Russisk statsviter misunner Ukraina

Forfatteren Vladimir Sorokin pekte nylig ut bloggplattformen Snob som ett av to levende og interessante kulturprosjekter i den russiske Internett-sfæren (det andre er Open space). Man kan synes hva man vil om nettsteder som så åpenbart dyrker (den kapitalistiske) elitismen, men Snob er iallefall et sted for interessante diskusjoner mellom bloggere som har en posisjon i russisk kulturliv, har noe på hjertet og som respekterer hverandre.

Den siste uka har Snobs nettsider vært åsted for diskusjoner om valget i Ukraina. For eksempel så genererte en nyhetssak om at Julija Timosjenko ikke anerkjente valgnederlaget mer enn 500 kommentarer. Man kan nesten få inntrykk av at russerne diskuterer ukrainsk politikk fordi det er så få partipolitiske intriger på hjemmebane. I Russland har jo resultatet av de siste presidentvalgene vært gitt på forhånd.

Nettopp dette er poenget til historikeren og statsviteren Nikolaj Zlobin. I en bloggpost diskuterer han hvorfor russerne har grunn til å misunne ukrainernes deres politiske liv.

Til tross for alle sine synder, alle bagatellmessige diskusjoner og all provinsialitet, så er den ukrainske eliten mer mangfoldig og fargerik enn den russiske. Og, viktigst av alt, de kan det med å skape politikk og mobilisere folket.

Zlobin, som er åpen i sin kritikk av Moskva, fortsetter med å gjøre to grunnleggende poeng som kan relateres til situasjonen i Russland. For det første:

Det er interessant å legge merke til at Ukraina for tredje gang i løpet av en generasjon skifter, eller kanskje bedre — korrigerer — retning politisk. Man kan forholde seg til dette på ulike vis, men for meg personlig er det viktig at landets innbyggere har tatt aktivt del i både den nåværende og foregående korreksjonen [Oransjerevolusjonen]. Dette er en viktig politisk kapital som Russlands naboland har tilegnet seg. Med hensyn til dette kriteriet, og med hensyn til antall kursendringer, henger det postsovjetiske Russland langt etter det postsovjetiske Ukraina.

Dette kan, skriver Zlobin, i neste omgang vise seg å bli et problem for moderniseringen av Russland. Uten evnen til å mobilisere folket blir det vanskelig å modernisere Russland «til folkets gode, og ikke på folkets bekostning», slik president Medvedev nylig formulerte det. Det andre poenget Zlobin ønsker å gjøre er knyttet til de to ukrainske presidentkandidatene. Han utpeker Janukovitsj til det postsovjetiske områdets «Comeback kid» Nr.1:

Janukovitsj er i dag den absolutte postsovjetiske mester når det gjelder evnen til å stå imot slag og slå tilbake, evnen til å forholde seg til virkeligheten slik den er, og å utnytte enhver sak til egen fordel. Han var så langt nede som det er mulig å komme og nådde toppen som et resultat av en relativt fri nasjonal valgkamp. Derfor vil han bli en utfordrende forhandlingspartner for Medvedev, som ikke har en slik skole bak seg.

Også valgtaperen Timosjenko får ros, for sin evne til å gjennomføre en gjennomtenkt valgkamp som brakte henne nærmere Janukovitsj enn forhåndstipsene antydet. Som resultat av dette har Ukraina i dag et politisk tandem som kan gi landet forbløffende resultater, men Zlobin haster med å legge til: i både positiv og negativ forstand. Han avslutter med et hjertesukk:

Russland har ikke noe av den naturlige draiven som preger Ukraina. Man har en gjennomgående gråhet og massedepresjon. Man blir tvunget til å ta til takke med en politisk ersatz. Dmitrij Medvedevs moderniseringskyss vekket ikke Tornerose. Kanskje det betyr at han ikke er den prinsen man venter på?

For å sammenfatte Zlobin i klartekst: Til tross for at det hadde sine problematiske sider, så viste det nylig gjennomførte presidentvalget i Ukraina med all tydelighet at landet er mer demokratisk enn Russland.