Forskning og objektivitet

Forskning har vært i vinden i det siste, ikke minst i Morgenbladet. Debatten etter Harald Eias Hjernevask har med all tydelighet vist at det er et forståelsesgap mellom humaniora/samfunnsforskningen på den ene siden og naturvitenskapene på den andre. Dette kommer klart fram etter at sosiolog Willy Pedersen tok bladet fra munnen og tilbakeviste det positivistiske idealet om objektiv samfunnsforskning. Naturviterne er i harnisk fordi de alltid har lært at objektivitet er bra og ensbetydende med god forskning, og fordi de tydeligvis ikke har fulgt så nøye med på samfunnsforskningen de siste årene.

Men Pedersen har selvfølgelig rett. Det 20. århundre viste med all tydelighet problemet med å søke Sannheter. Å søke Sannheten i humaniora og samfunnsforskningen er ensbetydende med å forsøke å tre sin sannhet nedover hodet på andre. Når man studerer menneskelig aktivitet kommer man ikke bort fra at man også selv er et menneske, og at man ikke har noen mulighet til å stille seg utenfor det samfunnet man studerer. Man vil alltid være preget av sitt eget ståsted, ikke bare fordi man har et ideologisk utgangspunkt, men også fordi man har begrenset kunnskap om den verden man lever i, en kunnskap som er begrenset av de omgivelsene man selv lever i, og som nødvendigvis skiller seg fra de som gjelder for resten av samfunnet. For eksempel vil en forsker sannsynligvis ha høyere utdanning enn samfunnet forøvrig, noe som vil påvirke hans syn på hva som er viktige forskningstema på en ikke-objektiv måte.

Disse faktorene påvirker forskningen. Og dette problemet løses ikke, slik Gunn Elisabeth Birkelund synes å mene i samme avis (4.-10. juni, 2010), ved å ty til kvantitativ forskning, som et alternativ til Pedersens deltakende observasjon. Også her er forskerens valg av studieobjekt eller kategorier påvirket av hennes ideologiske utgangspunkt. Problemet med å forsøke å late som om dette ikke er tilfelle, er at man da skjuler den iboende subjektive faktoren.

Det er greit at naturvitere og samfunnsforskere har ulike oppfatninger om forskningens idealer, men en av Pedersens fremste kritikere, biologen Kristian Gundersen, tar denne uenigheten for langt i siste nummer av Morgenbladet (4.-10. juni, 2010) når han forsøker å utdefinere samfunnsviterne ved å innbare begrepet «forskbarhet». «Jeg nekter å tro at [objektivitet] er umulig,» sier Gundersen, «selv ved Akerselva. Om det er umulig vil jeg si at det ikke er forskbart.»

Gundersens forståelse av forskning er helt absurd! Forskning handler om å forsøke å forstå hvordan verden henger sammen, å finne et svar på de spørsmålene som virkelig opptar oss mennesker, fordi vi føler at verden ikke gir mening uten at vi finner svar på dem. Aller helst skal man finne svar på gamle spørsmål som fortsatt er ubesvart. Kanskje har man ikke stilt spørsmålene på riktig måte? Eller man har brukt feil metode? Som forskere er vi derfor avhengige av hele tiden å utfordre de etablerte metodene. Det kan ikke være slik at metodene eller en på forhånd definert forståelse av forskning skal diktere hva vi skal forske på.

Et glimrende eksempel på hva forskning skal være finner vi i prosjektet til fjerdeklassingene Jonas Ramhan Nyte og Per-Morten Basma Ingvaldsen «Hvorfor liker gutter å kysse på jenter??», som har havnet i finalen i Forskningsrådets Nysgjerrigper-konkurranse for 2010. Som fjerdeklassingene selv sier det:

Vi har sett at mange her på ungdomsskolen kysser i friminutta. Å vi begriper ikke at de vil. Det ser klinete ut. Men de vil. Det ser vi. Derfor vil vi forske på hvorfor.

Så enkelt skal det være. Forskningsprosjektet er et resultat av guttenes ideologiske ståsted (de hater jenter). Og dette med kyssing er et av de store spørsmålene i deres verden. Siden de er ærlige om dette blir ikke forskningen mindre relevant for oss andre, som ikke deler dette ideologiske utgangspunktet. For det er ikke slik at betraktningene rundt forskerens posisjon er irrelevante, slik Gundersen synes å antyde. De er snarere helt avgjørende for at vi som lesere av rapporten skal kunne avgjøre forskningens legitimitet og kvalitet. Et resultat av guttenes ideologiske ståsted er at deltakende observasjon er uaktuelt (De vil absolutt ikke kysse). Kanskje kan det være dette som gjør at de ikke finner svaret på gåten

Det har vært moro med Nysgjerrigper. MEN VI SKJØNNER IKKE DETTE MED KYSSINGA NÅ HELLER.