Jeg hadde et leserinnlegg om HFs nye strategidokument i På Høyden tidligere i dag, hvor jeg er ganske misfornøyd med det foreliggende utkastet som ble sirkulert til fakultetsstyremedlemmene og institutt- og senterlederne ved fakultetet i begynnelsen av oktober. Dette utkastet er det foreløpige resultatet av en høringsrunde som ble startet i mai i år, og skulle vel i prinsippet ha tatt utgangspunkt i den strategien som ble vedtatt av UiB i april. I tillegg til et lokalt poeng om viktigheten av å opprettholde forskerskolene ved fakultetet og et poeng (som forsåvidt har nasjonal gyldighet) om viktigheten av å rekruttere de beste kandidatene til stillinger ved fakultetet, uttrykker jeg misnøye med fakultetsledelsens manglende forståelse av humanioras egenart og betydning.
Denne manglende forståelsen er spesielt forstemmende all den tid humanioras legitimitet faktisk har vært gjenstand for ganske mye debatt i Norge og internasjonalt i løpet av de siste årene. En viktig bok internasjonalt er Martha Nussbaums Not for Profit: Why Democracy Needs the Humanities, som riktignok tar utgangspunkt i en amerikansk virkelighet, men som likefullt er et kraftig forsvar for humaniora i et demokratisk perspektiv:
Nussbaum argues that we must resist efforts to reduce education to a tool of the gross national product. Rather, we must work to reconnect education to the humanities in order to give students the capacity to be true democratic citizens of their countries and the world.
Her i Norge har vi ved flere anledninger hatt (tilløp til) debatter i forbindelse med offentliggjøringa av Forskningsrådets nasjonale strategi for humanistisk forskning. For tre år siden ved en forskergruppe ved UiO, i form av et debattinnlegg i Morgenbladet. Deres utspill tok utgangspunkt i den utmerkede kollektive monografien Tekst og historie: Å lese tekster historisk, som forfekter et syn på hva humaniora skal være:
Vårt eget utgangspunkt […] er synet på begrepene «tekst» og «historie» som fundamentale kategorier for humanvitenskapen som helhet, konstituerende for måten de humanistiske disiplinene forholder seg til virkeligheten på.
Dette viktige perspektivet blir gjentatt av Toril Moi i en kronikk i Aftenposten tidligere i år, som tar utgangspunkt i det samme Forskningsrådets strategidokument. Hennes argumentasjon tar opp i seg perspektivene til Nussbaum og Tekst/historie-gruppa ved UiO:
Humaniora gir oss vår historiske hukommelse, vår bevissthet om hvor vi kommer fra og hvem vi er i dag. Humaniora er et samfunns selvrefleksjon og ettertenksomhet. Uten humaniora vil samfunnet ikke bli noe annet enn et hukommelsesløst, byråkratisk teknokrati der ingen lenger spør om enkeltmenneskets erfaringer, eller bekymrer seg om verdier og mening. Å forsvare humaniora er å forsvare et ideal om et samfunn.
Selv har jeg, i tillegg til disse demokratiske og faglige perspektivene, vært opptatt av Humanioras legitimitet. Dette innebærer at vi som jobber innenfor humaniora har en forpliktelse til å gjøre vår forskning relevant for det samfunnet vi er en del av, det samfunnet som finansierer vår forskning. Et godt eksempel fra russiskfaget er alle de oversettelsene og forfatterbiografiene som har kommet fra professorer ved våre universiteter de siste 30-40 årene. Disse har dannet premissene for nordmenns forståelse av russere og deres kultur. Det er riktignok ikke slik at all humanioraforskning kan publiseres som kronikker i riksavisene, men dette betyr ikke at man ikke skal kunne forsvare forskningas relevans for vår forståelse av den verden vi lever i.
Men det er viktig at vi selv setter premissene for dette bidraget. Det er viktig, slik Moi sier, at vi gjennom vår virksomhet forsvarer vårt ideal om det samfunnet vi er en del av.
Meta 