg en egen oppfatning av det som har foregått. Slike arrestasjoner blir alltid begrunnet i den administrative lovgivningen, med en strafferamme på 15 dager. For eksempel ble fotojournalisten Andrej Ljankevitsj arrestert den 25. april 2008 under en demonstrasjon til minne om opprettelsen av den hviterussiske folkerepublikken i 1918.

Fengslede journalister

Committee to Protect Journalists rapporterer om tre fengslede journalister i Hviterussland i løpet av de ti siste årene. Dette dreier seg om journalister som har blitt dømt til lengre fengselsstraffer for brudd på straffeloven. Arrestasjoner og kortere fengslinger som resultat av brudd på administrative lover og forordniger har blitt rutine og forekommer nærmest månedlig. Alle de tre ble dømt til to eller to og et halvt års straffearbeid for æreskrenkelser mot presidenten.

Drepte journalister

Committee to Protect Journalists rapporterer om fire døde journalister i Hviterussland i løpet av de siste 15 årene hvor dødsfallet kan relateres til deres profesjonelle aktivitet. Dette er ikke spesielt mye sammenlignet med nabolandene Russland (nesten 70) og Ukraina (10), men Zavadski-saken har alikevel blitt en blitt en symbolsak som sverter Lukasjenkas politiske regime.

Zmitser Zavadski forsvant sommeren 1999, i samme tidsperiode som tre andre kjente hviterussere led tilsvarende skjebner. Ingen av de fire har blitt funnet, og når man i dag snakker om “forsvinninger” så underforstår man gjerne at de har blitt likvidert.

Disse forsvinningene fra 1999 er det mørkeste kapitlet Lukasjenka-regimets historie. De kan knyttes til den politiske spenningen i landet dette året. Det var fem år etter at Lukasjenka hadde blitt valgt, og i utgangspunktet skulle man ha hatt nye presidentvalg. Lukasjenka hadde imidlertid tolket folkeavstemningen i 1996 og de påfølgende grunnlovsendringene som en nullstilling av det hviterussiske politiske liv, og insisterte derfor på å utsette presidentvalget til fem år etter 1996, altså 2001. Dette vakte kraftige protester i opposisjonen, som forsøkte seg på å arrangere et alternativt presidentvalg, hvor blant annet Viktar Hantsjar stilte som kandidat. De fire forsvinningene kan ses på som et forsøk på å stilne den politiske opposisjonen i en periode da Lukasjenka følte sin posisjon truet. Dette forsåket var forsåvidt vellykket, og regimet har ikke tydd til lignende virkemidler i tiden etter 1999, men forsvinningene vil for ettertiden framstå som et tydelig signal på hvor langt Lukasjenka er villig til å gå for å sikre sin makt.

Konklusjon

Hviterussland er en hvit flekk på det europeiske menneskerettighetskartet, og har ikke vist noen vilje til å ta del i det europeiske menneskerettighetsregimet eller noen forståelse for prinsippet om at menneskerettighetene gir myndighetene en plikt til å sikre for enkeltindividets rettigheter. Tvert imot har myndighetene finpusset sine juridiske og byråkratiske virkemidler til effektive våpen mot annerledestenkende i landet. Undertrykkelsen av ikke-statlige medier i Hviterussland er systematisk. Til tross for en viss tilnærming fra EUs side har det over de siste to årene kun vært små og sporadiske tegn i positiv retning for landets medier. Drap og lange fengselsstraffer for journalister er heldigvis langt sjeldnere enn i enkelte av nabolandene, vi kan la det være dette foredragets positive konklusjon.

Merket med , ,

EUs pragmatiske vending

Dagen i dag brakte en av de mest interessante nyhetene i hviterussisk politikk på mange år, og det uten at hviterusserne selv har gjort noe som helst. Nyhetene kommer fra Brussel, eller mer korrekt – fra EUs utenriksministermøte i Luxemburg. Etter å ha summert erfaringene fra parlamentsvalget i Hviterussland i september og snakket med landets utenriksminiser Siarhej Martynaw, bestemte EUs utenriksministre seg for å innstille innreiserestriksjonene mot president Aljaksandr Lukasjenka og 35 av hans høyeste byråkrater for et halvt år framover.

Det var i utgangspunktet lite ved parlamentsvalget den 28. september som tydet på at EU skulle komme til å ta en slik beslutning. Som Sveriges utenriksminister Carl Bildt formulerte det med en av sine sedvanlige spissformuleringer:

«They did not really live up to the expectations that we had concerning the election. It was, roughly, as lousy as elections in Belarus normally are.»

Men en tilnærming mellom EU og Hviterussland har ligget i kortene en stund allerede, og dreier seg nok ikke så rent lite om en generell dreining i retning gammeldags europeisk stormaktspolitikk og ønsket om å utvide sin innflytelsessfære. Ikke minst ser det ut til at sommerens russiske sjokk i Georgia har fått både EU-politikerne og hviterusserne til å tenke i mer pragmatiske baner. EU har tydeligvis også bitt seg merke i at hviterussiske myndigheter i august i år løslot landets politiske fanger.

For dette vedtaket gjenspeiler først og fremst en pragmatisk vending i EUs politikk mot Hviterussland. Man har innsett at reiserestriksjoner og økonomiske sanksjoner ikke har ført til annet enn at Hviterussland har blitt isolert fra de integrasjonsprosessene som har preget resten av Europa de siste 10-15 årene. EU innførte politiske restriksjoner mot Hviterussland allerede i 1997, etter at Aljaksandr Lukasjenka høsten 1996 hadde gjennomført et de facto statskupp som gjorde ham til en eneveldig diktator. Reiserestriksjonene mot Lukasjenka ble innført i 2002, etter at de hviterussiske myndighetene hadde umuliggjort arbeidet til OSSEs lokale kontor.

At EU nå har valgt en mer pragmatisk politikk i forhold til Hviterussland betyr ikke at de har kastet de politiske symbolsakene helt på båten. For dagens vedtak inneholder noen viktige unntak. Det første unntaket er den hviterussiske valgkommisjonens leder Lidija Jeremosjina. Dermed viser EU at de på ingen måte er fornøyd med gjennomføringen av valget i september. Dette kommer også til uttrykk i pressemeldingen etter utenriksministermøtet. Reisefriheten vil kunne bli en permanent ordning kun dersom landets myndigheter innfører endringer i landets valglover som vil gjøre framtidige valg mer demokratiske. EUs utenriksministre krever videre en forbedring av forholdene for demokrati og menneskerettigheter i landet.

Det andre unntaket gjelder fire høytstående byråkrater som mistenkes for å ha medvirket til forsvinningene av de fire hviterussiske opposisjonspolitikerne Viktar Hantsjar, Jury Zakharanka, Anatol Krasowski og Zmitser Zavadski i 2000. Dette er et signal om at den pragmatiske politikken bare vil være mulig inntil et visst punkt.

At EU har valgt å overse at hverken valgforfalskninger eller politiske forsvinninger kunne ha foregått uten Lukasjenka viten og vilje, betyr ikke at de ikke har forstått dette elementære faktum. Snarere er det et tegn på at de ønsker å oppnå konkrete resultater. Å oppheve reiserestriksjonene for noen titalls byråkrater ville ha vært symbolpolitikk, å oppheve reiserestriksjonene for Lukasjenka er et tydelig signal på at man ønsker å forlate en åpenbart mislykket isolasjonspolitikk og gå inn i en seriøs politisk dialog.

Samtidig er nok EUs beslutning et resultat av at man har forstått hvor marginalisert den hviterussiske politiske opposisjonen er. De europeiske politikerne har rett og slett innsett at en Oransjerevolusjon aldri vil kunne finne sted i Hviterussland. For å oppnå reelle endringer i dette «Europas siste diktatur» er man avhengige av å jobbe direkte med landets makthavere.

Men det er ikke bare snakk om å lette på reiserestriksjonene for landets toppbyråkrater. Den EU-støttede TV-kanalen Belsat siterer lederen for Europaparlamentets utenrikskomite Jacek Saryusz-Wolski på at man også vil redusere visumkostnadene for vanlige hviterussere fra 60 til 35 euro. Dette var et av de minstekravene Rafto-prisvinner Gennadij Grusjevoj framsatte da han besøkte Bergen tidligere i år. Dermed vil hviterusserne kunne reise til Europa for samme pris som sine naboer ukrainerne og russerne.

Med dette vedtaket har EU synliggjort et linjeskifte i sin Hviterussland-politikk, så spørs det om Aljaksandr Lukasjenka er beredt til å gjøre noe tilsvarende i gjengjeld. Historien viser dessverre at det er lite grunn til å være optimist.

Merket med , ,